- Montages - https://montages.no -

Montages.no

dommedagsposering-kollapser-i-pornopels-kollaps-profeten-i-baerum
Christian Sønstebø i «Kollaps – profeten i Bærum» (foto: TV 2).

Dommedagsposering kollapser i pornopels: Kollaps – profeten i Bærum

Av Hilde Susan Jægtnes , 20. november 2026 i Artikler

«Men så ser vi en industri som 99,999999% handler om å vise noe ekkelt, rett og slett. Kvalmt. For det atte det … it doesn’t make sense.»

Slik avskriver «profeten i Bærum» Christian Sønstebø pornoindustrien mens han står i den snødekkede granskauen med kjæresten Carine, begge iført luksuspelser som kunne vært hentet fra Dynastiets [1] kostymelager. Ordene faller som en opptakt til Sønstebøs innsalg av sin planlagte OnlyFans-kanal, der Sønstebø selv skal «knulle» Carine for å tilby ungdom seksualundervisning som en korrigerende motvekt til den skadelige pornoen som florerer på nettet.

Sønstebøs karakteristikk av pornoen han ikke selv produserer treffer godt på TV2s aktuelle doku-reality Kollaps – profeten i Bærum [2], som tar for seg det «lukkede» samfunnet som den tidligere nesten-milliardæren leder på Nordhaug gård i Bærum. Samme ord kunne også blitt brukt for å beskrive reality-konseptet som sådan, slik det har degenerert etter at deltakerne er blitt smertefullt selvbevisste etter mange tiår med studier av hvilke sosiale taktikker tidligere reality-generasjoner har brukt for å slå seg opp i det selvforsterkende kjendiskretsløpet.

Jeg skriver «lukkede» samfunn med anførselstegn, fordi samfunnet ikke egentlig fremstår som særlig lukket, all den tid lederen ga regissør Finn-Erik Rognan [3] tilgang til samfunnets åpenbart pinlige og kompromitterende utsagn og handlinger i to år – og godkjente TV2s publisering av resultatet. Etterspillet med at Sønstebø og kjæresten Carine gikk til sak mot TV2 (fordi de følte seg karikert og ikke kjente seg igjen i serien), for så å trekke søksmålet i siste liten, er sikkert basert på genuin indignasjon, men ligner også mistenkelig på et interessepirrende mediestunt.

Serieskapernes anstrengelser for å fremstille Sønstebøs samfunn på Nordhaug som en farlig dommedagssekt fisler ut (med ett stort unntak, som jeg kommer tilbake til) i overskridelser på ungdomsskolenivå. Men det er kanskje meningen?

Seriens sjanger og tone vakler whiplash-rykkende mellom dyster gravejournalistikk, lefling med skrekktroper, livsstilssatire, naturromantikk, åndelig valfart, tekopp-klamrende pute-tv-betroelser og eksentrisitets-utdritende Prima Vera-humor (husker noen Herodes Falsk, Tom Mathisen og Jahn Teigens «Ha ha he he ho, de gærne har det godt»?).

Christian Sønstebø liker å være i bevegelse når han snakker, for eksempel her (TV2).

«Kom nærmere» heter det i TV2 sin nye kampanje. Vi kommer virkelig tett på Christian sin solbrente kropp i «Kollaps», som han elsker å vise frem (TV2).

Balsamduftende Nietzsche

Til tross for Christian Sønstebøs lite overbevisende apologi for at han med sin (seksuelle) «kapasitet» og fysiske styrke er i stand til vold og at dette er noe han må leve med, er det ingenting ved den mislykkede spekulanten med Messias-kompleks som oppleves som farlig. I Rognans og medregissør Andreas Preus Efskins [4] portrett fremstår «profeten i Bærum» som en tvers gjennom ufyselig, dryppende klam og distraherende solbrent alfahann-wannabe i Snoop Dogg-pels. Slik scenene er filmet, klippet og repetert, er det forståelig at Sønstebø og kjæresten Carine følte seg karikert, selv om det med så grundig dokumentasjon er vanskelig å nekte for at den (ofte frastøtende) eksentrisiteten som utgjør seriens gull, bunner i noe reelt.

Med et selverklært mandat fra Gud forvalter Sønstebø en «community» med mye gjennomtrekk og generiske prinsipper formulert i radbrukket syntaks. I vår norske hyperteknologiske hverdag der klimaangst og frykten for at KI skal overta verden er på opptur, er det lett å forstå at det finnes grobunn for kjernebudskapet om å preppe for overlevelse og vende tilbake til jegersamfunnets naturnærhet, frie erotiske utfoldelse og tradisjonelle kjønnsroller – fordi «it takes a village to raise a child». (Dessverre har det norske språket dårlige utsikter dersom Sønstebøs samfunn er det eneste som overlever en apokalypse, for nær halvparten av dialogen leveres på amerikanske floskler.)

