Dekorasjon av selvet: Syk pike er noe så sjelden som en norsk motefilm

Kristoffer Borglis treffsikre satire Syk pike er en fest for alle som er opptatt av motens funksjon i kulturen. Mennesket på sitt usleste og mest løgnaktige, fremstilt via metaforiske kjøttsår og arrvev, fletter fingre med motens hypnotiske formspråk i Jostein Wålengens hyperbevisste kostymedesign. Vi har å gjøre med noe så sjelden som en norsk motefilm.

Signe (Kristine Kujath Thorp) blir gradvis overskygget av kunstnerkjæresten Thomas (Eirik Sæther), og det konkurransepregede forholdet deres beveger seg i en svært giftig retning idet Signe omsider finner ut av hvordan hun kan sikre seg omgivelsenes sympati og oppmerksomhet. Hun går drastisk til verks og bestiller angstmedisinen Lidexol, som har den uheldige (eller sterkt ønskede) bivirkningen at den forårsaker mystisk og smertefull hudsykdom. Når hennes ytre begynner å gi etter for lidexolen, blir det raskt enklere å få bekreftelse.

Diagnosedekorasjoner

Vi lever i en kultur der man kan få inntrykk av at det å smykke seg med diverse diagnoser, lidelser og offerroller generelt er moteriktig dekorasjon av selvet. Problemet er at symptomene sjelden er lett synlige og må forklares, så mest praktisk er utfordringer som kan formidles visuelt – som skapt for sosiale medier. Dette er utgangspunktet for oppmerksomhetsharseleringen i Syk pike, og de mange moteelementene underbygger ‘se meg’-tematikken.

Signe er tendensen personifisert, en som skamløst utnytter en diskurs som fokuserer på marginaliserte og utsatte grupper, og misbruker sin egen privilegerte utgangsposisjon til å sanke sympati og oppmerksomhet ved å bokstavelig talt ikle seg hammen til noen som har det vanskelig. Litt som hypokonderen Fru Drusse i Lars von Triers Riget, som med stolt mine lykkes med å bli lagt inn på neurologisk avdeling uten å være syk. Ettersom Signe gjennom størstedelen av filmen oppfyller samfunnets konvensjonelle skjønnhetsidealer, blir hun nær sagt et «moteoffer» for en sykelig overfladisk kultur.

En portal til en motedimensjon

Den viktigste funksjonen til kostymer er å nyansere, fremheve og understreke elementer som allerede finnes i fortellingen, men i ekstraordinære tilfeller som Syk pike skaper de også en ekstra, visuell dimensjon. Jostein Wålengens kostymeunivers mestrer balansekunsten å fremstå helhetlig, samtidig som hver og en av rollefigurene dyrker sin stil. I samspill med det teksturerte fotografiske uttrykket, blir klærne oppe på lerretet taktile og en påminnelse om hvor virkelighetsnært det tilsynelatende absurde fiksjonsuniverset er.

I filmer med hverdagsbekledning vil moteelementet vanligvis gjøre lite ut av seg, representert av enkelte rollefigurer snarere enn å tilhøre en overstyrende visjon. Å gestalte mote krever et nivå av selvbevissthet vi finner i editorials og motefotografier, som konstant peker på seg selv med tydelige kjennetegn og symboler, og sier «dette er mote!». Motefotografiets virkemidler er effektivt anvendt i Syk pike, som i scenene der Thomas og Signe hver især skal tas bilder av til henholdsvis D2- og VG-intervjuer, og med fashionmodellens umiskjennelige sfinxblikk trenger gjennom kameralinsen.

Det er altså ikke bare bekledningen i seg selv som skaper motedimensjonen i Syk pike. Filmen lar mote være en portal til diverse attråverdige identiteter som formelig kan trekkes på som ekstra lag med hud (kombinasjonsmulighetene synes uendelige), og en flate vi kan projisere våre egne aspirasjoner inn i, illustrert gjennom fantasisekvenser der Signe oppnår alt hun ønsker med sin nye, hippe identitet som syk & berømt: perfekt kuraterte Instagram-kvadrater der støy og hverdagsobjekter er erstattet med silke, fjær og fløyel.

Signes eskalerende oppmerksomhetslek speiler motens hurtigsentrifugerende syklus, der det hele tiden kommer noe nytt og spennende, og det etablerte må gå strategisk til verks for å holde seg relevant. Hver gang hun ser ut til å lykkes med å befeste sin offerrolle i omgivelsenes øyne, er det noen andre som segner om, en annen nyhetssak som inntar pallplassen, og hun må høyne spillet for å beholde sin plass i rampelyset.

Broderte statussymboler

I Syk pike er kostymene eksplisitt symbolske, bokstavelig talt vevd inn i teksturene på lerretet, og grensene for overtydelighet tøyes som på en middelaldersk strekkbenk, i tråd med filmens satiriske grunntone. Overalt ser man nordisk design og mote, like velkuratert som en separatutstilling hos Cotard. Statussymboler i filmens kulturelitære, halvt lukkede miljøer er brodert inn på t-skjorter og gensere: «Festival de Cannes» (et frekt og artig frempek), «Father Figure» (Signes drøm om en tilstedeværende pappa), «Sorbonne» (utdannelse er fortsatt in). Signe, som vil signalisere at hun er kulturelt kompetent, smykker seg skamløst med lånte fjær.

Buzz words med stilig typografi popper stadig opp i bildene, som branding. Jamfør tematikken, må filmens overflate hele tiden optimaliseres og poleres. Signe understreker sin nonkonforme status ytterligere med asymmetriske statement-smykker, når det forsøksvis celebre paret begir seg ut i kultureliten. Den performative moten leker med både makt og identiteter – vi kan ikle oss noen andre, noen bedre – og visuelt påberope oss andres egenskaper og referanser.

