Arild Andresens bittersøte dramakomedie Full dekning handler om kommunikasjon og hvordan vi snakker sammen.

Et drøyt kvarter inn i filmen får vi presentert en anekdotisk ekteskaps- og relasjonstest i form av en kjapp replikkveksling mellom noen av de sentrale rollefigurene i filmen. «Hvordan vet man egentlig at man er forelsket?», spør Vegard retorisk, uten egentlig å forvente et svar. Mina gir ham likevel et: «Hvis du snakker med henne i 30 minutter om dagen, er du forelsket», sier hun. «Hvis du snakker en time, da?», spør Vegard videre. Denne gangen er det Ingvild som svarer: «Da er du vilt forelsket», slår hun fast. Replikkvekslingen drepes imidlertid kontant av Tor Anders som kontrer med replikken: «Hvis du ikke snakker, da?», før han selv gir svaret: «Da er du gift».

Full dekning handler også om vennskap, kjærlighet og relasjoner, og om ekteskapet som en moderne institusjon. Andresens film starter med en serie vignetter som etablerer både stemning og spenning, samtidig som vi forstår at vi er trygt plantet i en helt vanlig norsk virkelighet. Så skrus fortellingen sakte men sikkert til, på en infernalsk måte, og lag på lag med livsløgner og pikante hemmeligheter avsløres.

Denne produksjonen er noe så uvanlig som en norsk remake av en utenlandsk film. Manuskriptet er skrevet av Lars Gudmestad (Buddy, Keeper’n til Liverpool, Nordsjøen), som for lengst må kunne sies å være en veteran i faget, men han har tatt utgangspunkt i Paolo Genoveses film Perfetti sconosciuti (2016), eller Perfekte fremmede, som filmen het da den fikk norsk kinolansering. Premisset har allerede blitt et fenomen med mange avleggere i form av ulike nytolkninger, en gresk versjon hadde premiere samme år som originalfilmen, og siden den tid har flere hengt seg på. Noen kilder sier det hittil har blitt laget 18 ulike versjoner, andre bruker tallet 22. Uansett er det et signal om at utgangspunktet lar seg tilpasse ulike kulturer, samtidig som filmen har en forlokkende grunnidé.

Det er altså snakk om tilpassing manusforfatter Gudmestad og regissør Andresen har gjort, og det på en måte som mest av alt minner om hvordan et fjernsynskonsept kjøpes og selges på tv-markedet og tilpasses og versjoneres for hvert enkelt nasjonale område. Hva dette sier om norsk filmbransje i dag, er usikkert. Det må selvsagt ikke bety at filmen er dårlig, men det kan sees som et uttrykk både for internasjonalisering og synliggjøring av en noe problematisk kreativ tørke.

Full dekning er likevel ikke ueffen, selv om den neppe kan anklages for å være original. Filmen er kompetent og interessant, i sin effektive lek med våre forventninger, samtidig som den tar opp moderne dilemmaer på en leken, men alvorlig måte. Mange norske kritikere var overrasket over hvor tematisk mørk den var, og flere antydet at den lå nærmere både dramaet og hverdagsrealismen enn komedien og satiren.

Kanskje ligger den norske versjonens særpreg nettopp i et snikende alvor, som gir perspektiver på leken, humoren og det tragikomiske i hverdagslivet. Vi ler en stund, men så formørkes ikke bare rollefigurenes liv, men også vi som tilskuere oppslukes av noe faretruende, ettersom den ene hemmeligheten etter den andre avslører gapet mellom hvem man forsøker å fremstå som og hvem man egentlig er. Fasadene sprekker, og den som finnes bakenfor kommer fram i lyset.

Da den italienske originalfilmen hadde norsk premiere, ble den lansert med en tagline som slo fast at alle voksne, moderne mennesker lever tre forskjellige liv: et offentlig, et privat, og et hemmelig. Det er disse tre lagene (eller nivåene) – som selvsagt eksisterte lenge før mobiltelefonen ble oppfunnet, men som har fått en helt ny betydning i våre høyteknologiske moderne liv – som filmfortellingen utforsker.

