Film fra sør 2023: Den 33. utgaven av hovedstadens største filmfestival, Film fra sør (11.-19. november), starter i dag, og tradisjonen tro løfter vi i Montages-redaksjonen frem fem anbefalinger fra programmet.

«Er dette et av de sterkeste programmene til en Film fra sør-utgave som vi kan huske?» spurte vi oss i redaksjonen, da årets filmer ble presentert og det ene høydepunktet etter det andre stod listet opp. Det er godt mulig! Etter tre tiår med festival er det selvfølgelig andre fremragende årganger å vise til, men på papiret er i alle fall 2023 allerede vintage.

Ikke bare åpnet festivalen med Hayao Miyazakis nye film Gutten og hegren, men Film fra sør nyter også godt av et usedvanlig sterkt år på de store internasjonale filmfestivalene, der filmer fra den sørlige halvkule har gjort det skarpt. Dette betyr at hovedstadens filmelskere har en usedvanlig god meny foran seg, og bør kjenne sin besøkelsestid.

Fra Berlin, Cannes og Venezia har Film fra sørs utsendte programarbeidere gjort gode valg, og nå trilles de mange perlene utover kinoer i hovedstaden. Dessverre er det få internasjonale gjester til stede under årets utgave (men følg med på følgende regissørmøter: iransk-amerikanske Maryam Keshavarz, senegalesiske Moussa Sene Absa og den malaysiske debutanten Amanda Nell Eu), men vi får håpe at Oslo-publikummet er klare for å gå på kino uansett om celebre gjester deltar eller ikke.

Som ved tidligere årganger dedikeres det også i år mye plass til dokumentarer og debatt under Film fra sør, og på årets arrangementer i serien Det kritiske rom er det nok av spennende samtaleigangsettere å oppsøke (vi er særlig nysgjerrige på Kina i teknologisk jerngrep som skjer 16. november). I tillegg er det mange retrospektiver av høy kvalitet, som Homage Sakamoto, ønskerepriser av Miyazaki-klassikere og en serie viet iranske Maryam Keshavarz.

Med disse seksjonene nevnt – og årets høye nivå løftet frem – hvilke fem filmer lander vi på? Redaksjonen har lagt hodene i bløt, og kommet frem til titlene nedenfor – der vi etter hver beskrivelse også inkluderer link til visningstidspunkter og billettkjøpsoversikt på festivalens nettsider.

*

The Cemetery of Cinema (Thierno Souleymane Diallo, 2023)

I februar 2023 var vi på Berlinalen som vanlig, og etter en serie skuffelser i hovedprogrammet, søkte vi mot festivalens ytterkanter etter mulige oppdagelser. I seksjonen Panorama Dokumente fant vi denne fantastiske lille dokumentaren, The Cemetery of Cinema, som kanskje har en litt nedslående klang, men som er en sprelsk og veldig oppfinnsom film om å lete etter spor av filmkultur – et uimotståelig møte mellom cinefili, filmhistorie og eventyr.

Regissøren Thierno Souleymane Diallo (som her lager sin første fullengder) er et vandrende énmanns-filmcrew med kamera og mikrofon nærmest «montert» på kroppen, der han legger ut på en reise i sitt hjemland Guinea på jakt etter en tapt film – og ikke bare en hvilkensomhelst tapt film, men selveste Mouramani (1953) av Mamadou Touré, ansett å være den første filmen laget av en regissør fra Guinea. Problemet er bare at Diallo må finne noen å snakke med som kan ha sett den, eller aller helst: vet hvordan den kan bli funnet. Premisset tar oss med på en reise gjennom et vestafrikansk land med en fascinerende filmkulturell historie, men som en karakter sier på et tidspunkt: «…kanskje ikke så sterk tradisjon for filmarkivering.»

Alle som er glad i film bør benytte anledningen til å se The Cemetery of Cinema, og følge de interessante tankerekkene regissør Diallo deler underveis.

Her er visningstidspunktene for The Cemetery of Cinema under Film fra sør.

*

About Dry Grasses (Nuri Bilge Ceylan, 2023)

Utdrag fra vår omtale, signert Benjamin Yazdan:

Nuri Bilge Ceylan har laget sitt foreløpige hovedverk med About Dry Grasses – en bittersur og rik symfoni. I skyggen av det østlige Anatolias golde, snøbelagte fjell befinner tegnelærer og storbylektor Samet (Deniz Celiloğlu) seg på ufrivillig grunnlag. Han må undervise der før han kan komme seg videre, som i en pålagt variant av den norske Lånekassens mytiske lovnader om reduksjon av gjeld hvis man flytter til Finnmark eller Nord-Troms for å utøve sitt virke som dannelsesagent. Dagene fordrives med den litt enkle, godmodige romkameraten Kenan (Musab Ekici), også lærer ved skolen, men med en lokal forankring Samet aldri er i stand til å se som noe annet enn provinsiell slavemoral. Elementet som forrykker balansen i det eksistensielle anatoliske venterom – var det opp til lektoren, var dette bare noen smertefulle år før den forjettede returen til storbyen – er ungjenta Sevim (Ece Bağcı), som Samet gir gaver til etter ferien og speiler seg i forelskelsens glans fra. Hun er betatt og han koser seg, men når kjærlighetsbrevet hun har gjemt nederst i ranselen blir oppdaget av skolens moralpoliti, brister knoppene og fasaden rakner.