Menhera /sick cute

Wålengen har hentet inspirasjon vesentlig lenger østfra enn Frogner. Den japanske subtrenden menhera eller sick cute, henter visuelle elementer fra noe så uglamorøst som helsevesenet. Plastre, piller, sprøyter, lapp over øyet og bandasjer i pastellform pryder dette motebildet (de fleste av oss fikk stiftet litt tettere bekjentskap med menhera enn ønskelig under pandemien, da munnbindet raskt ble påbudt og trendy på én og samme tid, gjerne i dekorerte varianter). I japansk kultur har menhera blitt et visuelt utgangspunkt for å synliggjøre og åpne opp for lenge neglisjerte samtaler om mental helse og kronisk sykdom.

På 1800-tallet, i tuberkulosens tid, ble smittens symptombilde i form av en anemisk, nesten transparent hudtone, assosiert med eterisk mystikk, som ble etterlignet av enhver ambisiøs moteløve. Det er nødvendigvis også vanskelig ikke å tenke på 90-talls-fenomenet heroin chic i denne sammenhengen, der den perfekte graden av kroppslig forfall ble forfremmet til de innerste sirkler av motehelvetet. (Netflix-suksessen The Queen’s Gambit har spake elementer av menhera – eksempelvis har Beths grønnchangerende kjole i en avgjørende sjakkduell nøyaktig samme farge som de visuelt vakre pillene hun er avhengig av for å kunne prestere.)

I Syk pike er det motekulturen i seg selv som er syk og med synlige symptomer. Signe pynter seg med perfekt tilpassede bandasjer og en «sykehusfinlandshette», som var det en heklet Balaklava fra Miu Mius FW21-kolleksjon. Utenfor sykehuset sitter hun med solbriller og røyk (glamoursymboler), som står i stil til den heldekkende hodebandasjen. Når den hudfargede hetten (som på et tidspunkt har to ører à la Cat Woman) fjernes og de sirlig plasserte sårene synliggjøres, blir de et fysisk, estetisk statement; en ny og moteriktig ham avdekkes, et ekstra lag hud med offerrollens inskripsjoner tiltrekker seg etterlengtet oppmerksomhet – til og med modelloppdrag.

Selv blod blir et dekorativt element når Signe noe ufrivillig hjelper en ulykkesfugl på den uglamorøse Åpent Bakeri-jobben sin, og ansiktet og den hvite uniformsskjorten hennes dekoreres med velplassert, signalrød blodsprut – til forveksling likt et moderne kunstverk. Oppmerksomheten tiltar idet omgivelsene tror det er Signe som er skadet, men hun har sluppet unna uten så mye som en skramme; hun er bare dekorert av det faktiske offerets lidelse. Hendelsen gir henne blodsmaken på oppmerksomhetsrus.

Skinnet bedrar

Moten er en listig forfører, men det utpreget dekorative gjør oss mistenksomme – har vi å gjøre med en bedragersk overflate? Sminkede ansikter versus naturlig skjønnhet, #ijustwokeuplikethis kontra forskjønnende filtre. I Rosalind Galts Pretty: Film and the decorative image (2011) utforskes dikotomien mellom det sublimt vakre (ekte) og det åpenlyst dekorative (falske), og i Syk pike illustrerer Signes hang til kråkesølv og glimtende objekter, dekorasjoner, hennes moralske skrupler. Thomas, Signes kjæreste, gjør suksess med kunst av svindyrt selvstjålet tyvegods, mens hun selv er lystløgner av rang, muligens grovt personlighetsforstyrret (eller bare korrumpert av kulturen).

Idet Signe og Thomas trer ut av samboersfæren, og ut i den kompetitive kultureliten, ikles de skrikende jakkeverk, glorete smykker, bråkete skjorter, Euphoria-inspirert sminke og neonfarger i kombinasjoner man umulig kan forholde seg likegyldig til. Når Signe vil være ekstra synlig i skyggen av kjæresten, tar hun en nesten selvlysende sølvjakke på, som sitt eget, personlige rampelys. Vi befinner oss ikke minst på mørkeste Frogner, en bydel spesielt forbundet med å paradere ens vellykkede fasade i gatebildet. Birollene fremstår på sin side langt mer nøkterne, subtilt moteriktige, stabile og trygge på sin egen status. De trenger ikke skinnende overflater – det sublime kommer som kjent innenfra.

I takt med at Signes moteidentitet og offerrolle blir mer formfullendt, svikter kroppen – den blir motbydelig. Straks sykdomsutseendet beveger seg fra «annerledes attraktivt» til «operafantom» og flere nye symptomer som hårtap og blodig oppgulp melder seg, ebber statusen som it-jente ut. Selv motens skimrende overflatebehandling kan ikke lenger dekke over Signes moralske forfall – ansiktet er ikke lenger omhyggelig dekorert med velplasserte arr og sår, bare ugjenkjennelig og ødelagt. Når hun stiller på opptak som modell for det fiktive, inkluderingsorienterte merket «Regardless», er det dypt ironisk at ordet står skrevet fra topp til tå på klærne hun skal fronte. Grensen for hva konvensjonelle skjønnhetsidealer kan innebære er nådd. Signes fordel er at bivirkningene gradvis forsvinner når hun slutter å misbruke Lidexol – hun kan skifte ham igjen uten nevneverdig varige mén.

Kristoffer Borglis evne til å leke med fiksjon og virkelighet, er som skapt for motens luner. I samarbeid med kostymedesigner Jostein Wålengen og makeupartist Izzi Galindos gjør han Syk pike til et klasseeksempel på hvordan tilsynelatende overfladisk, dekorativt formspråk, gjennom elegant bruk av referanser og symbolikk gir filmfortellingen større dybde.