Full dekning skildrer liv og relasjoner der nærhet og samtaler er mangelvare. Liv bygget på løgner og svik heller enn virkelig forståelse og intimitet mellom mennesker. Den tilsynelatende idyllen slår sprekker, forhold settes under press, og de mange trådene mellom de offentlige, private og de hemmelige livene viser hvem vi egentlig er og hvilke holdninger som egentlig råder.

Rypemiddag med damer

Handlingen i Full dekning er enkel og effektiv. Vi befinner oss på Hamar, der en vennegjeng i førtiårene skal møtes til rypemiddag. At det ikke er snakk om en helt vanlig fredagskveld forstår vi raskt: Det er ventet en total måneformørkelse, før i tiden kalte man det gjerne blodmåne, og i gammel overtro er begivenheten knyttet til kaos og fare. I tillegg skal Vegard (Jan Gunnar Røise) ha med seg Hanne på middagen, og vennene er spente på det første møtet med Vegards nye kjæreste.

Til vanlig spiller mennene hockey sammen, noen av dem går også på rypejakt, og idet handlingen begynner for alvor, er bordet dekket. Vertskapet er Truls (Nicolai Cleve Broch) og Heidi (Ellen Birgitte Winther). Hun er helsesøster på en ungdomsskole, men like klønete overfor tenåringsdatteren Emma (Oda Garnås Paaske) som hvilken som helst ufaglært mor. At Emma ikke skal til en god venninne, men i stedet til den tre år eldre kjæresten som hverken Truls eller Heidi liker, er en av de hemmelighetene som snart skal avsløres og kaste lys over familieliv, relasjoner, forventninger og hvordan dynamikken i mange ekteskap fungerer.

Det første paret som ankommer middagen er Ingvild (Agnes Kittelsen) og Tor Anders (Thorbjørn Harr). De er småbarnsforeldre som ikke snakker så mye sammen lenger, gnisten mellom dem har sluknet. Tor Anders lukker seg inne på do for å se på mobilen sin før de drar hjemmefra, og Ingvild smugdrikker og tar av seg trusene før avreise. Vi aner at noe kommer til å skje.

Det andre paret som ankommer er Mina (Sara Khorami) og Jørgen (Kyrre Hellum). I filmens innledende presentasjon framstår forholdet deres som det helt motsatte av Ingvild og Tor Anders sitt. Mina og Jørgen har ikke vært sammen lenge. Jørgen kan ikke holde hendene unna Mina. Hun sier at hun ikke lenger bruker prevensjon. Han sier at det er flott. Han vil bare ha henne. Der vanen og ekteskapet og småbarnslivets gnisninger har ført til at Ingvild og Tor Anders ikke snakker – eller ligger – sammen lenger, er Mina og Jørgen fremdeles i en innledende fase.

Til slutt kommer Vegard, men han kommer alene. Unnskyldninger er at Hanne er blitt syk. Vegard er broren til Tor Anders. Alle er nysgjerrige på Vegards nye flamme, men han svarer unnvikende på spørsmål og antydninger.

Gjestene setter seg til bords. De skal «sitte der dere pleier», som verten Truls formulerer det, men denne kvelden skal bli annerledes enn tidligere middager. Noe motvillig går middagsgjestene med på at de skal legge fra seg mobiltelefonene midt på bordet. Alle meldinger skal deles med alle, alle samtaler skal foregå via høyttaler. Det private blir med ett halvoffentlig, og det er duket for avsløringer, overraskelser og katastrofer.

Og de kommer på rad og rekke. Alle har hemmeligheter og skjulte ønsker, alle lever i og med små løgner. Et alvorsøyeblikk oppstår idet Emma ringer og det blir klart at Truls er den som har skaffet tenåringsdatteren kondomene som moren tidligere fant i veska hennes. Det fører til en dialog som på en god måte illustrerer ulike måter å forholde seg til en rebelsk og utagerende tenåringsdatter på. Fremdeles er det likevel ganske så stille før stormen. Men snart skal blodmånen kaste sitt mørke over kvelden.

