En liten gutt beveger fingrene over pianotangentene som er tegnet på gipsen til farens brukne bein. Foreldrene hans sover, men snart våkner moren. «Hvor er vi?» spør hun. Ungen svarer: «Vi er døde.»

En familie på biltur. Mor (Pantea Panahiha ^[1]), far (Hasan Majuni ^[2]) og deres lille sønn (Rayan Sarlak ^[3]) sitter inne i bilen. Den eldste sønnen (Amin Simiar ^[4]), sjåføren, er utenfor og strekker på bena. Kameraet konsentrerer seg om det lukkede rommet inni bilen, men like utenfor finnes det enorme uterommet.

Veien videre ^[5] er en en iransk road movie, skrevet og regissert av Panah Panahi ^[6] (sønnen til Jafar Panahi ^[7]). På grunn av filmens sosiopolitiske tema og Irans statlige sensur, kan den ikke vises der. Allerede i åpningen kastes seeren inn i et verk der form og visualitet spiller en viktig rolle. Uttrykksfulle kameravinkler, gjennomtenkte kamerabevegelser og utsnitt, visuell lek og kreativ mise-en-scène gjør historien fargerik. Den nevnte åpningsscenen har noe gåtefullt ved seg, men snart skjønner seeren at familien vi har blitt introdusert for skal følge den eldste sønnen til Irans nordvestlige grense for at han skal komme seg til den vestlige, frie verden, en ulovlig kryssing som skal utføres av menneskesmuglere.

Filmen nevner ikke noen årsak til flukten, men Iran har vært preget av både lovlig og ulovlig utvandring til andre vestlige land helt siden den islamske teokratiske republikken ble etablert i 1979. I løpet av handlingen forstår vi at de middelaldrende foreldrene, som selv har vokst opp i regimet, har solgt huset og bilen for å redde sønnen ut av landet.

^{[8] [9]}

Nostalgi

Veien videre er en inderlig nostalgisk film. Nostalgien kan høres i dialogen, for eksempel i farens fortelling om den uttørkede Urmiasjøen: «Se, her er Urmiasjøen. Eller det som var den. Da var vi barn, dro vi hit og badet. Nå kan man bare leke seg i sanden.» Urmiasjøen blir et bilde på Iran; et stykke av jorden som symbolsk representerer hele landet.

Men også musikkbruken understreker filmens nostalgiske åre. Fortellingen er strukturert omkring musikken til fire førrevolusjonære, nostalgiske sangere som ble tvunget i eksil etter revolusjonen. I den første sangen hører vi stemmen til Esmat Bagherpour Baboli, kjent som Delkash ^[10] (1925–2004). Delkash ble værende i Iran etter revolusjonen, men i henhold til de islamske lovene som ble innført, ble hun tvunget til å forlate kunstfeltet og mistet retten til å fortsette som sanger på livstid. De tre andre, Masoumeh Dadehbala (1942–1990), kjent som Hayedeh ^[11], Ebrahim Hamedi (f. 1949), kjent som Ebi ^[12], og Shahram Shabpareh ^[13] (f. 1948), fortsatte sine kunstneriske virksomheter i eksil. Hayedeh døde 47 år gammel i San Fransisco. De to andre er fortsatt aktive, men utenfor Irans grenser.

De fire sangene, som alle handler om at ens kjære reiser, og om hjemlengselen som kjennetegner eksilet, fremhever filmens tema og deler bilturen inn i fire faser. I den første fasen klarer ikke moren å godta at barnet hennes skal forlate henne og bli borte for alltid, og hun prøver å råde ham fra å reise. Vi hører Delkashs sang: «Mine øyne er på veien du tar, jeg trygler, ja, jeg trygler deg om å slutte å kokettere … livet er kort som drøm, også dette tar slutt, slutt nå fred, våren vil blomstre igjen og drukne oss i blomster.»

Den andre fasen skildrer hvordan de tre voksne i familien må aksepterer adskillelsen som venter dem. Farid, den eldste sønnen, er opprørt over morens bønnfallelse og setter seg i bilen i protest. Der overhører han faren som snakker med menneskesmugleren Houshang på telefonen. Farid setter på musikk – Hayedeh – for å slippe å forholde seg til alt som kan gå galt, både for ham og for foreldrene som har pantsatt huset. Sangen heter «Souvenir». Før teksten begynner, deklamerer Farid en monolog på en ironisk måte: «Jeg er keiseren av Midtøsten og Asia. Midtøsten.» Sitatet henviser til det tidligere dynastiet som har mistet sin status. Nå er situasjonen i landet slik at mennesker som Farid ønsker å forlate det for enhver pris. Som faren forteller en gjeter i en annen scene, når han spør hva som er i veien: «Vi bare falt ned fra nåden… og jeg falt ned i et hull.»

