Det lå litt i kortene: Denis Villeneuve, mytologisk science fiction, Hans Zimmer. Prosjektet var egentlig kvalitetssikret før det ble påbegynt. Etter en lang og traurig korona-periode uten de store, visjonære blockbusterne å boltre seg i (Christopher Nolans Tenet var en særdeles blandet erfaring for min del), var det Dune som endelig satte fyr på kino-opplevelsen igjen. Med tanke på kildematerialets trøblete forhistorie hva gjelder adaptasjoner, var det imidlertid ikke gitt, og for noen er Frank Herberts univers fremdeles ufilmelig. Men Villeneuve er den nye Ridley Scott slik Scott var på høyden – det kan nesten ikke bli utfordrende nok, og han lykkes makeløst i årets suverent beste film.
Et godt eksempel er troverdigheten som tilføres selv de (i utgangspunktet) nokså campy historieelementene. Når keiserens utsendte, iført blafrende gevanter, ankommer Caladan for å hyre hertug Leto til å passe krydderutvinningen på Arrakis, er det en oppstyltet sekvens som fort kunne blitt tåpelig i andres hender. Men Villeneuve gjør den akkurat ærbødig nok. Et annet eksempel er sandormenes synlighet, som holdes tilbake med så stor presisjon at de blir en legitim «urkraft» på ørkenplaneten, ikke bare et ad hoc monsterelement. Et tredje eksempel er den organiske glidningen inn og ut av vidløftige drømme- og forespeilingssekvenser med jevne mellomrom – sanselige, omsluttende sekvenser som tilfører universet større psykologisk dybde enn imponerende vistaer og actionsekvenser kan gjøre alene, gjerne akkompagnert av Zimmers eteriske toner i krysningspunktet mellom Gladiator og hans nyere tonelandskap (Zimmers musikk er for sikkerhets skyld et av årets aller beste soundtracks også). Dune er ikke helt uten humor, men først og fremst et verk som tar seg selv blodseriøst og høytidelig – slik science fiction alltid gjør på sitt beste.
Her er situasjonen nesten det motsatte av Dune. Jeg var ikke særlig begeistret for 2017-versjonen av Justice League, og både var og er «all superheroed out», som det heter. Forventningene var lave, så desto mer overraskende og gledelig var det at den nyredigerte, fire timer lange «Snyder Cut»-versjonen traff så inni granskauen bra. Det har ikke så mye med historiefortellingen å gjøre (selv om den er betydelig mer konsis og elegant her), men opplevelsen av filmen som Snyder-film – en tour-de-force av hans kjennemerker som speed ramping og snap zooms, skvist inn i et kvadratisk 4:3-format. Det finnes til og med en monokrom versjon, må vite! Uansett hva man måtte mene om Snyder og superheltfilmer, er dette et herlig stormannsgalt prosjekt som det er umulig ikke å elske.
Anthony Hopkins har alltid vært min «nr. 2-skuespiller» (etter Jack Nicholson), men jo eldre han blir og jo flere intetsigende sjangerfilmer han påtar seg, jo mer spør man seg om han fremdeles har det vågale og kunstnerisk ambisiøse i seg. The Father skyver all tvil til side – det har han. Hopkins’ fra før noe distré og vimsete spillestil er nærmest skreddersydd for en rollefigur med tiltagende demens. I tillegg skaper Florian Zeller et stort handlings- og opplevelsesrom innenfor leilighetens fire vegger (særlig gjennom kryssende tidslinjer og klipperytmisk geografi) som løfter det teatrale til det filmatiske. Akkurat som i Natalie Erika James’ skrekkfilm Relic (2020), blir selve huset en levendegjøring av gradvis mentalt sammenbrudd.