I rollen som den selvkronede kongen av Nordhaug fremstår Sønstebø sjelden som noe mer enn en selvopptatt, barbrystet skinnsofapredikant som dufter mer av balsam enn av svette. Selv om Nordhaug-gårdens prinsipper om selvbergingsdrift og en nietzscheansk dyrking av naturlige drifter blir hyppig uttalt, avslører bildene at Sønstebø har vel så mye fokus på materiell komfort og en luksuriøs livsstil.

I motsetning til NRKs beslektede pute-reality-serie Familien Nerdrum [5] mangler Kollaps karismatiske deltakere, det dvelende klippetempoet og den lune, underspilte humoren som gjorde det til en nytelse å observere Odd Nerdrums [6] eksentriske, tilbaketrukne klan og gi seg hen til førmodernistisk eskapisme. Også Nerdrums samfunn er strukturert som en personlighetskultus der Odd regjerer som det kunstneriske overhodet. Men i det minste får man som seer inntrykk av at klanens lidenskap for kunst og tro på verdien av et patriarkalsk levesett er genuint.

Sønstebø virker for vinglete og for lite engasjert i sitt eget samfunn til å fylle støvlene til klanhøvdingen han posisjonerer seg som. Som jeg skal utdype, har han desto mer fokus på hvordan han skal utnytte samarbeidet med dokumentarfilmskaperne til å distribuere og profittere på sine hjemmelagede sexvideoer.

Christian Sønstebø sveiver hårprakten frem og tilbake under et slags rituale foran speilet på et av Nordhaug gårds prangende dekorerte værelser (TV2).

Farlig dommedagssekt?

Sønstebøs påståtte direkte forbindelse med Gud (som ikke alltid har like god dekning) virker like opportunistisk som da Donald Trump publiserte en ny utgave av Bibelen med navnet sitt trykket på forsiden for å fri til sine kristne velgere. Som i Trumps tilfelle ser Sønstebøs trang til umiddelbar bekreftelse ut til å komme i veien for noe genuint politisk engasjement og langsiktig strategisk tenkning. Men i motsetning til Trump forvalter ikke Sønstebø verdens største økonomi og militærapparat: Sønstebøs program går ut på å dyrke grønnsaker og hjelpe folk å finne en «release» for «sårene» sine og dosere om hvordan samfunnet er korrumpert av løgnaktige politikere, Epstein, big tech, big pharma, covid-vaksinen, den offentlige skolen. Hans største frykt er at folk kan tenkes å bli skremt av hans egen betydelige manndomskraft. Et av hans forbilder er Jesus, men han synes også at scientologibevegelsens grunnlegger L. Ron Hubbard har gjort mye riktig.

Hver episode innledes med en advarsel om at «dokumentaren inneholder kontroversielle og omstridte påstander som kan oppleves støtende». Rognan påpeker flere ganger at både han og Sønstebø er i ferd med å «miste kontroll over prosjektet». Seeren skal aldri være i tvil om at det de får se, er kontroversielt, støtende, rart og ekkelt, men servert i komfortable omgivelser i luksussjiktet vi gjerne selv skulle hørt hjemme i. Ulvene i fåreklær (eller de solbrente vestkantfolka i revepels) skal avkles.

Seriens dramaturgi er organisert rundt det – i norsk kontekst – lett idiotiske spørsmålet «Driver Christian Sønstebø en dommedagssekt som kan lede til vold og død i stor skala?». Hver gang slike bekymringer formuleres, får seeren servert et rungende JA i form av oppjaget klipping mellom deltakernes eksentriske, radikale eller ulovlige utsagn (med hyppig gjenbruk av de mest ekstreme uttalelsene), og Rognans angstsvettende Blair Witch Project [7]-aktige betroelser til kamera om hvordan prosjektet er i ferd med å skli ut.

Formspråket vekker assosiasjoner til Mike Whites [8] satiriske tv-drama The White Lotus [9], særlig de hyppig innskutte nærbildene som blottlegger naturens uforutsigbare brutalitet og skjønnhet, og det illevarslende og instrumenttørre/spyttvåte lydsporet (har ikke klart å oppdrive navn på komponist – kan det være KI?) som kan minne om en norsk folkemusikkversjon av Cristóbal Tapia de Veers [10] briljante komposisjoner, med førmoderne perkusjon og pustehikstende vokaler.

Christian fremstår ofte mer barnlig og usikker enn den lumske og manipulerende konspirasjonskongen serien dyrker frem (TV2).

Selv om serien vil sjokkere oss, viser den også at det er rom for (påkledd) lek på Nordhaug gård (TV2).

