Sangen fra skogene ^[1] er et sjeldent vakkert og kontemplativt bidrag til naturdokumentarsjangeren. Regissør Vincent Munier ^[2] lykkes best når han minner oss på hva vi er i ferd med å miste, for de samme kvalitetene som gjør det mulig for ham å servere oss blinkskudd etter blinkskudd i halvannen time, gjør at filmen flykter fra det eksistensielle tapet den egentlig tematiserer.

Naturfotograf og dokumentarfilmskaper Vincent Munier vant César for Snøleoparden ^[3] (2021), som han regisserte sammen med Marie Amiguet ^[4]. I Sangen fra skogene har Munier tatt med seg deler av familien, sin egen far og sønn, til skogs – mer spesifikt til Vogesene, området regissøren selv er fra.

Sangen fra skogene åpner med noe som ligner røyk over et svart bilde. Etter en stund ser vi silhuetten av et tre – den konkrete skogen trer ut av abstraksjonen og blir synlig for oss, og det gjør også tåka som omslutter den. Like etter trekker kameraet seg ut igjen, blir ufokusert og glir igjen over i det abstrakte. Denne optikken skal opptre flere ganger underveis i Muniers naturepos, og med denne visuelle vekslingen etableres filmens rytme: Det er en tålmodig og dvelende film vi har med å gjøre her.

Det konkrete, realistiske nivået blir videre introdusert av Muniers sønn, Simon, som er det første mennesket vi møter i filmen. Han sitter sammenkrøket og oppvakt, som om han er blitt fortalt at han skal lytte og observere, og det har han nok også. Han er i ferd med å lære seg Munier-patriarkens metode: å sitte helt stille, lenger enn de fleste har tålmodighet til, og gjøre seg helt usynlig for ikke å forstyrre naturen.

«Sangen fra skogene» (foto: Arthaus).

Kjærligheten til naturen går utvilsomt i arv i Munier-flokken. Når de ikke traver rundt i skogen på jakt etter naturopplevelser, samles de tre generasjonene Munier i en hytte i skogen. Det er lunt og voldsomt koselig når bestefar Michel forteller historier rundt bordet. I denne hytta, over dette bordet, skal erfaringer og kunnskap videreføres til neste generasjon.

Bestefar Michel ligner en slags skogens Jacques Cousteau ^[5] når han tråkker rundt i uberørt natur med en liten lue på hodet, et gråsprengt skjegg og et klok-av-erfaring-aktig oppsyn. Han er like inderlig tilfreds etter et sjeldent møte med en folkesky gaupe som han er når han ser en fuglekonge – en pippip som veier rundt fem gram og er på størrelse med en valnøtt. Denne stillferdige gleden over det store og det lille i naturen, og livet for øvrig, er en av filmens mest sympatiske fasetter.

I Snøleoparden jaktet Munier på – som tittelen mer enn antyder – en snøleopard. Denne gangen er det tiuren han forsøker å fange i cinemascope.

«Sangen fra skogene» (foto: Arthaus).

Filmens dramaturgiske røde tråd sparkes i gang av at Michel forteller en historie sønnen Vincent garantert har hørt før, men som Simon tilsynelatende først nå blir innviet i – om den gangen han som ung gutt så en tiur for aller første gang. «Det var som en drøm», mimrer han. Så drømmeaktig var det at han i ettertid tvilte på om hendelsen i det hele tatt fant sted. Tiuren har derfor fått kallenavnet «Spøkelsesfuglen» i Michels private vokabular.

Munier forlener naturlandskapet med en vemodig poetikk. Bildet trekkes tidvis ut i det abstrakte på en måte som gjør at det tangerer kunstfilmen; fotoet turnerer det taktile og det storslagne om hverandre. Det fanger dampen som stiger fra treverket i morgensolen, og den vesle fuglefoten som tar sine første, prøvende skritt på skaren.

I et annet, spektakulært øyeblikk følger det fugler som migrerer i flokk, som, når Munier filmer dem fra avstand, fremstår som en enorm masse som nærmest blir immateriell. Lyden denne orkanen av fugler lager, er også kolossal, og en lignende veksling mellom det store og det lille kan spores i det mangfoldige, diegetiske lydbildet. Dette skaper iblant en meditativ følelse som åpner filmens kontemplative rom.