Ilya Naishullers dataspill-aktige Hardcore Henry (2015) var altfor frenetisk for min smak, men i den «sovende suksessen» Nobody er alt tonet mange hakk ned. Bob Odenkirks spinkle og vevre fremtoning står i sterk kontrast til den brutale fortiden rollefiguren skjuler, men gir også grobunn for en realistisk voldsestetikk der helten – om man kan kalle ham det – ikke er en usårbar eller uovervinnelig skikkelse, bare ekstremt monoman i sitt hevntokt. Jeg elsker slike filmer, og Naishuller iscenesetter det gjennom nærværende, intense konfrontasjonsscener satt opp mot den øvrige, lakoniske tonen. Nobody er en slags superheltfilm for folk som ikke liker superheltfilmer, og et forfriskende tilskudd til sjangerkolleger som The Equalizer, Taken, The Mechanic, Colombiana og Man on Fire.
Céline Sciamma fortsetter å være fyrtårnet blant vare og ekte skildringer av barn og unge. Etter den (for meg) litt skuffende Portrett av en kvinne i flammer (2019), er Petite Maman helt på høyde med hennes to beste Vannliljer (2007) og Tomboy (2011). Sciamma gjør ikke noe stort nummer ut av science fiction-premisset om en jente som møter sin egen unge mor i en slags tidslomme. I stedet kommer hun tett på dem begge; som om overgangsritet stammer fra jentas eget speilbilde. Med sine forfriskende korte 72 minutter blir den en slags æsopsk fabel uten moralsk spissformulering – et lite psykologisk «snapshot» om morskjærlighet, tilhørighet og øyeblikkets forgjengelighet, innkapslet i rike høstfarger. Med sin antydende stil der det usagte i forholdene dirrer, får den ekstra sterk nedslagskraft når forsoningen først treffer. Årets mest rørende film.
Jeg tilhører de få som ikke var mer enn moderat begeistret for David Lowerys A Ghost Story (2017) med sin litt hipster-aktige apati. Heldigvis banket hjertet hardere for middelalder-eventyret The Green Knight – som om Lowerys noe distanserte, stiliserte blikk egner seg bedre for en større visuell kanvas. Selv om mange av scenene fremstår stive og rare, finnes det en herlig «glupskhet» i iscenesettelsen; de er vakre og plutselige, i kryssilden mellom realistisk skildring og poetisk tablå. Gaiwans (Dev Patel) reise gjennom landskapet blir gradvis underliggjort helt til det ikke lenger finnes noe skille mellom sannhet og legende. The Green Knight kan fint nytes som en «mood piece», uavhengig av historiens grunntemaer om integritet, ambisjon og miljø, der enkeltsekvenser (den skittenvakre åpningen, det avsidesliggende slottet) nesten fremstår som små mini-filmer med sin egen visuelle særegenhet – godt hjulpet av Daniel Harts subversive middelaldermusikk. Kanskje den mest spenstige filmen på årets topp 10-liste, rent audiovisuelt.
Eliza Hittmans sosialrealistiske abortfilm ble godt omtalt på 2020-listene, men fikk ikke noen ordentlig norsk distribusjon før i 2021. Den har forlengst blitt en «snakkis», og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Ved første øyekast kan det virke som om vennskapet mellom Autumn og hennes kusine Skylar er kaldt og fraværende, men det er et stilltiende bånd mellom dem som i løpet av filmens spilletid får strukket seg i flere retninger. I urovekkende relieff står omgivelsene – Autumns reise inn til New York er presentert som en nesten døsig, drømmeaktig affære; som om hun er i sin egen lille kokong mot et frynsete helsesystem og et flimrende, kaotisk bybilde. Det syder av liv rundt henne, mens hun selv må hanskes med det vordende livet i sin egen kropp. Forklaringen på hvorfor hun vil ta abort, er ullen (selv om det finnes visse signaler i historien), men det er ikke så viktig – dette er først og fremst et nydelig karakterportrett der kameraet hviler tett på ansikter og infrastruktur.