Den egentlige helten

Langt fra å være en observerende flue på veggen, spiller regissør Rognan en fremtredende rolle. Man kan mistenke ham for å være den egentlige katalysatoren bak utviklingen i Sønstebøs prosjekt, all den tid Sønstebø er sykelig opptatt av å bli dokumentert og hele tiden prøver å styre hvordan han fremstår, og sikkert overdriver for at det skal bli bra tv. Som antydet mistet reality-sjangeren sitt potensial til å fange uforfalsket menneskelighet det øyeblikket deltakere begynte å etterape tidligere deltakeres mest ekstreme og minneverdige øyeblikk.

I Kollaps er rollene blitt reversert: seriens subjekt Christian Sønstebø er den egentlige regissøren (selv om han blir motarbeidet og latterliggjort av serieskaperne), mens Rognan står foran kamera og blir med sitt skeptiske perspektiv den eneste av de overfladisk portretterte medvirkende som seeren har forutsetning for å identifisere seg med. I en horrorfilm ville Rognans rolle vært nykommeren som må lære universets regler før han mestrer dem nok til å ta rotta på monsteret, den eneste som overlever til slutt (som «the virgin» i den frydefullt presise horrorsatiren The Cabin in the Woods [11]).

Til regissørenes forsvar kan fokuset på Rognans fortellerposisjon kanskje sies å være en ryddig og transparent refleksjon over rollen hans i serien. Rognan bekjenner åpent at han var fascinert av Sønstebø i utgangspunktet, og at han jevnlig i løpet av det to år lange oppholdet i samfunnet fikk psykologisk veiledning. Men den omfattende skjermtiden som er viet Rognan oppleves som påtrengende og distraherende, og jeg kan ikke unngå kyniske refleksjoner over det gjensidige utbyttet mennene får i form av synlighet. Dessuten får jeg komiske assosiasjoner om at Rognan blir døperen Johannes til Sønstebøs Jesus.

Finn-Erik Rognan er fanget i en felle på Nordhaug, og søker råd hos klarsynte Lise Lyseggen (TV2).

I reklamens vold

Seriens alarmistiske varskorop om innholdets brennbarhet blir motarbeidet når produsentene fortløpende bedyrer de etiske vurderingene som ligger bak beslutningene om å inkludere skjulte opptak, og når episodene avsluttes med en påminnelse om at en av produsentene «over tid har hatt vennskapelig kontakt» med Sønstebø og hans frafalne mentor, Lise Lyseggen. Her er altså habilitetsproblematikk forbilledlig klarert med skolemesteraktig snerpethet. Dobbeltkommuniseringen av manglende kontroll hos regissøren satt opp mot ivaretakelse av presseetiske hensyn fører til en kollaps (ding!) av den truende atmosfæren som gjennomsyrer serien – noe som igjen går på bekostning av seerengasjementet.

For hvor blir det av den kriblende deilige dommedagsfølelsen midt i denne ryddighetsorgien? Vi vil jo at alt skal gå til helvete på skjermen mens vi sitter trygt fastlimt i L-sofaens rumpeballformede søkk, mens vi mumler som Ludvig i Flåklypa «nei og nei, hva er det de har funnet på nå» før vi går for å fylle skålen med ostepop og se om vi ikke hadde flere hvitvinsdunker gjemt i matboden. Den bærumske storgården forvandlet til et forvokst luksus-yogastudio og fluesoppdunstende raveparty-arena rommer ikke nok fanatisme eller sprengstoff til å leve opp til seriens illevarslende grunntone. Det blir som å invitere til en murder mystery dinner og understreke før middagen begynner at ingen kommer til å dø i virkeligheten.

En ytterligere nedfiling av seriens brodd skjer for hvert reklameinnslag, som virker langt mer påkostet, velspilt, engasjerende, estetisk tilfredsstillende og budskapsmessig gjennomtenkt enn hovedinnholdet. Uvant som jeg er blitt med lineær tv, er jeg et lett bytte for de å-så-koselig-smilende, normalitetsbejaende og appetittvekkende kampanjene for margarin, kyllingvinger, juletilbud på supermarked, bilmerker, IKEA, den nye sesongen av Dexter: Resurrection [12], charterreiser, Tine og annet kjernefamiliedop. Innsikten i hvor manipulert jeg blir av de subliminale begjærstriggerne i reklamene er langt mer skremmende enn seriens dommedagsflørt.

Et komisk høydepunkt er TV2s romantisering av sin egen utenriksjournalistikk, i et selvpromoverende innslag der det hevdes at kanalen ved å «komme tett på» virkeligheten med sin «nyanserte» dekning er i stand til å fange «både det verste og det beste menneskeheten er i stand til» (fnis!). Reality kan kanskje sies å ta sikte på det samme – men i fremprovosert, kuratert og reduserende form der alt handler om å holde på seerne så de blir sittende hjernelammet gjennom reklamepausene.