«Sangen fra skogene» (foto: Arthaus).

Warren Ellis ^[6], som også samarbeidet med Munier på Snøleoparden, står bak den ikke-diegetiske musikken. Denne komposisjonen er mektig og vakker, men nokså overflødig i en film som i stor grad handler om å lytte til naturens eget orkester.

Miljøperspektivet introduseres i en scene der Michel står midt i skogen med en stor opptaker og forsøker å ta opp lyd med barnebarnet Simon, og et fly forstyrrer lydbildet. Det er lenge siden Michel har sett en tiur i hjemtraktene. «Spøkelsesfuglen» får en dobbel betydning når han senere sørger over at tiuren – som har hatt sitt habitat i Vogesene siden istiden – forsvinner fra disse områdene i hans levetid. På grunn av klimaendringer, selvfølgelig.

Sangen fra skogene er ikke interessert i å gå didaktisk til verks for å gi oss en forklaring på hvordan klimaendringene har drevet tiuren ut av Vogesene. Det er imidlertid noe eskapistisk over Muniers prosjekt. Derfor kan den nok ha et ganske polariserende nedslagsfelt blant publikum, og kanskje spesielt i et politisk opphetet Frankrike.

For noen kan den oppleves provoserende unnvikende i møte med vår tids største eksistensielle trussel. På den annen side kan filmen – når den opererer i spenningen mellom det abstrakte, poetiske og det nære, konkrete – åpne et rom for publikums egne erfaringer av tap eller refleksjoner rundt det forgjengelige.

«Sangen fra skogene» (foto: Arthaus).

Av allerede nevnte årsaker har minstemann Simon aldri møtt en tiur før. Derfor tar de tre Munierene kamerautstyret med seg til Norge. Her har klimaendringene nemlig ikke drevet den vekk – ennå.

Når Michel sover, drømmer han om tiuren, foreslår filmen i en av de tidlige sekvensene: Michel «gjør seg usynlig» under en kamuflasjeduk og gløtter med øynene, etterfulgt av en scene der vi ser den diffuse silhuetten av en tiur bevege seg rundt i et snølandskap. Frem til vi treffer tiuren i Norge, har vi bare sett den på denne måten: mystisk, enten uklart eller stykkevis i små, ekstremt nære utsnitt.

Dette besettelsesmotivet går igjen, og regissørsønnen Vincent har åpenbart arvet en ting eller to av sin far på dette punktet. Paradoksalt nok kan de samme personlige kvalitetene som gjør det mulig for Munier å servere oss blinkskudd etter blinkskudd i halvannen time, også være årsaken til at filmen glipper på slutten, når han faller for fristelsen til å reise til Norge. Her ofrer Munier den eksistensielle tapsopplevelsen til fordel for begjæret etter å fange objektet (i dette tilfellet tiuren, i neste film et annet substitutt) og fratar oss dermed muligheten til å stå i det vanskelige.

«Sangen fra skogene» (foto: Arthaus).

Å fotografere tiuren får forrang framfor å utforske tomrommet den etterlater seg hjemme i Vogesene. Dermed oppleves denne noe lettvinte klimaturismen til Norge som en tapt mulighet til å utforske filmens negative rom, slik at den – akkurat i denne delen av filmen – kunne ha hevet seg og blitt noe mer enn bare vakkert naturfotografi.

Filmen er aller best når den peker på naturen og sier: Se her! Hør her! Er det ikke vakkert? Tenk at alt dette finnes, og at alt dette kan forsvinne. Det er ubestridelig trist at tiuren ikke lenger finnes i Vogesene, og vi skjønner at det kanskje bare er et tidsspørsmål før den også forsvinner fra den norske faunaen. Vi føler tomheten og det fysiske savnet etter tiuren gjennom bestefarens blikk.

«Man må være varsom med naturen», sier Michel, før samtalen brått avbrytes for å lytte til nok en lyd fra skogen utenfor. Sangen fra skogene er et stille varsko om naturens sårbarhet i en tid der verden brenner og mange aller helst vil skrike.