Filmvitere over hele verden er i sorg over å ha mistet sin ledestjerne, professor David Bordwell, som døde i går, 76 år gammel. Sammen med sin hustru Kristin Thompson gjorde han en enestående innsats for å formidle filmhistorie, i tillegg til å utvikle metoder innen filmanalyse som ble skoledannende over hele verden, og som for all ettertid vil forbli pensum for alle som søker en dypere forståelse for film som kunstuttrykk.

David Bordwell og Kristin Thompsons status innenfor filmvitenskapen står i en særstilling. Da jeg påbegynte mine egne studier for snart tyve år siden, var den første pensumboken jeg kjøpte Film History: An Introduction. Det var for øvrig også den eneste som var oppført på listen i faget Filmhistorie. Tittelen alene var noe vi straks heftet oss ved: «An introduction??». 788 sider, i stort format, med to «kolonner» per side (andre utgave).

De fleste av studentene, som bare skulle studere ett år med filmvitenskap (for å senere gi seg i kast med mer praktisk anlagte filmutdanninger) virket motløse i møte med denne «telefonkatalogen» av et verk. For noen av oss andre, som lenge hadde drømt om å fordype oss, ble den en utømmelig skattekiste.

For hvis dette bare var introduksjonen, måtte filmhistorien være så rik at den var verdt å tilbringe hele livet med. Tittelen er naturligvis også et uttrykk for ydmykheten Bordwell og Thompson har vist overfor sitt fagfelt, selv om ingen på tilsvarende vis – ikke engang Mark Cousins! – så samvittighetsfullt har gransket all verdens film for å samle trådene og forstå både historiske sammenhenger, industrielle betingelser, maktstrukturer og egenartede kunstneriske uttrykk.

I emnet Filmanalyse stod Film Art: An Introduction på pensum. Å lese boken fra perm til perm, endret måten jeg så film på. Bordwell og Thompson lærte meg at alle bestanddeler i den audiovisuelle utformingen kan være meningsbærende (mise-en-scène, kamerafunksjoner, klipp, lyddesign, musikk), og romme innsikter som langsomt avtegner seg etter flere gjensyn.

Bordwell og Thompson har vært forskere, og ikke kritikere. Med det sagt: de hadde sterke meninger om kvaliteten på filmene de så, men oppgaven deres har alltid vært å forstå og plassere filmer i en større sammenheng. I Bordwells bok om den japanske auteuren Yasujiro Ozu, Ozu and the Poetics of Cinema (1988), fremkommer det naturligvis at han anser Ozu for å være en av bærebjelkene i utviklingen av filmspråket, og entusiasmen hans preger hver eneste gjennomgang av de til sammen 33 gjenværende filmene hans. Likevel er det aldri selve kvalitetsvurderingen som havner i fokus – det kunne andre ta seg av.

I likhet med sin kjære, var Bordwell aktivt til stede i filmkulturen også på sine eldre dager, ikke minst gjennom bloggen Observations on Film Art, der han ivrig nærleste filmer av alle slag. For Bordwell var det aldri noe skille mellom klassikere, kontemporær festivalfilm eller blockbustere fra Hollywood. Det fantes ikke et snev av snobberi eller elitisme over hans måte å skrive om film på. Tvert imot var han drevet av en ukuelig nysgjerrighet, og var like interessert i George Miller som Robert Bresson. Utover hans åpenbare bidrag til filmvitenskapen, vil Bordwell bli savnet som en man alltid kunne henvende seg til for inspirerende betraktninger om ikke bare gamle, men også nye, kinoaktuelle filmer.

Bordwell og Thompson reiste ofte på festivaler. Ikke overraskende var han å regne som stamgjest på stumfilmfestivalen i Pordenone i Italia, Le Giornate del Cinema Muto, men da jeg selv var akkreditert der, var han forhindret i å delta (årets tema var japansk stumfilm, som han var spesielt interessert i). Heldigvis fikk jeg og noen av kollegene mine anledning til å møte ham og Thompson på et senere tidspunkt, i Venezia i 2019. Anledningen ble en visning av Edderkoppens strategi (1970) – på det tidspunktet en Bernardo Bertolucci-film det nærmest var umulig å oppdrive i respektabel kvalitet. Vi oppdaget at ekteparet hadde satt seg ned bare et par rader foran oss, og var snare med å ta kontakt. Det ble et usedvanlig hyggelig møte, og før lysene slukket, kunne de avsløre at ingen av dem hadde sett filmen siden 1970, men husket den som «muligens Bertoluccis beste».

En oppfatning de stod ved idet visningen var ferdig. Vi var smått skjelvne over å ha møtt noen av våre største idoler, og spurte pent om vi kunne ta noen bilder sammen med dem – og de var ikke vonde å be. Paret lente seg inntil hverandre, og syntes det var gøy å møte (det som i deres øyne var) unge fans fra Norge. Idet vi hadde knipset oss ferdig, ba David om epostadressen min, for å få tilsendt fotografiene, som han straks delte på Instagram-kontoen deres.

Vi lever i en tid der såkalte «filmbros» eller «formidlere» av ymse slag på twittersk vis påpeker at filmhistorien slik den er skrevet ned bærer preg av en patriarkalsk, vestlig filmkultur, og derfor er å regne som «utdatert». Selv om intensjonene virker gode, sitter jeg ofte igjen med et inntrykk av at disse «ikonoklastiske influenserne» mest av alt vil bortforklare sine slurvete, andpustne forhold til filmhistorien og slik kunne fremstå som eksperter og veiledere uten å ha gjort jobben; uten å ha giddet å investere titusener av timer for å se mer enn én film av Chantal Akerman eller gjøre seg kjent med Satyajit Ray. Dette er symptomatisk for en kultur der anbefalingshegemoniet i media og de sosiale medienes forenklende språk (f.eks. Letterboxd sine «Four Favourites») på daglig basis reduserer filmhistorien til kjøleskapsmagneter («I fucking love this shit»). For hvem er det egentlig som har sørget for å synliggjøre filmkunst fra alle verdens hjørner og vist oss at mange av de mest spennende og nyskapende arbeidene siden mediet ble oppfunnet er laget langt utenfor den kommersielle filmens sentrum i Hollywood? Jo, det er filmhistorikerne. Bordwell og Thompson åpnet meg for Sergej Paradsjanov, Ann Hui og Kenji Mizoguchi, for Jan Svankmajer og Vera Chytilová – og så videre.

La oss derfor benytte David Bordwells bortgang til å hegne om dedikasjon og grundighet. Film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Innlandet (tidligere Lillehammer) er nå jevnet med jorden. Studiet ved NTNU i Trondheim er fortsatt i live, heldigvis, men det er ingen tvil om at fagfeltet sliter med rekrutteringen. Det er på høy tid at noen skrur filmpolitikken i en ny retning.

I tillegg til å produsere ny, norsk film og skape gode betingelser for kinokulturen, må den ta ansvar for å sikre filmhistorisk kunnskap, analytisk kompetanse og bevare filmarven. Kort sagt må noen sørge for at Bordwell og Thompson også er pensum i fremtiden.

David Bordwell har bidratt til at flere generasjoner av cinefile har oppdaget randsonene av filmhistorien og fått en dypere forståelse av hva film kan være. For dette vil han alltid bli husket og verdsatt.