Venezia 2022: Ingen film fikk mer oppmerksomhet i Venezia enn Blonde ^[1], regissør Andrew Dominiks svært forsinkede, nesten tre timer lange og kolossalt ambisiøse «biografiske» film om ikonet Marilyn Monroe ^[2].

Resultatet har splittet kritikerne, for dette er en eksperimentell film som konsekvent unnviker konvensjoner vi forbinder med såkalte biopics. Blonde er på en måte Dominiks Fire Walk With Me ^[3] og Mulholland Drive ^[4] – en Hollywood-horror av mørkeste merke, der den berømte hovedpersonen utsettes for maktmisbruk, ydmykelser og seksuelle overgrep utført av menn. Så nedadgående er spiralen, at noen vil oppleve filmen – finansiert og distribuert av Netflix, med strømmepremiere 28. september – som ensidig, spekulativ og voyeuristisk. Men har man noen gang sett Hollywoods destruktive sider bli skildret så nådeløst?

I sentrum av det hele gjør skuespiller Ana de Armas ^[5] (Knock Knock, No Time to Die) en sjeldent god og hjemsøkende rolletolkning. I noen av scenene er hun til forveksling lik originalen, men det er også noe spøkelsesaktig over fremtoningen – som kler filmens marerittaktige stemning. Vi diskuterer dette og mange andre aspekter ved filmen i samtalen nedenfor.

Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich, Lars Ole Kristiansen og Pernille Middelthon. Episoden inneholder ikke spoilere.

God lytting!