«Det er mye god helse i horror»: En samtale med Brandon Cronenberg om Infinity Pool

I februar gjestet Brandon Cronenberg Berlinalen i forbindelse med festivalens visninger i Infinity Pool, hans nye og ambisiøse skrekkfilm, og vi møtte regissøren til en prat.

James (Alexander Skarsgård) og Em Foster (Cleopatra Coleman) ferierer på en resort av typen all inclusive, og opplever lite av stedets autentiske kultur. Men via eksentriske og kontaktsøkende Gabi (Mia Goth) lokkes de med på tøylesløse aktiviteter, som etter hvert inkluderer kloning og orgier, på steder der ingenting har noen begynnelse eller slutt.

I likhet med sin far, David Cronenberg, har Brandon spesialisert seg på ulike former for body horror, og i samtalen nedenfor forteller han om hvordan Infinity Pool kan knyttes opp mot tendenser i samtiden, poenget med å la fortellingen utspille seg i et ingenmannsland og hvorfor det tok så lang tid mellom debutfilmen Antiviral (2012) og dens etterfølger, Possessor (2020).

*

Montages: Er Infinity Pool en kommentar til sosiale mediers zombiefisering av menneskeheten, jamfør at vi tilbringer mer og mer tid som avatarer på sosiale medier; TikTok er det nye «Videodrome», på en måte.

Brandon Cronenberg: Ikke direkte, men det er definitivt en kobling der, siden rollefigurene stimuleres av å se på seg selv. For å bli underholdt og føle noe, må de hele tiden tøye strikken og krysse nye grenser. De tester ut forskjellige uttrykk og væremåter, som i en ekstremversjon av et rollespill.

James og Em er numne, eller snarere svært kjedelige, akkurat som omgivelsene – før de blir dratt inn i noe ellevilt. Noe som appellerte til meg, var å plassere «vanlige mennesker» i ekstreme situasjoner og klemme ut de dyriske instinktene deres, som i et fucked up realityshow.

«Infinity Pool» (© Universal Pictures).

M: Tenker du horror kan hjelpe oss til å kunne teste ut mørke fantasier i kinosalen og unngå dem i virkeligheten?

BC: Det er mye god helse i horror. Filmene pirker borti våre dårligste egenskaper, fra spektrumet av tanker og følelser vi rommer, innenfor trygge rammer. Det har en viss vaksinerende, avrundende effekt. For eksempel tror jeg at horror-fans håndterte pandemien bedre enn de fleste, ha-ha.

M: Når vi lever oss inn i skrekkfilmer, leker vi med forestillingen om at vi selv er på lerretet og blir utsatt for noe overskridende, og på en måte er det vi ser i Infinity Pool en slags firedimensjonal, simulator-versjon av dette.

BC: Et sivilsert samfunn begrenser de fleste av handlingene våre til hva som er tillatt, men vi bærer masse destruktivt potensial – som av og til sprenger seg frem og resulterer i grusomheter. Alle former for lek og spill er som ventiler, og noe av det komiske i Infinity Pool er jo at hovedpersonene som tilsynelatende er så normale viser seg å ha et sterkt behov for å «tømme tanken».

M: Hva er årsaken til at handlingen utspiller seg i et fiktivt land?

BC: Kloningen og den fiktive teknologien knyttet til dette ville blitt snålt å sette i forbindelse med et land. Kulturen som fremstilles er såpass spesiell, at den nødvendigvis ville blitt lest som en kommentar til noe hvis vi satte historien til et virkelig samfunn. Filmen kan både beskrives som horror og science fiction, men egentlig er det mest presist å omtale Infinity Pool som «magisk realisme», fordi det bare er ett element som forskyver fiksjonsuniverset og rokker ved illusjonen om at dette «skjer på ordentlig». Stedet der resorten ligger er på en måte en feberversjon av en østblokkstat, men det er ikke noe mer konkret enn som så.

«Infinity Pool» (© Universal Pictures).
«Infinity Pool» (© Universal Pictures).

M: Ettersom vi lever i en tid med mye sensitivitet knyttet til identitet og representasjon, føles det kanskje risikabelt å bli for direkte, og tryggere å anvende metaforer?

BC: Jeg ville aldri latt være å inkludere et element av frykt for å fornærme noen, så i dette tilfellet var «anonymiseringen» utelukkende en del av selve visjonen. Og det finnes jo turister som slett ikke vet hvilket land de oppholder seg i – aka uttrykk som «Syden»! Jeg var også på en slik all inclusive-resort for noen år siden, i Den dominikanske republikk, og hentet helt klart inspirasjon derfra. Det er en komisk måte å feriere på – jeg husker vi var omringet av bevoktede murer, så det var nær sagt ikke mulig å oppleve den faktiske kulturen der, kun den spesialtilpassede. Resorter er som miniverdener, ekstra dimensjoner.