Christians allierte som holder til på et annet «kallsted», som han har gode «samskapelsesfrekvenser» med (TV2).

Fluesopp er topp

Med ett unntak er de støtende eller kriminelle gjerningene som Kollaps avdekker, av liten skala eller betydning, som at det distribueres og inntas ulovlige rusmidler på tribe-festene som avholdes på Nordhaug gård (som i hvilket som helst annet rikmannsmiljø), at lederen emosjonelt manipulerer de sårbare og naive følgerne (som fortsatt vil delta i serien selv etter å ha blitt mansplainet av Rognan hva som foregår), at lederen spiller inn porno med kjæresten til en OnlyFans-kanal for å tjene penger på seksualundervisning for ungdom (er ikke porno blitt mainstream?), at lederen oppbevarer to-tre ulovlige (antikke!) våpen på gården som brukes til «taktisk trening» (fnis!) for å verne samfunnet mot dem som ikke har forberedt seg på undergangen eller skyte et uheldig forbipasserende rådyr (for så å bli rørt til tårer av sin egen mannlige potens).

Til gjengjeld var det et reelt sjokk å høre at samfunnet, i tillegg til å sanke, tørke og innta den giftige fluesoppen som et alternativ til paracet og for å «åpne sinnet», gir mikrodoser av sopp som inneholder det hallusinerende middelet psilocybin til de mange barna som oppholder seg på gården (som vi heldigvis aldri får se) for å hjelpe dem å holde ut den sjeledrepende offentlige skolegangen. En av deltakerne utbryter sågar at han er klar for å ta sønnen med på skogen og gi ham fluesopp.

Hvordan slipper disse menneskene unna med å innrømme at de forgifter barn? Dette alvorlige sporet forlater serieskaperne altfor raskt, men jeg håper at det offentlige tar tak i saken, som burde kvalifisere som barnemishandling og i verste fall drapsforsøk.

I serien fremkommer det at barn knyttet til fellesskapet på Nordhaug gård er gitt «mikrodoser» med sopp for å komme seg gjennom den fremmedgjørende og meningsløse skolehverdagen: «Tanken var jo bare å hjelpe barna med å få skrudd på krana på morran, fordi det er dritkjedelig å stå opp og så skal du karre deg til skolen for å sitte å glane på en eller annen gjøk som står og peker på tavla og lissom lærer deg noe. Åh, jeg blir helt dårlig.» (TV2)

Her veileder Christian sin venn Alex (fremstilt som «han snille» i serien) og beskriver fluesopp som et «kjempefint supplement til big pharma». For eksempel hvis du strør litt av den i en te i stedet for å ta en Paracet i forbindelse med feber og lette smerter (TV2).

Vidundermedisinen i all sin prakt (TV2).

Ingen Jim Jones

Samfunnet på Nordhaug gård ser ut til å ha hatt en begrenset rekkevidde og relevans frem til serien ble laget (utover de 60 beboerne på bruket, finnes det en utvidet krets av besøkende som kommer for å feste, dope seg, nakenbade og få veiledning). De lave følgertallene på sosiale medier gjør det naturlig å spørre seg om Sønstebøs samfunn er et oppkonstruert fenomen som er blitt kunstig oppblåst i kjølvannet av serien: christian_sonstebo har p.t. 9182 følgere på Instagram, og «Gutta på skauen» bare 290. Har samfunnet en eksistensberettigelse utover å være gjenstand for TV2s landsdekkende iscenesettelse? På den annen side kan denne innvendingen utvides til å omfatte nesten samtlige «kjendiser» som deltar i realityserier, noe som jeg går ut fra at seerne er innforstått med, uten at det derved ser ut til å frata dem skuelysten.

Christian Sønstebøs univers virker forsvinnende lite og impotent sammenlignet med andre sekteriske samfunn som regissøren trekker paralleller til, ledet av Jim Jones, Charles Manson og L. Ron Hubbard. Sønstebøs manierte yogabrøl mens han gjør sin daglige «morning flow», akutte anfall av tåreløs hulkegråt, jokkende spasmer for å løse opp i vevet, primatgrimaser, bjørnebrumming og usammenhengende manifest-oppgulp ligger milelangt unna Jim Jones’ jernharde sexkult, som endte opp i den beryktede massakren i Guyana (det er ikke riktig å omtale tragedien som et masseselvmord, for ikke alle døde frivillig, dessuten er det verdt å bemerke at det var det billigere alternativet Flavor Aid og ikke Kool-Aid som cyaniden ble blandet i).