Tor Anders venter på en melding som han ikke vil at kona skal se: Hver kveld sender en kvinnelig bekjent ham et avslørende bilde. Kanskje er det snakk om et forhold på si, kanskje er det bare en flørt, men han prøver uansett å få broren Vegard til å bytte telefon med ham, slik at han ikke skal bli avslørt. Vegard vil ikke lyve, men Tor Anders bytter dem likevel, slik at det ser ut som om Vegard er den som får tilsendt fotoet. Vennegjengen er både imponert og overrasket over det sexy bildet, men mobilbyttet tar raskt en overraskende vending.

Litt mer enn en time inn i filmen mottar Tor Anders en rekke meldinger som egentlig er til Vegard, og det blir klart at Vegard er skeiv og har en mannlig kjæreste. ”Hanne” er med andre ord bare et skalkeskjul. Tor Anders kan ikke gjøre annet enn å spille med de kortene han har tildelt seg selv, og avsløringen skaper sterke reaksjoner hos vennene. Først og fremst blir kona fortvilet, for nå skjønner hun hvorfor de ikke ligger sammen lenger. Men også vennen Jørgen er lite forståelsesfull og utviser homofobiske holdninger. På en smertefull og effektiv måte synliggjør situasjonen ulike blikk på skeiv kjærlighet.

Dramatikken er langt fra over, og filmens hysteriske høydepunkt kommer idet Jørgen får en tekstmelding som avslører at han har gjort en annen kvinne gravid, og at hun nå er på vei til å føde. Også Ingvild får en sexmelding, og selv om dette viser seg å være en mer uskyldig flørt, understreker alle de ulike episodene hvordan de gode vennene og ektemakene sårer hverandre på alle tenkelige måter. De hemmelige livene tåler ikke å bringes fram i lyset, og de skaper fortvilelse og uro.

Filmens avslutning er overraskende, med tanke på alle de dramatiske avsløringene. Alt går nemlig tilsynelatende tilbake til det vanlige og normale, idet festen er over og det er tid for å gå hver til sitt. Plutselig er det som om det som utspilte seg egentlig aldri har funnet sted. Alle forlater festen med sine partnere, Vegard sykler hjem, bare avbrutt av en treningsapp som krever at han gjør noen øvelser midt i veien på natten. Noe blir likevel hengende i luften, som for eksempel at vertinnen Heidi også har et forhold til Jørgen. Hvorvidt ektemannen Truls forstår det eller ikke, forblir imidlertid ubesvart.

Nedtelling til katastrofe

I populære framstillinger av dramaturgi, opererer man gjerne med et skille mellom suspense og surprise i en filmfortelling. Suspense er spenningsoppbygging, forventningen om at noe spesielt skal skje. I alle enkle håndbøker viser man her gjerne til Hitchcock som et eksempel, selv om mange andre klassiske regissører kunne vært brukt. Dersom man vet at én rollefigur planlegger å drepe en annen, vil våre forventninger spennes som en buestreng. Spenningen vil gradvis stige, fordi vi tilskuere har kunnskap som ikke rollefiguren har, og vi frykter og kanskje håper at det vi forventer, snart skal utspille seg. Danske Carl Theodor Dreyer pleide ofte å bruke et bilde som sier mye om forventning og hvordan kunnskap endrer det vi ser: Dersom vi får vite at det ligger et dødt menneske i et skap i et rom, vil rommet umiddelbart bli et annet, sa han gjerne.

Surprise er på mange måter det motsatte dramaturgiske grepet. En hendelse kommer nærmest som et lyn fra en klar himmel. Her bygges ikke spenningen møysommelig opp gjennom å gi tilskueren informasjon. I stedet skjer det noe overraskende og uventet som endrer handlingen.