Inntil videre har jeg ikke opplevd å måtte sensurere meg selv på noe tidspunkt.

M: Men filmen eksisterer i to versjoner?

BC: Ja, den R-ratede, som går på kino i USA har trimmet vekk noen spesielt grafiske bilder for å kunne unnslippe X-rating, som rent kommersielt er ugunstig.

M: Infinity Pool vekker en del assosiasjoner til andre filmer, som din fars ExistenZ, Shyamalans Old, HBO-serien Westworld, regissører som Luis Buñuel og Christopher Nolan. Ikke minst føles det nærliggende å sette den i forbindelse med en del filmer og serier skapt under pandemien som også utspiller seg på en resort eller noe lignende, eksempelvis The White Lotus, Triangle of Sadness og The Menu.

BC: Jeg blir ofte spurt om dette, og har ingen problemer med å identifisere referansene, men faktum er at jeg begynte å skrive på manuset til Infinity Pool for lenge, lenge siden. Og jeg sier ikke dette bare for å distansere meg fra det som kunne ha vært åpenbare inspirasjonskilder, men bare fordi det er sant: Å stable en filmproduksjon på beina, utenfor studiosystemet, er en så langsom og tidkrevende prosess at det sjelden er mulig å «time» en film helt riktig – hvis den fanger noe i tiden, kan det ofte være ren flaks, og tilføye en substans som egentlig ikke er der.

Men, altså, når det kommer til inspirasjonskilder, så absorberer jeg en hel masse inntrykk fra både film og litteratur, og disse fester seg i underbevisstheten min, som igjen gir næring til min egen skriving og bildeskaping. Noen av de senere J.G. Ballard-romanene har helt klart påvirket Infinity Pool, og nå jobber jeg med å utvikle Super-Cannes til en miniserie.

«Infinity Pool» (© Universal Pictures).

M: Det er naturligvis også uunngåelig å koble Antiviral (2012), Possessor (2020) og Infinity Pool til din far David Cronenbergs kunstnerskap, i og med at dere begge lager body horror.

BC: Jeg er på ingen måte fornærmet over de sammenligningene, samtidig som jeg nesten må la det bli opp til andre å trekke dem. At min fars arbeider har påvirket hvordan jeg tenker om film, er uunngåelig, men jeg har egne besettelser og utforsker andre stemninger. Hvis jeg skulle forsøkt å unngå temaer og motiver som automatisk knytter meg til filmene hans, ville det vært uærlig og formet karrieren min ved at jeg ville blitt stående i opposisjon til ham. Det har jeg aldri ønsket meg.

M: Er dere involvert i hverandres prosjekter? Gir dere tilbakemeldinger på hverandres manus, for eksempel?

BC: Ikke noe utover at vi er i familie og bryr oss om hverandre. Det kan ikke beskrives som noe samarbeid.

M: Du debuterte med Antiviral og fikk en kickstart i Un certain regard i Cannes i 2012. Men så tok det veldig mange år før du returnerte med Possessor – en markant modnere film. Hvorfor tok det så lang tid i mellom de to produksjonene?

BC: Det er bare fryktelig krevende å sjøsette en film. Hver eneste dag disse åtte årene, arbeidet jeg målrettet med å forsøke å lage etterfølgeren til Antiviral, men det oppstod hele tiden problemer som er typiske for independent-segmentet, som utfordringer  knyttet til å sikre finansiering og rollebesetning. Noen ganger var vi godt i gang med preproduksjon, for så å måtte demontere og avvikle prosjektet. Jeg skulle så gjerne likt å ha lage ny film umiddelbart, men det ble rett og slett ikke mulig.

«Infinity Pool» (© Universal Pictures).
«Infinity Pool» (© Universal Pictures).

M: Heldigvis ble det kortere ventetid mellom Possessor og Infinity Pool.

BC: Ja, og det skyldes nok at jeg nå har noe mer vind i seilene, men også at Infinity Pool allerede lå på vent, for den har vært i utvikling i en årrekke – jeg skrev manuset før Possessor.

M: Det har vært spennede å følge Mia Goth, fra naturalistiske rolleprestasjoner i Nymphomaniac (2013) og The Survivalist (2015), til regelrett campy tolkninger i Pearl (2022) og Infinity Pool.

BC: Mia går veldig grundig til verks med hver rollefigur, og har et spekter som gjør henne i stand til å overraske. Hun stjeler scenene hun er med i og er aldri kjedelig – det er umulig å rive øynene vekk fra henne! – så jeg har lenge ønsket meg et samarbeid. Og når man først har sikret seg en skuespiller som Goth, blir man nødt til å legge til rette for improvisasjon og impulsivitet, gi henne frihet til å utforske rollefigurene, fordi man vet at hun er i stand til å trekke filmen i nye, uforutsigbare retninger.

*

Infinity Pool vises på norske kinoer fra fredag 24. mars.