De siste dagene har Montages vært på plass i Hollywood og fulgt innspurten av årets Oscar-sesong fra orkesterplass. Med norske øyne er Oscar-eventyret til Verdens verste menneske allerede en seier uansett hvem som vinner prisene, men hva førte den helt hit? Årsaken bak suksessen og hvilke felles innsikter det norske filmfeltet kan ta med seg, er sentrale spørsmål i samtaler vi har hatt med ulike bransjefolk i Los Angeles.
«Når publikum her ser Verdens verste menneske, så tenker de ikke på den som en norsk film, men ser en universell og gjenkjennelig fortelling om en rollefigur de kan identifisere seg med. At den er norsk er ikke grunnen til at den nå er Oscar-nominert. It’s a great film, that’s why,» forteller IndieWires innflytelsesrike kritiker Eric Kohn til Montages. Han følger den internasjonale filmkulturen så tett som noen, og var til stede i Cannes i fjor, der filmen hadde verdenspremiere. Nå er han på plass i Los Angeles for å dekke Oscar-utdelingen, og mener Joachim Triers talent har vært på radaren hos folk her helt siden Reprise ble satt opp på kino av Miramax for snart 15 år siden.
«Suksessen for Verdens verste menneske virker på meg som en kulminasjon av noe som har ligget i kortene, og som kommer fordi Triers filmkunstneriske arbeid har vært i kontinuerlig utvikling,» mener Kohn, som påpeker at nominasjonen til Trier og medforfatter Eskil Vogt er en særlig viktig indikator på hvor bredt filmen treffer i Akademiet. «Det finnes jo ikke egentlig noe som kan kalles utenlandsk film, et begrep som lenge har vært begrensende i Oscar-sammenheng, og det at vi kanskje nå åpner blikket mer for at all film kan snakke til oss, gir rom for et verk som Verdens verste menneske kan omfavnes for mye mer enn «bare» å være norsk. Publikum her trekkes mot historien om Julie og hva hun går gjennom. Jeg tror ikke amerikanere ser den som et portrett av hvordan det er i Norge, eller noe annet eksotisk, men heller et realistisk portrett av unge voksne problemstillinger.»
Fra Cannes til Oscar – og veien videre
På ferden fra Cannes-premiere i fjor til nattens Oscar-utdeling, har Verdens verste menneske gitt oss et bilde på hva en norsk film kan få til ute i verden – tydeliggjort av en popularitet vi knapt har sett maken til. Filmen har blitt omfavnet av Oscar-akademiet, og målt i antall solgte billetter har Nord-Amerika nå blitt filmens største kinomarked, tydelig forsterket av distributøren NEONs dedikerte arbeid for filmen. (Tallene hos Box Office Mojo peker mot en total omsetning i skrivende stund på snart $9 millioner, med Norge og Frankrike like bak USA i billettsalg.)
Natt til mandag norsk tid går årets Oscar-show av stabelen i Dolby Theatre her i Hollywood, og et par dusin norske filmfolk vil gå opp den røde løperen som stolte bidragsytere til Verdens verste menneske eller som involverte co-produsenter til filmene Flukt og Writing With Fire. Ingen vet når en slik suksess kan skje igjen, men alle ønsker at norsk film skal følge opp dette i fremtiden.
«Det er fantastisk å få være her og se all den positive energien som er knyttet til norsk film her i Los Angeles i disse dagene frem mot Oscar-utdelingen,» fortalte en engasjert kulturminister Anette Trettebergstuen til Montages, da vi møtte henne torsdag i akkurat passe glamorøse omgivelser i Hollywood Hills der norsk filmbransje var samlet for å feire Liv Ullmann, som mottok en Oscar for lang og tro tjeneste dagen etter. Med Trettebergstuen og NFIs direktør Kjersti Mo som førstetalere i hyllesten, ga også markeringen for Ullmann et treffende bilde av hvordan suksess er resultatet av flere tiår med arbeid og innsats. Også hun startet et sted, og likhet med hvordan Eric Kohn trekker frem at Triers debutfilm Reprise var utgangspunktet for anerkjennelsen som inntreffer nå, er Ullmanns æres-Oscar en høyst fortjent honnør for ikke bare Akademiets blikk på henne nå, men for hvert eneste ledd i et livslangt og unikt filmkunstnerskap.