Full dekning er en lærebok i bruken av begge disse dramaturgiske strategiene. Allerede fra første stund av, aner vi at noe skal skje. Når Ingvild smugdrikker og tar av seg trusene før avreisen til festen, forstår vi at dette kommer til å lede til noe dramatisk. Og når mobilene havner på bordet, vet vi at noen kommer til å få en melding eller en samtale som vil snu et forhold på hodet. Spørsmålet er bare når det kommer til å skje og hvilke konsekvenser det vil få. Spenningen er etablert, og gir stadige uttellinger i form av nye overraskelser, ettersom avsløringene kommer på rekke og rad.

Arild Andresen orkestrerer spenning med sikker hånd. Informasjon fordeles nennsomt. Vi vet at noen av forholdene mellom ektemakene eller vennene vil måtte tåle store utfordringer. Spørsmålet er bare hvilke forventninger vi har og hvilke som blir oppfylt eller brutt. At Truls har et bedre forhold til tenåringsdatteren Emma er kanskje ingen overraskelse, men Ingvilds manglende truser er som en udetonert håndgranat. Overraskelsen, fortellingens surprise, er selvsagt at det viser seg å være en bagatell. Ingvild er ikke utro med ektemannens beste venn, hun ønsker seg bare litt spenning i hverdagen. Det er andre granater som detoneres i stedet.

Den største overraskelsen i fortellingen er imidlertid ikke de mange løgnene som avsløres, men at alt umiddelbart går tilbake til å være slik det var før festen begynte, og at ingen av avsløringene får varig betydning for relasjonene mellom ektemakene. I filmens avslutning er det som om intet egentlig har hendt. Her kimer plutselig David Byrne fra Talking Heads inn på lydsporet med en av gruppas klassiske sanger fra det sene 1970-tallet, en sang som for øvrig ikke benyttes i den italienske originalfilmen og dermed gir den norske versjonen et eget særpreg og en satirisk-ironisk tone.

Sangen «Heaven» som vi hører i filmens avslutning, framstiller himmelen som et sted der intet skjer. I himmelen spilles den samme sangen om og om igjen, og alle kyss er helt like. Selv om denne avrundingen føles litt påklistret, og ikke er tilstrekkelig motivert av de øvrige hendelsene i filmen, skyver det Full dekning over i en allegorisk retning. Fortellingen om vennefesten blir et ironisk-poetisk bilde som skal si noe om vår samtid.

Den himmelen Byrne synger om, er den norske bobla, på et lite sted som Hamar, der intet tilsynelatende betyr noe. Det er noe tvetydig over avslutningen som også mange kritikere kommenterte på i forbindelse med originalfilmens avsluttende vri: Tar den brodden av framstillingen av stigmatiseringen av Vegard og likekjønnet kjærlighet? Eller bidrar den til å vise hvordan man i Norge – og mange andre vestlige land – soper det meste under teppet? Fordommene finnes fremdeles, de folder seg ut når alkoholen har kommet på bordet, mens vi ellers later som om vi ikke har dem.

Vennegjengen er langt på vei som et lite samfunn i miniatyr, som rystes av den ene avsløringen etter den andre, men så fortsetter alt som før. Ingen endring har egentlig funnet sted. Eller har avsløringene og de mange fortielsene og livsløgnene forandret noen av dem? Filmen etterlater et stort og virkningsfullt spørsmål som tilskueren selv må besvare. Avslutningen gir oss en siste surprise som gjør det mulig for oss å se filmen på en ny måte, på vei ut av kinosalen.

Det pinlige og det kleine

Full dekning er typisk for samtidens film- og fjernsynslandskap ved at den fokuserer på det kleine, det flaue og det pinlige. Den spiller på vår interesse for andres hemmelige liv, intime løgner og rystelser i forhold og relasjoner. Også her rommer filmen en spennende tvetydighet ved å vise hvordan vennegjengen ønsker seg saftige avsløringer idet mobilene legges på bordet, samtidig som hver enkelt i gjengen ikke vil at avsløringene skal ramme dem selv.

