Cinematekene ^[1] er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Norman Jewisons In the Heat of the Night (1967) vises fra og med torsdag 19. mai – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Det har blitt natt i den søvnige sørstatsbyen Sparta, Mississippi, og politibetjent Sam Wood ruller sin patruljebil gjennom tomme gater. Han observerer steder han kjenner godt – alt er som vanlig – og han kaster stjålne blikk inn av vinduer. Noe ulmer under overflaten, og i en bakgate på tvers av veien fra byens biljardbule finner Wood en livløs mann på bakken. Et mord er begått, og en klappjakt er i gang. Slik starter Norman Jewison ^[2]s spenningsfilm In the Heat of the Night ^[3] (1967), som denne uken vises på Cinematekene rundt om i landet.

I 1968 ble Oscar-utdelingen arrangert 10. april, bare seks dager etter at pastor og borgerrettsaktivist Martin Luther King Jr. hadde blitt drept i et attentat i Memphis. Det var den 40. utgaven av Hollywoods store filmpris, og Bob Hope ledet showet. Vietnam-krigen var ved et kritisk punkt, og slutten av 1960-tallet markerte store brytninger i USA, både politisk og kulturelt. De fem filmene som den kvelden kunne vinne Oscar for beste film var Bonnie and Clyde ^[4], The Graduate ^[5], Guess Who’s Coming to Dinner ^[6], In the Heat of the Night og Doctor Dolittle ^[7]. De to førstenevnte er klassikere, den siste er en glemt kalkun – og i midten finner vi to filmer med Sidney Poitier ^[8] i hovedrollen – sin tids eneste sikre billettsalgsutløsende afroamerikanske filmskuespiller.

Da kvelden var over stod In the Heat of the Night igjen med den gjeveste Oscaren av dem alle, og når man ser Norman Jewisons samvittighetsfulle film om rasisme og fremmedfrykt den dag i dag, er det kanskje mest naturlig å slå fast at en av de mer berømte titlene av de fem burde vunnet prisen, for både Bonnie and Clyde og The Graduate er nok både filmhistorisk og popkulturelt mer betydningsfulle verk. Men samtidig lever vi nå i et starten av et tiår der nettopp motsetninger og polariserende strømninger – ikke bare i Amerika, men også i mange andre land – igjen preger politikk og samfunnsdebatt, og i et 2022-perspektiv fremstår In the Heat of the Night både betimelig, aktuell og treffende. Kanskje akkurat slik den gjorde i 1968, da Oscar-akademiet skulle se tilbake på året som hadde gått og stemme over hvilken film som var best i 1967?

^[9]

Sheriff Gillespie (Rod Steiger ^[10]) kommer til åstedet, hvor Wood (Warren Oates ^[11]) har funnet ut at den døde mannen er ingen ringere enn industrimagnaten Phillip Colbert, som nylig har tilbragt tid i byen for å bygge en viktig fabrikk. Dødsfallet er ferskt, mener den lokale legen, og Gillespie ber Wood ta noen runder i nabolaget for å se om mulige mistenkte utmerker seg. I gudsforlatte Sparta er det ingen å se, før en enkel skikkelse utmerker seg på togstasjonen. Virgil Tibbs (Poitier), en velkledd afroamerikansk mann, blir oppdaget av Wood på venterommet, og konstabelen henter umiddelbart frem våpen og håndjern. Før Tibbs får sagt et ord, er han pågrepet og satt på cella som hovedmistenkt.

Det er lite tvetydighet å spore i det første kvarteret av In the Heat of the Night – der vi presenteres for filmens premiss, og de viktigste rollefigurene. Alle de ansatte ved det lille politikammeret er rasister, og her ordlegger man seg i klartekst om hva man frykter og misliker. Inkompetanse og intoleranse råder grunnen.

Sheriff Gillespie tar seg av det første avhøret, og formelig fråder av lyst til å bruke lovens lange arm mot denne unge sorte mannen. Men idet Tibbs selv endelig kommer til orde, blir det klart at også han er politimann – en mordetterforsker i Philadelphia. Og dilemmaet blir raskt tydelig for oss: Gillespie vil trenge Tibbs’ hjelp for å fange drapsmannen, og dette setter scenen for en etterforskning som etter hvert ikke bare handler om å løse mordgåten.

^[12]

Sidney Poitiers karakter er rakrygget og tapper, velartikulert og klar – en slags perfekt sivilisert figur. På 1960-tallet var Poitier den fremste sorte filmstjernen, og arketypen som Tibbs hører til ble ofte tegnet opp for Poitier av Hollywoods hvite filmskapere. Da In the Heat of the Night hadde premiere i 1967 fikk kommentatoren Clifford Mason hos The New York Times ^[13] nok, og omtalte dette mønsteret som Sidney Poitier Syndrome: «A good guy in a totally white world, with no wife, no sweetheart, no woman to love or kiss, helping the white man solve the white man’s problem.» Teksten til Mason er provokativ og konfronterende, men sett i lys av tiden den er skrevet i, er den et interessant supplement å ha med seg hvis man ser In the Heat of the Night nå. (Mason er dessuten klar på hvor høyt han verdsetter Poitiers talent, og at han skulle ønske seg at skuespilleren fikk utforske varierte, tredimensjonale roller – på samme måte som sine hvite kolleger.)

Så var det da også Rod Steiger, for sin rolle som rasist med stadig økende selvinnsikt, som fikk Oscar-prisen for beste mannlige hovedrolle i 1968 – ikke Poitier (som riktignok hadde vunnet i 1964 for Lilies of the Field ^[14]). Men selv om de (over)tydelige rollefigurene og filmens velmenende moral kan føles 1:1 i starten, utvikler In the Heat of the Night seg til å bli et svært engasjerende krimdrama – ikke bare fordi den vekker vår rettferdighetssans, men også fordi småbyens mobbmentalitet har en uhyggelig autentisitet og de mange fordomsfulle personene blir avkledd på en tilfredsstillende måte.

Det er bare fem år siden Jordan Peele ^[15] traff tidsånden med et lignende premiss i Get Out ^[16] (2017), der han med sin effektive horror-satire kjører Guess Who’s Coming to Dinner og In the Heat of the Night gjennom blenderen, og serverer en moderne smoothie med de samme motivene og like samfunnskritisk brodd, men med vår tids ironiske distanse – som fritar ham fra beskyldninger om inderlighet og karikatur. De dypereliggende problemene som filmene ønsker å diskutere er de samme, og begge filmene traff publikum i sin tid, men da Get Out var nominert til beste film ved Oscar-utdelingen i 2018 gikk hovedprisen til Guillermo Del Toros romantiske eskapisme The Shape of Water ^[17] – en film som nesten allerede er glemt.

Kanskje var Oscar-akademiet inne på noe i 1968? For etter et nylig gjensyn er det nemlig mye pent å si om Norman Jewisons film, og dens kanskje litt naive forsøk på å trekke det rasistiske trollet ut i lyset – uten filtre eller meta-dimensjoner. Den skarpe kritikken og det klare moralske kompasset i In the Heat of the Night gir i alle fall en sårt tiltrengt tydelighet i 2022.