Parallelt med fallet fra møterommenes og korridorenes trone pågår det et tufsete, barnslig kjærlighetstriangel med Kenan og Nuray (Merve Dizdar, som vant prisen for beste kvinnelige skuespiller på filmfestivalen i Cannes), en annen lærer på en nærliggende skole, som i motsetning til den påstått selvgående individualisten Samet holder det gående med idealisme, troen på sosialistisk revolusjon og forpliktelse til familien og kollektivet. Ceylans niende spillefilm folder seg ut som noe så sjelden som en nådeløst utleverende, paradoksal personlighetspsykologisk karakterstudie som ikke står i motsetning til estetisk gåtefullhet, sanselig idérikdom og en omgang med løpende tid som er forbeholdt de aller største filmskaperne.

Her er visningstidspunktene for About Dry Grasses under Film fra sør.

*

Perfect Days (Wim Wenders, 2023)

Den tyske regissøren Wim Wenders vender tilbake til Japan, der han laget flere dokumentarer på åttitallet (Tokyo-Ga, Opptegnelser om byer og klær), og Perfect Days kunne bare vært laget av noen med et spesielt forhold til landets kultur og byen Tokyo. Vi følger toalettvaskeren Hirayama (Kôji Yakusho i en nesten ordløs, ubeskrivelig vakker rolleprestasjon, med rette belønnet av juryen i Cannes) som lever et rutinert liv, der hver minste handling ligner et lite ritual. Mellom hvert sted han rengjør med både imponerende grundighet og effektivitet, kjører han bil og hører på rock fra kassett på stereoanlegget.

I pausen hver dag, etter han har spist sin eggesalatsandwich fra nærmeste konbini (et av Japans vanligste og aldeles utsøkte hurtigmåltider), tar han et bilde som han fremkaller og får printet ut på fysisk format; de mislykkede river han i to, de fineste blir lagt i en boks i hans lille, praktisk innredede hus. Hver ettermiddag gjester han en fast izakaya, tilknyttet en jernbanestasjon, men i helgen spiser han et bedre måltid på en litt finere izakaya med fast klientell, det nærmeste han kommer en familie – inntil niesen banker på døren.

Perfect Days er en dypt bevegende hyllest til det analoge livet og japansk hverdagsfilosofi, og et av de fineste portrettene av Tokyo som er fanget på film. Og ikke minst: Wim Wenders‘ beste film siden Lidenskapens vinger (1987)!

Her er visningstidspunktene for Perfect Days under Film fra sør.

*

Moving (Shinji Sômai, 1993)

Shinji Sômai mottok mange priser i hjemlandet Japan og har bl.a. vært et forbilde for Drive My Car-regissør Ryûsuke Hamaguchi (han presenterte Typhoon Club [1985] i et retrospektiv under Berlinalen tidligere i år), men altfor lenge oversett utenfor landets grenser. Nå ser det endelig ut til at vestlige kuratorer og formidlere har fått øynene opp for hans visualitet og fortellerstil, som har en del til felles med taiwanske Edward Yang og Hou Hsiao-Hsien.

I Moving («Ohikkoshi», 1993) følger sjetteklassingen Renko, fra foreldrenes skilsmisse til hennes opprør og flukt. Handlingen balanserer glimrende mellom vondt konfrontasjonsdrama – f.eks. en opprivende kranglescene – og sildrende sentimentalitet. Tomoko Tabata har et helt utrolig ansikt, som bærer mange skjøre og sårbare nyanser i mimikken, i sprangene fra klossete barnegester til ansvaret hun må bære som altfor ungt skilsmissebarn. Moving er en av de beste barndomsskildringene fra nittitallet, og spesifikt om skilsmissebarns opplevelse av at foreldre inntar nye roller og spiller ut alternative, ukjente personligheter for åpen scene. Den fanger sårheten og det glimtvise ubehaget Renko opplever, men med undring i stedet for å avklare og «oversette». Moving tar rett og slett de fulle konsekvensene av å ha forpliktet seg på å innta barnets perspektiv.

Her er visningstidspunktene for Moving under Film fra sør.

*

The Settlers (Felipe Gálvez Haberle, 2023)

Film fra Sør-Amerika har tradisjonelt sett alltid stått sterkt på Film fra sør, men i år har denne verdensdelen ligget litt «nede for telling» – i alle fall slik Montages har kunnet måle det gjennom vårt detektivarbeid på de store internasjonale festivalene vi har deltatt på.

Desto mer gledelig å melde at det heldigvis har vært filmer av høy kvalitet å finne, hvis man leter godt nok, og en av dem fant vi i Cannes-festivalens sideseksjon Un certain regard – og nå vises den på Film fra sør: Chilenske Felipe Gálvez Haberle gjør sin spillefilmdebut med The Settlers («Los colonos»), en kinoopplevelse som etterlater voldsomme inntrykk. Vi bruker ikke ordet voldsomme tilfeldig her; dette er en svært brutal film, med en historie satt til kolonitiden, da hvite europeiske lykkejegere med våpen i hånd gikk grusomt til verks på både mennesker og landskap i «den nye verden».

Haberle er tidligere klipper, som i overgangen til å regissere har tatt med seg et ekspressivt og poetisk filmspråk som gjør The Settlers til et visuelt slående verk som finner bilder for brutalitetene i fortellingen med et nådeløst og sannferdig blikk. Rollefigurene er en blanding av ondskapsfulle og mystiske figurer, men karikaturene tar aldri overhånd (et problem som i sin tid fullstendig senket en film som Ciro Guerras Birds of Passage [2018]). The Settlers er av et helt annet kaliber, og varsler en ny og svært lovende filmskaper fra Chile – et land med lange filmkulturelle tradisjoner.

Her er visningstidspunktene for The Settlers under Film fra sør.

*