Joachim Rønning ^[1] ble sammen med sin makker Espen Sandberg ^[2] nominert til en Oscar for Kon-Tiki ^[3] i 2013, og har siden den gang bygget seg opp en karriere som regissør av blockbustere i Hollywood. Rønning er vår gjest i denne podkastepisoden, og forteller om sine erfaringer med Oscar-kampanjer, forholdet til norsk filmbransje og hvordan karrieren har ledet ham fra Sandefjord til de øverste gemakker i Hollywood.

Det nærmer seg årets Oscar-utdeling, og i anledning at Joachim Trier, Eskil Vogt og Verdens verste menneske ^[4] er nominert til kategorien for beste internasjonale film og beste originalmanus, kommer de internasjonale mulighetene for norsk filmbransje igjen tilbake i samtalen. Men hva betyr egentlig denne Oscar-oppmerksomheten for de som nomineres? Og hva ligger bak en vellykket Oscar-kampanje? Hvordan kan norske regissører gå fra å lage film hjemme til å stå bak kameraet på noen av de mest påkostede filmene i Hollywood?

Få er bedre plassert til å reflektere rundt dette enn Joachim Rønning, som etter å ha laget Bandidas ^[5] (2006), Max Manus ^[6] (2008), Kon-Tiki (2012) og Pirates of the Caribbean: Dead Men Tell No Tales ^[7] (2017) sammen med Espen Sandberg, har fortsatt karrieren på egen hånd i studiosystemet, som regissør av Disneys Maleficent: Mistress of Evil ^[8] (2019) og straks også Young Woman and the Sea ^[9] – som går i opptak om en uke.

I samtale med Montages-redaktør Karsten Meinich forteller regissøren åpent og detaljert om sine erfaringer med de norske storfilmsuksessene Max Manus og Kon-Tiki, til den vellykkede Oscar-kampanjen for sistnevnte – og hvordan nominasjonen åpnet alle tenkelige dører i Hollywood. Rønning deler også noen kritiske betraktninger rundt norsk filmbransje og hvordan vi på mer eller mindre vellykket vis har klart å omsette internasjonal suksess i videre vekst for filmfeltet hjemme.

God lytting!