I spalten Omakase – en filmmeny fra Montages byr vi på spesialkuraterte filmprogrammer til våre gjester, der et utvalg titler blir presentert som et helhetlig, cinematisk måltid. Omakase (お任せ) er et japansk begrep fra gastronomiens verden, som løst oversatt betyr «jeg lar det være opp til kokken». Våre filmmenyer i Omakase-spalten blir satt sammen av redaksjonen i Montages.
Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Jane Campions An Angel at My Table (1990) vises fra og med torsdag 9. mars – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
I anledning denne ukens Cinematekene-visninger av Jane Campions An Angel at My Table (1990) i syv norske byer – og den internasjonale kvinnedagen 8. mars – byr vi på en spirende filmmeny dedikert til den newzealandske regissørens unge år, bestående både av hennes prisvinnende kortfilmer og første langfilmer.
Jane Campion regnes av mange som en av de viktigste filmskaperne fra sin generasjon, og er den kvinnelige regissøren med flest høythengende priser – Gullpalmen for lang- og kortfilm, Oscar for regi og originalmanus, og Sølvløven, BAFTA, DGA og Golden Globe for regi, med mer. Hun er altså en pionér i filmhistorisk særstilling – aller mest for sine mange kunstneriske meritter, og da kanskje særlig for klassikeren The Piano (1993), men også som en ikke ubetydelig representasjonsbalanserende inspirasjonskilde og heltinne for tusenvis av filmtalenter rundt om i verden.
Hennes mest berømte arbeider, både innen film og TV, er behørig omtalt og formidlet, og strømmefilmen The Power of the Dog, som ble sluppet på Netflix i 2021, var på et tidspunkt allestedsnærværende og ledet Campion til den forjettede Oscar-prisen for regi, men hvis vi spoler tilbake til dannelsesfasen hennes på 1980-tallet – da Jane Campion var i støpeskjeen og meislet ut sin filmkunstneriske identitet – finner vi en serie korte og lange filmer som fortjener mer oppmerksomhet.
Nedenfor serverer vi derfor et cinematisk måltid bestående av både småretter – de tre distinkte kortfilmene Campion lagde mens hun studerte ved Australian Film Television and Radio School (AFTRS) i Sydney, akkompagnert av TV-filmen som ledet til hennes to første langfilmer, Sweetie (1989) og An Angel at My Table – våre to hovedretter.
Menyen er komponert med utgangspunkt i spirer, så her følger vi fremveksten av Jane Campion som filmkunstner med et mikrogrønt motiv – fra frø til plante.
*
Alfalfaspirer
Etter noen år på kunstskole i England på slutten av 1970-tallet, søker Jane Campion seg til filmutdanning i Australia og hennes gjennombruddskortfilm, Peel (1982, 9 min., også kjent som «An Exercise in Discipline: Peel»), viser et umiddelbart talent. Vi er i en bil med et familietriangel – far og sønn, bror og søster, tante og nevø – som kjører langs landeveien og er i et irritabelt humør. Gutten leker med en appelsin, og slipper skrellet ut av vinduet. Den lille detaljen igangsetter en konflikt som visualiseres med effektiv poesi av Campion og fotograf Sally Bongers, og Peel blir nesten et eksistensielt drama der stahet og uvilje peker mot dypereliggende problemer. Da Jane Campion i 1986 stilte på Cannes-festivalen med Peel i kortfilmkonkurransen, vant hun Gullpalmen for beste kortfilm – som første kvinne – noe hun gjentok syv år senere med The Piano for langfilm, også som første kvinne.
▷ Se filmen i god kvalitet hos The Criterion Channel (digitalt, abo), regulær kvalitet hos NZ On Screen (gratis)
~~~
Karse på kokt egg
Med den lunefulle lille mosaikkfilmen Passionless Moments (1985, 12 min., co-regissert med Gerard Lee) viser Campion seg som en leken observatør av menneskelig adferd. I en serie vignetter møter vi ulike mennesker som vi streifer innom i et kort øyeblikk av livet – kommentert av en tørr, objektiv fortellerstemme. Hver lille episode tegner opp en lettleselig mennesketype med et hverdagsdilemma eller -problem, og med ofte svært velkomponerte bilder (noen med slående bruk av dypfokus, i Gregg Toland-stil) klarer Campion og Lee å holde oss nysgjerrige på hver av mikrofortellingene.