Christians daglige «morning flow» ser ut til å ha liten effekt. Uansett hvor mange klynk og skrik han presser ut på morgenkvisten, nekter de indre smertene å slippe tak (TV2).

I en interessant scene drar Rognan den tvilende følgeren Julie gjennom en sjekkliste for å se om Nordhaug gård kvalifiserer som en sekt. Hun kan svare bekreftende på at samfunnet har en sterk, dominerende og manipulerende leder, at han er overbevist om at han sitter på den eneste sannheten og tegner opp et tydelig fiendebilde av oss-mot-dem, men er ikke enig i at det er vanskelig å forlate gården, eller at lederen bruker vold eller trusler. Her som i andre scener styrer Rognan intervjuobjektet i den retningen han (og serien) vil gå, mot en stadfesting av samfunnet som skadelig, lumsk og farlig.

Men i motsetning til de dødbringende og/eller formuetappende sektlederne som Rognan drar frem som mulige foregangsmenn, ser Sønstebø først og fremst ut til å lide av den samme sykdommen som Nerdrum-klanen og andre realitykjendiser og påvirkere: en uutslukkelig eksponeringstrang. Ønsket om å bli sett kolliderer av naturlige grunner med et lukket samfunn, og derfor er det ikke overraskende at Sønstebø inviterer dokumentarfilmskapere til å fotfølge seg over flere år, eller at han ønsker å påprakke skaperne og TV2 videomateriale av seg selv in coitus (noe vi blir forskånet for å se i serien).

Denne innebakte selvmotsigelsen leder tankene hen til utstøtte eller utmeldte medlemmer av kongefamilier (som prinsesse Märtha Louise/Durek eller prins Harry/Meghan Markle), som på den ene siden klager over at de vil nyte privatlivets fred og på den andre siden vil tjene til livets opphold som sterkt eksponerte foredragsholdere, aktører på sosiale medier eller i underholdningsbransjen, eller entreprenører som lener seg tungt på den kongelige tilknytningen.

Christian nyter å ha et publikum. Det er vanskelig å få grep om hva «sekten» hans står for, hva kombinasjonen av alle rykningene og spasmene, brølene, den livsbejaende spesielle dansen, gråten og skrikingen, all den bare huden og sexpositivismen, forkjærligheten for generisk elektronisk musikk, shabby chic-interiørene i kombinasjon med pelser, skinnfeller, veldige kjepper og leopardmønstrede klær, og forkjærligheten for soppens magiske egenskaper, er ment å uttrykke (TV2).

Serieskaperne simpelthen bare elsker dette klippet, der Christian utfører en ekstra ustilig og dermed lattervekkende dans. Og ettersom de ikke kan få nok av det, får vi se det igjen og igjen. Hvis noen lagde en drikkelek der man må styrte én shot for hver gang vi får se Christian utføre dansen med kjeppen, kunne det blitt aktuelt å tilkalle ambulanse (TV2).

Eksen til Jimi Hendrix

Etter noen episoder lurer jeg på hva det er som får TV2.no-seere til å benke seg foran flatskjermene og gasse seg i Sønstebøs uforpliktende Kool-Aid-posering. Faller det naturlig for TV2s demografi (hvem nå de er) å identifisere seg med Sønstebøs slepende nasale vestkant-mål og House & Garden-verdige interiørdesign, mistro mot sterkt sentralstyre og virkelighetsfjerne planer om hvordan slå mynt på sine åndelige og kroppslige utgytelser? Er det noen som lar seg lure av det kvaeduftende glansbildet av et enklere, mer harmonisk liv, uten å legge merke til forretningsplanene om profitt og ekspansjon som ligger under den tynne nyåndelige lakken?

På sitt mest fascinerende avbilder serien følgernes vaklende lojalitet og forsøk på å få samfunnslederens selvopptatthet til å harmonere med deres egne livsdrømmer. Tilhengerskaren består av åndelig søkende, traumatiserte og sanselige mennesker som i all hovedsak fremstår som sympatiske, til tross for de mange utbruddene av klam eksentrisitet (som serieskaperne garantert har vektlagt tyngre enn mer hverdagslig og gjenkjennelig adferd). Til felles har de at de er skuffet over moderniteten, har mistet tilliten til storsamfunnet og ønsker seg et alternativt, naturnært og selvberget samfunn der meningsfullt arbeid, solidaritet, nestekjærlighet og selvutvikling står i sentrum.

Den noen-og-sytti-årige Lise Lyseggen blir introdusert som en av samfunnets åndelige grunnleggere. Allerede i første episode forlater matriarken samfunnet og flytter til et innbydende hjem på Finnskogen, der hun inntar funksjonen som besk kommentator og støttehjelp for særlig Julie, som inngår i et bristende Tuppen-og-Lillemor-forhold med Sønstebøs kjæreste Carine.

