Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i anledning filmens verdenspremiere på Cannes-festivalen i mai 2022.

*

BIFF 2022: Regissør Marusya Syroechkovskaya (f. 1989) sin film åpner med en begravelse. Det er 2016, en kiste skrus igjen og senkes i jorden. Rundt den står en liten ansamling hutrende mennesker, det håndholdte kameraet fokuserer på en ung kvinne som gråter, det ser ut som hun har gjort det lenge, ansiktet hennes er hovent.

How to Save a Dead Friend er et kjærlighetsbrev og en ungdomsskildring, men også et nødbluss skutt opp fra den tåka som befinner seg utenfor de bildene vi ofte presenteres for når samtidens Russland skal skildres, enten av dem som sitter ved makten eller de som forsøker å kikke inn fra utsiden. Det er en sint skildring av et samfunn ”for deprimerte mennesker”, der det i følge den unge regissørens stemme på lydsporet bare er dem som har sluttet å bry seg som har en sjanse til å (over)leve.

Etter åpningssekvensen fra begravelsen hopper filmen omtrent ti år tilbake i tid, til 2005. Bilder av unge mennesker som fester i rotete leiligheter, som raver rundt på konserter, som drikker og ruser seg. Tenåringene som er festet til videokassettene ser herja ut, som følsomme og morgentrøtte barn som har blitt kastet inn i en slags etterligning av en voksentilværelse, de lever i slitte leiligheter, har latterkrampe mens de sitter og sigger på kjøkkenet, har smale øyne under soveposen i senga med musikk på ørene, gråtende. Fortellerstemmen: Da jeg var seksten år, hadde jeg gitt meg selv ett år igjen å leve.

Første del av How to Save a Dead Friend skildrer det gryende vennskapet og senere kjærlighetsforholdet (og giftermålet!) mellom Marusya og Kimi – de møtes på et internettforum i Marusyas skjebneår. Kimi studerer historie, Marusya vil bli filmskaper, og i hverandre finner de om ikke redningspersoner i klassisk forstand, så medpassasjerer på den humpete reisen de begge er på, en å prate med, le sammen med og speile seg i. Den utstrakte bruken av musikk, både i filmen og på lydsporet, og den kollasjaktige måten å tegne opp tidslinjen fra de møtes og til de gifter seg på (hun ikledd en hvit kjole med påmalt blødende sår på magen), og dokumenteringen av sjargongen dem i mellom, den skarpe ungdomsklokskapen, humoren, har en friskhet og fandenivoldskhet over seg, til tross for rusingen, selvskadingen og fortvilelsen som også finnes her.

Den ungdommelige energien i filmen, så vel som dens estetikk, har imidlertid lite med noe ”moderne” i betydningen ”nåtidig” å gjøre. Vi befinner oss i 2005, men Joy Division dundrer over lydsporet, det henger plakater av Kurt Cobain på veggen på ungdommenes soverom, det mangler liksom bare at noen leser opp åpningsstrofene fra Allen Ginsbergs Howl på lydsporet.

Ungdommene ler og fester og er kjærlige med hverandre, men smerten er påtakelig, de ”eksperimenterer ikke”, det er ikke ”for moro skyld”, det er et forsøk på å skape seg et indre og ytre sted der er mulig å være. De er unge, intelligente, følsomme og uten håp i et Russland i tiden like etter at Putin kom til makten – presidentens nyttårstaler fungerer som tidsmarkører gjennom de årene vi følger Kimi og Marusya.

Men filmen skildrer også hva det vil si å leve som en ung ”outsider” på tvers av tid og rom. Den er en slags flaskepost til alle unge mennesker som har falt og skal falle utenfor, som ikke blir med på greia, som sitter hjemme og ”kaster bort tiden”, som leser og skriver, hører på musikk, gråter og ikke får sove, som har dårlig råd og vondt i hjertet, som gjennomskuer hykleriet, som går til grunne selv eller ser vennene rundt seg gå til grunne, og kanskje særlig i tidsepoker og på steder der det har bygget seg opp et trykk og noe er i ferd med å briste. I lys av krigen i Ukraina nå i 2022 framstår How to Save a Dead Friend samtidig som voldsomt aktuell – et litt guffent ord å bruke, som om smertens aktualitet liksom skulle være avhengig av hvor interesserte dem som står på utsiden er av den.

Som dokumentar er filmen dypt personlig, samtidig som det virker som den unge Marusya allerede idet hun plukker opp DV-kameraet i midten av tenårene med en trang til å gjøre filmskaping til en del av livet sitt, er bevisst på at det ikke bare er sin egen, Kimi, familien hans og vennenes skjebner hun skildrer, men hvordan disse livene er uløselig sammenknyttet med det russiske samfunnet for øvrig. Vanskelige oppvekster kan ikke løsrives fra det faktum at foreldre mister jobbene sine. Ungdommenes rusing kan ikke løsrives verken fra de vanskelige oppvekstene eller fra samfunnet rundt dem som virker håpløst, fremmed og absurd.

How to Save a Dead Friend er, som tittelen peker på, et forsøk på å ”redde” Kimi, selv om det er for sent. Marusya sier mot slutten av filmen at hvis det finnes noe liv etter døden, så er det her det er, i videoopptakene, i pikslene. Men mellom linjene: Å redde Kimi er å snu seg mot dem som er som ham, hans likesinnede, som fremdeles er i live, og se på dem. Gjøre dem virkelige for oss, og å synliggjøre kulden som omslutter dem i samfunnene de lever i.

Men filmen føles også som et forsøk på å løfte ikke bare Kimis historie fram og tegne et bilde av en generasjon ungdommer som ikke har noen plass i det russiske samfunnet og som ikke ser noen framtid der. Den framstår også som filmskaperens forsøk på å holde seg selv fast, slik hun ble sett av en som ikke finnes mer. Ofte er kameraet rettet mot henne, av og til snakker Kimi til henne fra baksiden av linsen, det er han som filmer.

Å miste den nærmeste, den som kjenner en best, den man har vokst opp og sammen med. I filmen er det noe som bevares og overlever, idet vi også får se.