^[14]

Den tredje fasen dreier seg om å tåle smerten over å være alene og adskilt, en smerte som skal komme til å ramme både sønnen som skal leve i eksil, og de pårørende som skal bli igjen. Shahram Shabparehs spilles mens den yngste sønnen, som ikke er påvirket av situasjonen fordi han ikke vet hva som skal skje, danser i bilen. Moren prøver å skjule følelsene sine. Uten at mannen og den lille sønnen i baksetet vet det, slår hun seg i ansiktet for å unngå å bryte ut i gråt over sin følelsesmessige smerte, og så roper hun ut sin kjærlighet til den lille gutten. Faren oppmuntrer ungen til å danse. Sangteksten lyder: «Jeg så min kjære forlate meg, og fargene i kinnene mine bleknet. Jeg er fanget i den stormfulle kjærlighetens hav. Min elskede forlater meg på Noas ark.» Så kommer det et temposkifte, og sangen fortsetter fra eksilsynspunktet: «Jeg har hjemlengsel i dette fremmede landet, Gud er alt jeg har …»

Den siste fasen tonsettes av Ebis sang. Familiens kjæledegge, en gatehund som de har tatt til seg og som hele tiden har ligget syk i bakrommet på bilen, er død, og familien skal begrave den i ørkenen. Sangen kaller på dem som lever i eksil og ber dem komme hjem, men uttrykker også forståelse for hvorfor de har forlatt landet: «For en høst som med sin magiske stemme ropte på deg, du elskovssyke, for at du skulle reise så modig på jakt etter valmuen. Vær hos oss, og i vår uro venter vi på våren. Vær hos oss, slik at vi sammen får solen til å stige igjen. Tusener av fugler, forelskede som deg, krysset natten i håp om daglys. De reiste for godt, ærlig og uskyldig, for ikke å vende tilbake før denne dag. Farvel, du er utslitt av mørke, men å reise er ingen kur for denne smerten; veien du tok, leder til solnedgang, ikke til daggry. Natten faller, kom tilbake.»

^{[15] [16]}

Som døende hunder i hjemlandet, som kakerlakker i utlandet

Hunden er et lojalt dyr, og blir et bilde på det levende døde sekulære folket i det islamske regimet – verken hunder eller sekulære mennesker har blitt godt behandlet. Den yngste sønnen har sterke bånd til dyret, men mot slutten av filmen dør det ute i ørkenen.

Den tidligere nevnte ekspresjonistiske sluttscenen, med Ebis diegetiske sang som mimes på den lille guttens lepper, advarer om at Irans fremtid vil tørke ut hvis landet tømmes for sterke og lojale folk som kan endre den mørke sosiopolitiske situasjonen: «Min kjære slektning, min stammefrende, du rir på eksilets hest, så stolt du sitter. På denne jorden var, du, den edle mann, den siste som sto igjen, men du brøt også sammen. Om enn vi var tørste og trodde på tørst, var vi stolte av navnet på vår jord. Det du ga fra deg til den lengtende vind, var vår eneste skatt.» Teksten er en advarsel.

I en annen scene ser vi far og eldste sønn, sitteende ved en elv, i deres siste samtale før sønnen skal forlate landet. Mise-en-scène passer med emigrasjonstemaet: Elva symboliserer både begynnelsen og slutten, og i bakgrunnen ser vi trekkfuglene. Faren gir sine siste råd til sønnen, ispedd mørk humor: «Når du dreper en kakerlakk, må du ikke kaste den i do. Husk at dens foreldre sendte den ut i verden fulle av håp og gode ønsker.»

Replikken gir assosiasjoner til en annen dialog, tidligere i filmen, mellom foreldrene og den yngste sønnen. Faren siterer et iransk ordtak om en mor som stadig roser barnet sitt: «Mammakakerlakken synes at hennes egen unge er en skjønnhet.» I den scenen går moren ut av bilen og bort til den eldste sønnen sin. Inni bilen spør den yngste: «Pappa, er vi kakerlakker?» Faren svarer: «Vi er det nå.»

Den sekulære befolkningen i islamske land blir utsatt for sosial diskriminering både i sitt eget land og i utlandet. Det vestlige synet på innvandrere fra de islamske landene kan ofte være ensporet; man tenker ikke på en av grunnene til at så mange mennesker flykter fra Midtøsten, er nettopp uenigheter om ideer og verdier, og at mange ikke ønsker å leve i et teokrati. Dermed finnes det ikke noe sted hvor de hører hjemme, fullt og helt.