En av de sentrale forskjellene mellom Andresens film og den italienske originalen, er at de kleine og pinlige avsløringene gis en annen vekt i den norske versjonen. Full dekning har noen steder tonet ned det pinlige, andre steder hevet temperaturen. I Perfekte fremmede gjøres det mye ut av at vertinnen skal fikse puppene sine, og når både ektemannen og hennes far er plastiske kirurger, blir det kinkig. Dette er ikke med i den norske filmen. I Full dekning viser det seg imidlertid at Jørgens elskerinne er i ferd med å føde, mens det i den italienske filmen bare er snakk om at hun har tatt en test og viser seg å være gravid. Selv om den italienske filmen generelt har en lettere tone og samtidig er litt mer burlesk, har Gudmestad og Andresen noen steder skrudd til det pinlige for dramaets skyld.

Helt sentralt i den norske filmen står seksualiteten. Jørgen avsløres som en uansvarlig og vinglete rundbrenner, mens både Tor Anders og Ingvild driver med erotisk lek i det skjulte. Hvor langt Tor Anders har gått, er usikkert, mens Ingvilds flørt framstår som temmelig uskyldig. Full dekning lar noen av vennegjengens hemmeligheter forbli åpne for ulike tolkninger.

Vegards seksuelle legning blir på mange måter det sentrale punktet i den avslørende mobilleken. Her følger man det italienske originalmanuset ganske slavisk, men både Andresens regi og det gode ensemblespillet fra de utmerkede skuespillerne bidrar til å gi situasjonen et større underliggende alvor. Når det blir klart for alle at det er Vegard og ikke Tor Anders som er skeiv, har vi allerede fått demonstrert en vifte av ulike holdninger til skeiv kjærlighet.

Når Vegard kommer ut av skapet overfor broren og vennegjengen, møtes han av noen reaksjoner som er urovekkende. Tor Anders sier sleivete: «Fikk kjenne på å være homo et par timer, jeg, og det holder for meg.» Alvoret melder seg når Vegard forteller om hvorfor han sluttet i jobben sin som lærer på en friluftslinje på en folkehøgskole. Elevenes foreldre ville ikke ha likt at han var åpent homofil, så rektor ba ham om å ligge lavt i terrenget. Åpenhet omkring likekjønnet kjærlighet er ikke bare vanskelig i møte med storsamfunnet, også innenfor vennegjengen er det problematisk. «Det er sånn fremdeles», sier Vegard, «For det er sånn her også».

Det er likevel langt på vei slik at diskusjonen om den manglende forståelse for skeiv identitet og kjærlighet sidestilles med sleivete utroskap og erotisk flørt i Andresens film. I Full dekning er seksualiteten det altoverskyggende. Alt annet er sekundært. Dermed blir det korte avbrekket ladet med en usikkerhet som ikke er uproblematisk.

Full dekning vil både ha kaken i god behold, men likevel spise litt av den. Den vil gi et lite sleivspark til de homofobe, men bare et lite et. Det er jo omtrent som å ha et sidesprang når man er gift, antyder film. Med tanke på norsk films nesten manglende tematisering av likekjønnet kjærlighet og skeiv identitet, som nylig ble illustrert av en rapport fra Norsk Filminstitutt, føles Full dekning som et steg framover og samtidig to steg tilbake.

Allmenn eller typisk norsk?

Selv om Full dekning og Perfekte fremmede langt på vei er identiske, er det likevel, som allerede nevnt, både små og store forskjeller mellom dem. Når det gjelder stil, føles den italienske filmen først og fremst som en sitcom eller et TV-show. Utsnittene er tettere og mindre varierte, det er mindre luft mellom menneskene, og dette skaper en overflatisk klaustrofobi som i den norske versjonen er erstattet av et større alvor. Selvsagt er de tette utsnittene i Perfekte fremmede nesten en nødvendighet, fordi den foregår i en blokkleilighet og ikke i et hus eller rekkehus, men likevel skaper tettheten i utsnittene og rytmen en helt annen puls enn i Andresens film.