Lise er synsk og møtte først Sønstebø da hun fjernhealet ryggskadene hans via telefon. Den vitale noen-og-sytti-åringen besitter en «stor tilstedeværelse», som Rognan så presist kaller det, og er utstyrt med ramsalt humor og skarp intuisjon. Som svar på Sønstebøs anklage om at hun er psykisk syk og bør fjernes fra serien for sitt eget beste, svarer hun tørt «Det kommer vel an på hvem du spør».

Nysgjerrigheten blir for alvor pirret når det vises bildedokumentasjon på at Lise har vært kjæresten til Jimi Hendrix og var bekjent av Bob Dylan og andre legendariske artister. Er Lise et motstykke til Leonard Cohens Marianne og Margit Sandemos søster i ånden? Dessverre figurerer «den kvinnelige Snåsamannen» for lite i serien til å gi en avveksling fra Christian Sønstebøs repetitive og svadadryppende pelssirkus – jeg skulle gjerne sett en serie med Lise Lyseggen i hovedrollen.

Lise Lyseggen virker som en rå type og er åpenbart Margit Sandemos søster i ånden. Hun er alltid beredt med en sigarett, så i serien snakker hun ofte bak en sky av røyk. Et grep som understreker mystikken hun representerer (TV2).

Tits and ass

Nevnte Tuppen-og-Lillemor-par, Sønstebøs kjæreste Carine og tilflytter Julie, kom begge til gården for å dyrke kjærligheten og endte begge med andre kjærester. På det allstedsnærværende folkelig fordummede terapispråket som er blitt en egen sosiolekt, ispedd nevnte amerikanske floskler som i økende grad infiserer det norske språket, bekrefter kvinnene ved enhver anledning den sterke gjensidige hengivenheten og hvor mye de har lært av hverandre – særlig om nytelse og hverandres sykluser.

Feministen i meg applauderer når venninnene snakker om hvordan de har bygget ned skamfølelsen over den kvinnelige erotikken som de vokste opp med. Julie forteller at hun først for to år siden så sitt eget kjønnsorgan, og at det tok tid før hun lærte seg å se på «henne» uten å føle avsky. Identifikasjonen min glipper når Carine med stolthet husker da hun oppdaget «blødningens» mange gleder, som for eksempel da hun smurte seg inn i ansiktet med menstruasjonsblodet sitt og brukte det som såpe for å vaske seg, eventuelt som en ansiktsmaske. Samtidig er det forfriskende å høre noen beskrive så åpent for hele landet hvordan de dyrker og feirer sin egen femininitet!

Det nære venninneforholdet slår sprekker når Julie tar avstand fra Carines deltakelse i kjæresten Sønstebøs seksualundervisning/webporno på OnlyFans. Jeg klarer ikke riktig å tro på dybden i Julies skuffelse når Rognan forteller henne at han er fullstendig klar over OnlyFans-prosjektet, og attpåtil er blitt spurt om å dele materialet i dokumentaren.

Julies overdrevne gråting og tegneserieaktig overtydelige ansiktsmimikk kan tyde på at hun har gått i skole hos The Kardashians [13] og andre kvinnelige reality-kjendiser og påvirkere. Hun behersker hele paletten av poserende mimikk og gester som råder på sosiale medier, som mimeartistens oppspilte øyne og munn og bortviftingen av imaginære tårer med kokett utspilte fingre, som for å reklamere for manikyren. Den selvbevisste fremtoningen minner om Ricky Gervais’ [14] spøkefulle flørt med kamera i The Office [15], eller Fleabags [16] innforståtte himling med øynene til kamera i de mest intime situasjoner.

Selv en «sjekk-inn» og påfølgende «debriefing» makter ikke å gjenopprette fortroligheten mellom hjertevenninnene. Julie allierer seg med den utflyttede Lise, som fra sitt lune Finnskogen-rede formidler en bekymringsmelding til Carine. Som den eneste av følgerne som blir tilgodesett med en fullendt karakterbue, forblir Carine lojal overfor Sønstebø, og forsvarer hardnakket sin deltakelse i OnlyFans-prosjektet. Hun er stolt av å uttrykke sin frie seksualitet, som hun mener ikke er det samme som å selge «tits and ass».

Hvis saken faktisk dreide seg om å dele sexvideoer som et mer godartet alternativ til porno, kunne en slik idealisme vært berettiget, selv om den neppe kan kalles feministisk. I den grad jeg bryr meg, blir jeg derfor skuffet (men kanskje ikke overrasket) over at Carine ikke reagerer mer på kjærestens (ytterst fjollete) plan om å tjene seg styrtrik på å utlevere sexlivet deres.