▷ Se filmen i god kvalitet hos The Criterion Channel (digitalt, abo) eller på Vimeo (digitalt, gratis)
~~~
Bakst med linfrø
Med novellefilmen A Girl’s Own Story (1984, 25 min.) ble Jane Campion uteksaminert fra AFTRS, og mer enn i noen av de andre kortfilmene ser vi her også at manusforfatteren Campion viser seg frem – med treffende dialoger og skarp, kompleks tematikk, og med flere idérike sekvenser, der både poetisk og leken visualitet får spille seg ut med narrativ funksjon og fremdrift. Fortellingen utspiller seg på 1960-tallet og sentrerer seg rundt tre venninner i tenårene som på ulikt vis får barndommen avsluttet – de går fra å kysse bilder av The Beatles til å håndtere familievold, overgrep og uvøren seksuell utforskning. Det hele fortelles i ekspressivt regisserte scener, ofte med en imponerende balanse mellom ung lekenhet og mørkt alvor – Campion beriker dessuten filmen med nyanser og ubesvarte spørsmål som er sjelden å se i filmer med så kort tid til å gjøre inntrykk. Anbefales varmt.
▷ Se filmen i god kvalitet hos The Criterion Channel (digitalt, abo) eller på fysisk format i DVD-samlingen Cinema 16: World Short Films (kan lånes via Bibsøk, gratis, med nasjonalt lånekort)
*
Ristede gresskarkjerner på avocado
Rett etter filmskolen får Jane Campion sitt første profesjonelle regioppdrag, på TV-filmen Two Friends (1986, 76 min.), skrevet av den australske forfatteren Helen Garner. Vi får møte to ungdomsvenninner, Louise og Kelly, som har forskjellige syn på livet og kjærligheten, og historien om vennskapet deres fortelles baklengs – slik at vi først ser hvor de har endt opp, og så scene for scene forstår vi hvordan livenes deres gikk i forskjellige retninger og hva som opprinnelig trakk dem mot hverandre.
Ikke ulikt filmer som 5 x 2 (2004) av François Ozon og Irréversible (2002) av Gaspar Noé, tas den omvendte narrative kontinuiteten i bruk i Two Friends for å gi oss en annen type nærstudie av en relasjon – her mellom to venninner. Nysgjerrigheten vår drives av at vi vet hvordan «det går» med dem til slutt. Jane Campion gjør maksimalt ut av en produksjon som ble budsjettert og planlagt for TV-distribusjon, men likevel også invitert til Cannes i 1986 – og vist i Un certain regard sammen med hennes kortfilmer Passionless Moments og A Girl’s Own Story (pluss at Peel som nevnt var i kortfilmkonkurransen og vant Gullpalmen). 1986 må dermed kunne sies å være året Campion ble «lansert» for den internasjonale filmbransjen, og resten er historie.
▷ Se filmen hos The Criterion Channel (digitalt, abo) eller på fysisk format (DVD, via Ebay)
*
Hagesalat med hirse
Jane Campions kinofilmdebut Sweetie er bemerkelsesverdig i at den med mesterlig stilsikkerhet føles ut som den er regissert av en etablert og erfaren auteur. Etter å ha etablert en personlig stemme i løpet av de mange særpregede kortfilmene, fikk Campion endelig regissere sin første virkelige langfilm i 1989 og Sweetie står seg fortsatt som en av hennes aller beste. De fleste vil nok trekke frem Gullpalme-vinneren The Piano som hennes mesterverk, men mange av oss anser de to første, Sweetie og An Angel at My Table, som Campions mest originale og visuelt spennende filmer.