I avskjedsscenen brukes det et ultratotalt bilde av et vakkert viddelandskap for å vise hjelpeløsheten til familiemedlemmene. Scenen er tåkete og symbolsk: Den lille gutten blir bundet til et tre med et tau; han begrenses. Parallelt med hans rop om å få slippe løs, ser vi at den eldste sønnen blir instruert til å krysse grensen, utkledd som en sau. Han er kamuflert med et saueskinn og blander seg inn i flokken.

^{[17] [18]}

Batman og hans mulige møte med Farid på en søndag

I en av de mange eksperimentelle scenene i filmen, får vi ta del i en fantasi som skapes i samtale mellom faren og den yngste sønnen. Scenen er både smart og effektiv. Den sier noe om hjelpeløshet og følelsene som faren forsøker å holde skjult, morens sorg, og den uklare situasjonen til den eldste sønnen, som er på vei til en ukjent verden i håp om et bedre liv, men med visshet om at familien hans blir hjemløs – og om større sosiopolitiske forhold. Denne scenen bringer oss estetisk sett like nær filmens hovedhistorie som den tar oss bort fra den. Både filmteknikken og farens kostyme, de visuelle effektene og historien i historien bidrar til å fremheve filmens tema. Gjennom en barnslig fantasihistorie blir vi invitert til å forholde oss til det tragiske.

Farens sovepose ser ut som et astronautkostyme. Han ligger urørlig på bakken med armene strukket ut, som et kors, mens sønnen slapper av oppå ham. Sammen fantaserer de om mulighetene for at storebror Farid møter Batman på gaten på en søndag i et vestlig land. Bildene som akkompagnerer dialogen skaper en iøynefallende grafisk symmetri, og leder tankene til Farids beskrivelse av favorittfilmen 2001: En romodyssé ^[19] tidligere i filmen: «Den er zen. Den roer deg ned. Tar deg dypt inn i galaksen. På slutten er helten helt alene i et romskip. Han kommer dypt inn i et svart hull og går dypere og dypere. Det er det eneste du ser i en halvtime: Han går dypere og dypere og krysser grensene for tid og rom.»

2001: En romodyssé blir ikke bare et bilde på den eldste sønnen som skal reise ut i det ukjente, eller på fantasien og det indre som et sted for fred og stillhet, men også på de uvisse framtidsutsiktene som befolkningen i Iran er konfrontert med: Mangelen på rettigheter innad i landet, og begrensningene som hindrer dem i å bli kjent med verden utenfor med mindre de velger å ofre verdiene i sitt eget land. Grenser og begrensninger som frarøver dem den muligheter for utvikling og utforskning som så mange andre mennesker i verden har blitt gitt.

Tidligere sa den lille gutten: «Vi er døde», og så i en annen scene spør han: «Er han død?», med henvisning til broren sin. Man kan spørre seg om man er død både når man er fanget i sitt eget land, og når man må rømme til utlandet og blir frarøvet en del av sin tilhørighet og identitet.

^{[20] [21]}

Et av filmens mange mer implisitte tema er bitterheten over den økonomiske ulikheten mellom den vestlige verden og et land som Iran. En situasjon der befolkningen sitter fast i et svakt økonomisk system som både er rammet av ineffektiv ledelse og korrupsjon innenlands og amerikanske/vestlige sanksjoner utenfra, noe som har ført til ukontrollerbar og skyhøy inflasjon. I historien om Batman sier den lille gutten: «Batman redder ikke folk, han er en slubbert … Han er ikke superhelt» og faren sier: «Nei, han er en dust.»

Den roen som den barnslige Batman-historien gir, er bare midlertidig. Far og sønn blir forvandlet til stjerner på himmelen, men så kastes betrakteren tilbake til jorden og de nasjonale og internasjonale grensene som former og begrenser livene der. Farens latter, blandet med gråt. De triste øynene til moren som stirrer stille på den grenseløse himmelen og feller tårer.

I Veien videre binder regissøren filmen sammen ved hjelp av en rekke scener som står litt på siden av hovedfortellingen. I stedet for å lene seg tungt på at filmen skal bli til i klipperommet, har debutanten Panah Panahi skapt en decoupage. De assosiative scenene, sammen med dialogen, skaper en følelse av nærhet og avstand til historien på samme tid.

Formen gir oss tilgang til den følelsesmessige situasjonen en ung mann på flukt befinner seg i, og hvordan denne situasjonen berører familien. Men den lar oss også reflektere over ulikheter når det gjelder rettigheter og økonomiske forutsetninger på et globalt nivå. Vi har forskjellige geografiske skjebner og determinanter, alle sammen.