I Gutten og hegren har Hayao Miyazaki skapt sin hittil vakreste og mest absurde fantastiverden.
Det er nå ti år siden Hayao Miyazaki kom med sin «siste» film, Vinden stiger (2013), om en kunstner som blir konfrontert med det faktum at livsverket hans blir brukt i krig. Den var en oppsummering av Miyazakis karriere, preget av selvbiografiske referanser og diskusjoner om møtet mellom menneskeheten, teknologi og natur. Kritikerne omtalte filmen som en perfekt sluttstrek for den japanske animasjonslegenden.
Den gangen var ingen klar over at svanesangen skulle bli etterfulgt av hegresang. Der Vinden stiger ga publikum en tilfredsstillende avslutning, vil Gutten og hegren overgå forventninger. Da den hadde premiere i Japan denne sommeren, var det uten promotering, bortsett fra en skisseaktig plakat. Et modig valg som sier noe om den nå 82 år gamle Miyazakis posisjon i sitt hjemland, og at han fortsatt ønsker å slå pusten ut av publikum.
Filmen åpner med en flyalarm. Det er andre verdenskrig og sykehuset i Tokyo der moren til gutten Mahito jobber blir bombet. En tid etter morens død, har faren giftet seg med hennes yngre søster Natsuko, og den lille familien flykter fra krigen til søstrenes barndomshjem på landsbygda. Den nye husholdningen består i tillegg av sju gamle damer som alle er hushjelpere. De minner om Snehvits sju dverger, trampende etter hverandre på rekke og rad, med krokete rygger, et par hoder lavere enn alle andre. Flere eventyrlige elementer introduseres – blant annet en hegre.
I likhet med tittelpersonen i Chihiro og heksene (2001), flyter ensomme Mahito inn i en underjordisk/underbevisst drømmeverden. Rent bokstavelig er det en hegre som leder ham gjennom en portal i et tårn ved å love at moren er på den andre siden. Hegren er ingen venn (à la Totoro), men en frekk løgnhals. Dessuten viser det seg at han ikke engang er en hegre, men en slags hybrid mellom en slank langnebbet fugl og en klumpete, bitter gubbe. De sju gamlingene kan fortelle at tårnet ble bygget av Mahitos grandonkel som forsvant inn der en dag og aldri kom tilbake.
Det er ikke så rart, fordi her inne eksisterer en limbotilværelse der tiden tilsynelatende står stille. En ung versjon av Mahitos mor eksisterer som et evig minne, og reisen gjennom portalen er en reise inn i Mahitos underbevissthet, krakelert av sorg og tap. Hans indre turbulens, og følelse av å ikke kunne gi slipp og komme seg videre, illustreres gjennom mystikk og overnaturlige elementer.
Nå, i motsetning til den første akten – som er merkelig, men behagelig stillestående – vekkes filmen til live gjennom storm, flammer og magiske vesener: Undulatsoldater bevæpnet med slakterkniver, kjøttsultne og skånselløse. Små søte vesener, vrimlevimser, noen slags levende marshmellows formet som Snapchat-logoen, som viser seg å være ufødte barn som flyter på himmelen, på vei til å bli mennesker i vår dimensjon.
Vrimlevimsene blir angrepet og forsøkt spist av en med flokk med utsultede, rødøyde og vortete pelikaner. Det er ingen fisk i havet, vi har ikke noe valg mens vi er fanget her inne, forklarer pelikanene. Slik smeltes det idylliske og det groteske sammen, og speiler vår verden, slik vi har sett i mange av Miyazakis fantasiverdener. Men sammenlignet med flere av de tidligere filmene hans, er handlingsforløpet i Gutten og hegren mer abstrakt og ulogisk. Dette er imidlertid ikke noen svakhet, snarere en generøs gest, for i den fragmenterte, metaforiske ambivalensen oppstår det et ekstra stort fortolkningsrom.
De håndtegnede animasjonene er i kjent studio Ghibli-stil – og Miyazaki overgår seg selv hva gjelder teknikk og detaljrikdom. Bakgrunnene til hvert bilde er mer distinkt maleriske enn noen gang før. I tillegg har Gutten og hegren en spesielt høy bildefrekvens (derfor tok det rett og slett sju år for seksti animatører å tegne alle rammene) som gjør at kontrasten mellom de stillestående bakgrunnene og de ellers myke bevegelsene i bildene blir slående.
For eksempel når et endeløst antall padder ascenderer ut av en dam og gradvis dekker Mahito og resten av bilderammen med det idylliske landskapet. Det er kanskje helhetsinntrykket som gjør det, men også musikken føles ekstra taktil; jeg får følelsen av at orkesteret til komponisten Joe Hisaishi sitter bak sceneteppet (maleriet) og spiller.
Miyazakis langvarige pasifisme og antikrigsmotiver (kanskje mest direkte i Laputa – Himmelslottet, Det levende slottet og nevnte Vinden stiger) er nok en gang dominerende. Han har selv opplevd å være på flukt under andre verdenskrig, og hans egen far produserte jagerfly-deler for militæret, i likhet med faren til Mahito.
Denne gangen er kritikken kombinert med en dyp sorg over å miste en mor. Selv om sorgen blir billedliggjort gjennom drømmer, understreker Miyazaki at den er et fangenskap. De vrimlevimse-spisende pelikanene eller blodtørste undulatene er fanget i den turbulente drømmen, og kan settes fri hvis portalen lukkes.
Når filmen når sitt klimaks, møter Mahito den aldrende skaperen av denne verden, nemlig grandonkelen. En eldre mann med medusa-aktig hår og piggete bart, ikledd kappe, som gjør et siste forsøk på å holde en fallende tilværelse sammen, ved å sette sammen noen magiske byggeklosser. Men ubalansen i klossene er på vei til å kollapse hele fantasien, og det er opp til Mahito å ta over.
Det er fristende å tenke på grandonkelen som en stand-in for Miyazaki selv, som gir pinnen (eller klossene) videre til den unge gutten. Kommer han til å redde drømmen og forbli fanget i sorgen? Eller klare å gi slipp og møte fremtiden?
Det virker dumdristig å enda en gang erklære Miyazaki for pensjonert, men hvis Gutten og hegren blir hans siste film, har den en helt annen funksjon i filmografien enn Vinden stiger. I stedet for å lukke boken forsiktig, flekker den ut sidene, lager origami av dem og kaster alt opp i været.
Gutten og hegren peker fremover, mot nye eksistenser, med et fantasifullt blikk.