Sweetie starter tilsynelatende quirky og lettbent, og handler om en eksentrisk og overtroisk jente, Kay (Karen Colston), som velger kjæresten sin basert på en spådom i kaffegrut. Etter hvert utvikler den seg til et intenst relasjonsdrama da hennes psykisk syke søster Dawn (Geneviève Lemon), også kalt Sweetie, flytter hjem igjen. Hun er krevende og altoppslukende – og Kays autonomi og behov for å bli sett av foreldrene forsvinner i kaoset som følger. Med søsterens inntog stiger familiens interne problemer gradvis mer frem i forgrunnen og som tilskuer blir man slukt inn i denne rare familiedynamikken. Vi får innimellom også tilbakeblikk på søstrenes barndom via en hjemmevideo, som også avslører den spesielle dynamikken mellom Sweetie og hennes far.
Filmen er spekket med visuelt kreative påfunn, har en leken stil og en uvanlig tonalitet. Dette gjør at Sweetie utpeker seg som et unikt verk – og ikke bare innad i Campions filmografi. Som regissør er Campion dyktig på å blande ulike stemninger i samme film, og veksle fra humor til tragedie og konflikt, men filmen har også noen David Lynch-aktige kvaliteter – som dukker opp i noen av Sweeties absurde og merkelige sekvenser. Filmen ender opp, til tross for sine sprell, med å bli en veldig rørende, sår og ektefølt utforskning av det å leve med psykisk syke familiemedlemmer. Tematikken er dessuten en spennende forløper til den neste langfilmen, som også utforsker psykisk sykdom, om enn på en mindre komisk og absurd måte.
▷ Se filmen på MUBI (digitalt, abo) eller Netflix (digitalt, abo)
*
Mungbønnegryte med naturris
An Angel At My Table er en sterk og original oppvekstskildring basert på selvbiografien til den anerkjente newzealandske poeten Janet Frame – en forfatter som tidlig var åpen om sine psykiske problemer og mange opphold på ulike psykiatriske institusjoner. Filmen er en masterclass i hvordan man kan hente frem gode, komplekse skuespilleropptredener fra barn og unge, men viser også at Campion er en ufattelig god visuell historieforteller allerede fra starten av. Hennes talent for å bruke regigrep til å transportere seeren inn i rollefigurens psyke, kommer særlig til nytte i denne filmen.
Via barnet og ungdommens blikk får vi se hvordan 1930- og 40-tallets oppdragermentalitet setter avtrykk og preger ens liv. Læreres sadistiske avstraffelsesmetoder ydmyker og kuer den forsiktige og uskyldige Janet, og tragiske hendelser i barndommen legger seg som mørke skyer i hennes bevissthet. An Angel at My Table skildrer også hovedpersonens oppdagelse av språket som poet, og fantasiens kraft til å transportere oss ut av våre vanskelige liv. Filmen er delt i tre deler og har tre ulike skuespillere som gestalter Frame (Alexia Keogh som barn, Karen Fergusson som ungdom og Kerry Fox som voksen), men dette flyter sømløst og forankres godt i imponerende rolleprestasjoner.
I åpningssekvensen møter vi silhuetten av Janets mor, sett nedenfra fra baby-perspektiv. Moren holder armene ut og signaliserer varm omfavnelse, men vi aner en avstand og figuren står over henne på en nesten truende måte. Seeren klarer ikke skjelne ansiktstrekkene til moren, noe som har en betydning for hele filmen: Moren er utydelig og fremmed for Janet. Det hele kompliseres ved at skyggen av moren ligner på Janet selv (og hennes karakteristiske store, krøllete hår), hvilket impliserer filmens hovedtema: Søken etter en stabil identitet. Allerede i denne ti sekunders sekvensen har Campion artikulert visuelt komplekse ideer som beriker og komplimenterer denne fascinerende livshistorien, og An Angel at My Table står like sterkt som kinoopplevelse nå som den gjorde da den hadde premiere i 1990.
▷ Se filmen på kino hos Cinematekene i syv norske byer.
*