I flere scener får vi oppleve at Nordhaug-beboernes kropper utforsker hverandre på nyskapende måter (TV2).

Verden kollapser

Både Christian Sønstebøs samfunn på Nordhaug og søstersamfunnet «The Ark» i Costa Rica ser på utbruddet av covid som det øyeblikket sivilisasjonen kollapset. Det selvmotsigende forholdet til begrepet «frihet» blottstilles tydelig idet lederen for «The Ark» priser alternativet de har skapt til tradisjonell skole: et oppholdssted der barna skal få gjøre hva de vil og eksperimentere seg frem til sin «indre plan for livet». Her skal de voksne lære av barna, og ikke omvendt.

Når Rognan bringer sektstempelet på bane, smiler lederen avvæpnende og argumenterer for at sekter ikke skapes av lederne, men av følgerne – fordi folk, som er skapt for å følge, selv ønsker å følge ledere. Frihet er forvirrende, mener lederen, fordi noen mennesker ikke vet hva de skal gjøre med den. Med andre ord skal frihet være et styrende prinsipp for barneoppdragelse (i kombinasjon med ufrivillige mikrodoser av psykedelisk sopp?), mens voksne bør fratas friheten fordi de ikke er i stand til å skjøtte den. Ingen av deltakerne reflekterer over motsetningen i at de ønsker å fri seg fra storsamfunnet, bare for å underkaste seg en leder.

«Etter hvert melder det seg et behov for å fortelle hvor jeg står», erklærer Rognan mens han er på vei til sitt siste besøk på Nordhaug gård etter å ha fulgt samfunnet i to år. Med stort alvor betror han seg til kamera om hvor spent og nervøs han er på Christians reaksjon når han nå skal fortelle at han vil trekke seg.

I oppbyggingen til seriens klimaks klipper skaperne inn B-kamerabilder av Rognan i sofaen med kamera på fanget og ørneblikket rettet mot hovedpersonen. Spenningen melkes ytterligere når Rognan megetsigende løfter på øyebrynene direkte inn i B-kameraet, som for å si «Nå får det briste eller bære!». Med sedvanlig hensynsfull tone blir Sønstebø konfrontert med samfunnets mildt injurierende lovbrudd. Innhentet av Det Store Alvoret begynner Sønstebø sukkende nervøst å ri på et saueskinn han har rullet sammen til en puff på stuegulvet, der skinn, pledd og tepper ser ut til å ha formert seg eksplosivt.

Pelsens veier er uransakelige hjemme hos Sønstebø & Co. Det er vanskelig å fastslå hva som har skjedd til høyre i bildet, der ulike pelser og skinnfeller har filtret seg sammen til et abstrakt kunstverk (TV2).

I flere av scenene har de som opprinnelig er avbildet bedt om å bli sladdet. I disse passasjene blir pelshyppigheten ekstra synlig (TV2).

Her er det som om pelsen smelter sammen med trestammen (TV2).

Etter først å benekte anklagene, kaller Sønstebø inn til nye intervjuer der han innrømmer forskjellige versjoner av anklagene, som at han har inntatt marihuana og fluesopp, og at han oppbevarer noen ulovlige våpen på gården, men at de er antikke. Disse versjonene får vi bare gjenfortalt muntlig av Rognan, og på dette tidspunktet har jeg mistet all interesse for hvilken versjon av Sønstebøs vås som inneholder sannhet.

Ei heller brister hjertet mitt av medynk når Sønstebø anklager Rognan for å ha utnyttet det vennskapelige båndet mellom mennene til å eksponere samfunnslederens lyssky aktiviteter. Kameraet var jo avskrudd da Sønstebø i broderlig fortrolighet tilbød Rognan en LSD-tripp som bursdagsgave i Costa Rica! «Jeg var på jobb hele tiden», kontrer Rognan nøkternt. De mellommenneskelige båndene i dette universet har omtrent samme klebeevne som limet på en post-it-lapp.

På tampen av siste episode kommer avsløringen av at salget av Nordhaug og etableringen av Dalbo gård som samfunnets nye «kallsted» er utsatt på ubestemt tid. I stedet har Sønstebø leid seg inn på en «operasjonssentral» (som ligner en strandtomt på Nesøya), der han vil etablere en «uavhengig granskingskommisjon av den norske deltakelsen i Epstein-filene» som skal folkefinansieres. Dette hjelpeløse krumspranget er altså kulminasjonen av seriens koketterende antydninger om at noe stort og farlig er i gjære, nemlig at «Christian vil gå i front for noe større», og at «skapelsen av Dalbo skal være en blueprint, en blåkopi for veksten i Norge».