Den norske filmen benytter dessuten konsekvent en mørkere fargeskala enn den italienske originalen, med imponerende foto av Marianne Bakke. Full dekning er i tillegg en mer stillferdig film, som i motsetning til den italienske originalen ikke bruker søt melankolsk musikk for å skape en lettere stemning mellom de pinlige avsløringene. Et godt eksempel er den sentrale scenen der Emma ringer hjem. I Perfekte fremmede avrundes denne scenen med musikk, for å skape en sødmefylt bro til neste scene. I Full dekning er stillheten nesten total, bare et lite glimt av en type mørk ambient musikk helt i overgangen, som for å understreke alvoret og det spesielle i scenen.

Replikkvekslingene går også raskere i den italienske filmen, tonen er søtere og mindre alvorlig. Det er rett og slett mindre nerve i Perfekte fremmede, mens Full dekning har et underliggende alvor som skaper en mer nervøs og sår undertone. Skuespillervalgene bidrar også til å skape en sterkere undertone av desperasjon i Andresens film, og spesielt Agnes Kittelsens rollefigur Ingvild har en sårbarhet og et underliggende desperat hysteri som man ikke finner i Carlotta, spilt av Anna Foglietta. Når Genovese klipper inn et bilde av et eldre ektepar i en naboleilighet som tilsynelatende har et perfekt forhold, er det mindre av et ironisk stikk til en dysfunksjonell førtiårsgjeng og mer av et forsøk på å dempe alvoret og bringe inn litt mer kos i filmen.

Den italienske originalen er også av og til litt dramatisk overlesset og kaster ut overraskende plot points som om det var konfetti. Når det viser seg at et av ekteparene har vært i en bilulykke, der en mann ble drept, men at dette har blitt lagt lokk på, er dette bare en av mange små overraskelser og små dramaturgiske finter som ikke leder noe sted hen. Gudmestad har luket ut dette. Full dekning føles mer balansert og relevant enn Perfekte fremmede, selv om Andresens film neppe kan sies å være et veldig skarpt innlegg i en samfunnsdebatt eller en film som virkelig lykkes med å refse selvgodheten i norsk middelklasse.

Et interessant spørsmål er imidlertid til syvende og sist om den norske versjonen sier noe spesielt om Norge og norske forhold, og om den har relevans for samtidsdebattene om kommunikasjon og relasjoner, familie og seksuell identitet. Noen ganger synes det som om små stikk knyttet til nordmenns forhold til hytteliv eller rikdom er det eneste som skiller den norske fra den italienske versjonen, men filmen føles likevel genuint norsk. Det er en lett gjenkjennelig norsk virkelighet filmen skildrer, med rollefigurer som er overbevisende.

Følelsesforskyvninger og stillhet

Mange vil sikkert mene at Full dekning er en overflødig film. Andre vil trekke paralleller til teater og peke på hvordan skuespill stadig vris og vendes på i nye sammenhenger og med nye skuespillere i rollene. Uansett er Arild Andresens film et tankevekkende dypdykk i våre hemmelighetsfulle liv, vår menneskelige skjørhet og våre holdninger til seksuell identitet og vennskap.

Det aller mest interessante er hvordan filmen opererer med doble betydninger og følelsesforskyvninger. Replikker lades med to eller flere betydninger på en effektiv og slående måte. «Dét klarte du fint», sier Heidi til Truls etter at samtalen med tenåringsdatteren er over, men hva mente hun egentlig? Var setningen ironisk ment, eller skal den forstås bokstavelig?

Slik lader Arild Andersen og alle hans medarbeidere de kleine, flaue og pinlige øyeblikkene med en stille undertone av mørk ironi. Noen ganger blir dette problematisk, som i sidestillingen av Vegards skeive identitet med Jørgens sidesprang, men andre ganger løfter det fram en skjør sannhet som kanskje finnes i alles liv.