Det kan trekkes mange tråder mellom Liv Ullmann og Joachim Triers livslinjer, og noen fellestrekk bak deres reiser mot helgens Oscar-utdeling er kunstnerisk hengivenhet, viljen til å forske i filmens muligheter og en evne til å kombinere noe spesifikt norsk med å strekke seg mot en større internasjonal scene. Om det lar seg gjenskape av flere vil vise seg, men kulturministeren viste i alle fall at hun har til hensikt å smi mens jernet er varmt, da hun deltok i mønstringen for norsk film i Hollywood denne uka.
«Hele den norske filmbransjen har allerede vunnet mye på at Verdens verste menneske er blitt Oscar-nominert, uansett om den vinner noe eller ikke,» mener Trettebergstuen. «Det å bruke det momentumet vi nå har, være med å legge til rette for at flere norske filmskapere kan blomstre og komme opp og ut i verden, det er min oppgave som kulturminister. Film er komplisert, tidkrevende og dyrt å lage. Vi må sørge for å ha god, stabil finansiering over tid, og også sørge for at virkemidlene fungerer.»
*
Erfaringer med Oscar og norske samarbeid
Den forrige norske filmen som ble Oscar-nominert i kategorien for beste internasjonale film var Kon-Tiki i 2013, og suksessen ga de to regissørene Joachim Rønning og Espen Sandberg åpne dører til en karriere i Hollywood. Forrige uke presenterte vi et langt intervju med Rønning i denne episoden av vår podkast Filmfrelst, og der forteller han åpent og detaljert om sine mange erfaringer fra Oscar-kampanjer og hvordan den norske filmbransjen oppleves utenfra. Han er også selv medlem i Oscar-akademiet, og berømmer sin kollega Joachim Trier for suksessen de nå opplever med Verdens verste menneske.
«Filmen er fantastisk, og den har gått bra på kino – og det betyr masse i Hollywood. At den ikke er et krigsepos eller [er opplagt kommersiell], gjør det enda mer imponerende. Joachim Trier har vist igjen og igjen at han er en filmregissør i verdensklasse,» mener Rønning, som har stor tro på mulighetene for at Verdens verste menneske kan vinne en pris.
Regissøren forteller samtidig at han mener norsk filmbransje kunne vært enda mer frempå i årene som har gått siden Kon-Tiki ble nominert i 2013. «Det jeg tror vi i Norge burde bli litt flinkere til, er å mobilisere våre egne Oscar-medlemmer – noe jeg ser at både svenske og danske kampanjer gjør mye mer aktivt. Jeg har for eksempel aldri fått én eneste henvendelse, fra en norsk produsent eller filmskaper, etter at Norge velger sin Oscar-film rundt oktober. Hvert år venter jeg på å få en telefon, ‘Hei Joachim, kan du komme og holde Q&A eller holde en fest i huset ditt?’ Men det har aldri skjedd. Svenskene og danskene gjør det hele tiden.»
Montages undersøkte i forkant av intervjuet med Rønning hvor mange Oscar-medlemmer som er norske, men det er ikke informasjon det er lett å finne en offisiell oversikt over – og Norsk filminstitutt kunne opplyse at selv ikke de har en liste over nordmenn i Akademiet. «Det er ganske utrolig at NFI ikke selv har oversikt over hvem som er de norske medlemmene av Oscar-akademiet,» utbryter Rønning i vår samtale med ham.
«Det er ikke det at vi er så mange norske medlemmer i Oscar-akademiet, men det er heller ikke så mange stemmer som skal til for å skape momentum i Oscar-kampanjen og for å få sanket stemmer. Man må møte folk, hver eneste stemme gjelder, og det gjelder å sjarmere – og dette er amerikanerne gode på. Det lærte vi etter første runde med Max Manus, og det tok vi med oss videre på Kon-Tiki,» forteller Rønning. «Vi jobbet målrettet i 3-4 måneder, først mot Golden Globes, så inn mot Oscar-akademiet, og brukte enorme summer på vår egen kampanje. Ikke et vondt ord om Norsk filminstitutt, de har sine budsjettrammer, men både da Max Manus var norsk kandidat og med Kon-Tiki brukte vi flere hundre tusen kroner av egen lomme på å være i Los Angeles, på annonser, på å drive kampanje.»
Og om det går ti år (eller mindre) til neste gang en norsk film blir nominert vil vise seg. Sett med norske øyne er det uansett en historisk Oscar-utdeling i år, og for de som ønsker å følge utdelingen på TV natt til mandag, er det trolig sendingen på dansk TV2 som er det beste vinduet.