«Christian vil ha det til at verden kollapser», konkluderer Rognan i et fyndig etterord. «Men i mine øyne ser det mer ut som om Christians visjon av verden kollapser.»

Ironikeren i meg blir svett av å se Rognans fomlende forsøk på å innta helterollen med sitt hipster-tatoverte lakoniske gravejournalist-nærvær. Det «unike innblikket i et lukket samfunn med en sterk leder» som innledningsteksten lover, skrumper etter fire uttværede episoder til en klebrig fluesoppdunstende symbiose mellom den opportunistiske trioen av produsent, serieskaper og innholdsleverandør som skummer fløten av mainstream-Norges sensasjonshunger og lengsel etter en førteknologisk naturnær utopi.

Etter Christians personlige kollaps i Costa Rica, ender serien her – på hans midlertidige nye kallsted for «Guds skapelse»: «Men ikke minst så er det jo plass til tjenesten og kallet vårt, og så blir det her en operasjonssentral, et forprosjektsentral (sic).»

Null samskapelsestrefningspunkter

I Costa Rica prøver Sønstebø å rekruttere den frihetssøkende surferen og eventyreren Alex som fotograf til OnlyFans-pornokanalen han ønsker å produsere. Pitchen gjengis herved ordrett:

«Hvis noen, og mest sannsynlig flere, evner å ta å tørre å bruke seg selv, for det … noen må på en eller annen måte stille opp i et sånt format, og de må ha tilstrekkelig høy integritet til at det ikke korrupterer med et eller annet … ekkelhet, og det her er … det her trengs voksenopplæring, og det trengs hvert fall opplæring til ungdommen som er i den fasen nå. De som greier … de som evner å lage det opplæringsformatet – de blir mangetrillionærer.»

Alex, som bærer på «et pappasår» fordi faren var «sykt opptatt av seg selv», virker i utgangspunktet begeistret for farsfiguren Sønstebøs idé. Alex mener at det feteste hadde vært å få med NRK eller TV2 på å få lov til å lage en serie med «nakenhet, sex og undervisning». Kompisenes forretningsanalyse inneholder ingen vurdering av realismen i målet om å hente ut en milliard kroner i lønn for å vise frem seg selv og kjæresten som har webcam-sex, særlig med tanke på at aktørene er i førtiårene og målgruppen er ungdom.

Etter å ha rådført seg med en svensk spåkvinne på telefon, finner Alex allikevel ut at han og Sønstebø er for forskjellige til å inngå et slikt samarbeid. I mann-til-mann-samtalen der dette formidles, gir Alex en «gave» til Sønstebø i form av en dyp sannhet det er lett å stille seg bak: «Kongen må falle for at tjeneren virkelig skal komme frem.»

Sønstebøs respons på Alex’ gave fortjener å bli masseprodusert på en kopp (TV2s markedsavdeling, jeg ser på dere!): «Jeg elsker deg, men det ser ikke ut som vi har noen umiddelbare samskapelsestrefningspunkter.»

Det samme kan jeg si om deg, Christian Sønstebø. Jeg lever godt uten å punge ut for tilgang til pelspornokanalen din på OnlyFans – og jeg kjenner heller ingen umiddelbar dragning mot å tre tilbake inn i TV2s tøymykner-bløte reklameparadis.


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2026/11/dommedagsposering-kollapser-i-pornopels-kollaps-profeten-i-baerum/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Dynastiets: https://www.imdb.com/title/tt0081856/

[2] Kollaps – profeten i Bærum: https://www.imdb.com/title/tt49052033/?ref_=tt_mlt_i_11

[3] Finn-Erik Rognan: https://montages.no/filmfolk/finn-erik-rognan/

[4] Andreas Preus Efskins: https://www.imdb.com/name/nm9432244/

[5] Familien Nerdrum: https://www.imdb.com/title/tt33338488/

[6] Odd Nerdrums: https://www.imdb.com/name/nm0626164/

[7] Blair Witch Project: https://www.imdb.com/title/tt0185937/

[8] Mike Whites: https://www.imdb.com/name/nm0925234/

[9] The White Lotus: https://www.imdb.com/title/tt13406094/

[10] Cristóbal Tapia de Veers: https://www.imdb.com/name/nm4423632/

[11] The Cabin in the Woods: https://www.imdb.com/title/tt1259521/

[12] Dexter: Resurrection: https://www.imdb.com/title/tt33043892/

[13] The Kardashians: https://www.imdb.com/title/tt15791630/

[14] Ricky Gervais’: https://www.imdb.com/name/nm0315041/

[15] The Office: https://www.imdb.com/title/tt0290978/

[16] Fleabags: https://www.imdb.com/title/tt5687612/

Klikk her for å skrive ut

Copyright © 2026 Montages.no. All rights reserved.