Julie Lecoustre og Emmanuel Marres imponerende spillefilmdebut Zero Fucks Given, som hadde norsk premiere under årets filmfestival i Tromsø, har faktisk en del til felles med Never Rarely Sometimes Always – igjen er det snakk om en slags eksistensiell parabel omkring identitet og veien videre i livet, satt inn i en kaotisk ramme (i dette tilfellet Adèle Exarchopoulos’ rollefigur Cassandre som flyvertinne for et lavprisselskap uten moralske skrupler). For egen del ble jeg virkelig solgt inn da filmen ved to anledninger benyttet Vangelis’ «To the Unknown Man» på lydsporet – som en injeksjon av drømmekraft i tomme rom; et signal om at filmen ønsker noe mer enn å være en ren sosialrealistisk skildring. Zero Fucks Given opererer med en kontinuerlig dialektikk mellom ørkesløst arbeidsliv på den ene siden og flytende privatliv på den andre, fylt av fester, tilfeldig sex og solslikking. I mellomsjiktet løftes Cassandres menneskelighet frem; ikke bare hennes lyter og ubestemmelige natur, men hennes forsøk på å navigere i et tidvis ugjestmildt landskap. Spennvidden mellom disse elementene brolegges av Adèle Exarchopoulos’ formidable ansikt; små, presise markører avslører et bredt følelsesregister.
Det finnes vel knapt en mer splittende film, og på sett og vis kan jeg forstå kritikerne. Jeg føler også på et savn i mange sammenhenger – jeg savner det giftige, grønnblasse fotoet fra originaltrilogien, jeg stusser over en del nye elementer (som de konverterte robotene) og jeg savner i særdeleshet komponist Don Davis som var en uløselig del av fiksjonsuniverset (Tom Tykwer og Johnny Klimeks musikk er intetsigende). Men til tross for dette tok jeg meg selv i å bli grepet av hva den var fremfor hva den ikke var. Jeg elsket det nattlige, film noir-aktige uttrykket proppet med røyk, neon, regn og betong (skillet mellom maskinbyens rød-blå fargeskala og matrix-universet er således mindre enn i originaltrilogien), jeg frydet meg over de mange teletransportbevegelsene gjennom speil og vinduer, jeg måpte over byen Io som en hybrid mellom menneske og maskin, jeg synes idéen om Neo og Trinity som superbatteri var genial – det samme var metaperspektivet i Neos jobb som spillingeniør. Opplevelsen var med andre ord litt som Ridley Scotts Prometheus (2012) – etter sjokket over sagaens nye retning, omfavnet jeg returens egenart. Uansett hvor inspirert eller oppriktig Lana Wachowski selv har vært.
Tiendeplassen på min toppliste er som alltid forbeholdt en virkelig god sjangerfilm, og i år går plassen til den spanske thrilleren Bajocero av Lluís Quilez, som fikk sin Netflix-premiere i 2021 – og dermed den litt generiske norske tittelen Under frysepunktet. Ved første øyekast (eller scrolle-kast) er den ikke spesielt bemerkelsesverdig. Vi følger en fangetransport som tidlig i filmen forsøkes kapres av en mann som har noe uoppgjort med en av fangene. Men Quilez – for meg et ukjent regissørblad – iscenesetter historien på beste klaustrofobiske vis. Mesteparten av handlingen er et intenst kammerdrama innenfor kassebilens fire vegger; så lenge blir vi der at vi får et intimt kjennskap til konstruksjonens kriker og kroker – med iskalde værmarkører som ytterligere forsterkninger. Under frysepunktet tilbyr også en suveren, nesten western-mytologisk sisteakt blant frosne ruiner. Sofistikerte sjangerfilmer av denne typen er en sjelden rase; thrillere som «mood pieces» der mise-en-scène, karakterutvikling og idérikdom føles nesten sømløst visjonært i all sin enkelhet.
11. De uskyldige (Vogt)
12. Small Axe (McQueen)
13. Verdens verste menneske (Trier)
14. Wrath of Man (Ritchie)
15. Oxygen (Aja)
16. Gritt (Guttormsen)
17. Finch (Sapochnik)
18. A Quiet Place, Part II (Krasinski)
19. Archive (Rothery)
20. The Power of the Dog (Campion)
Hederlige omtaler: «Stowaway», «Monster Hunter», «Army of the Dead», «Old», «Luca», «The Card Counter», «Quo Vadis, Aida?», «A-ha: The Movie», «Nomadland», «The Other Side», «Boss Level», «Godzilla vs. Kong», «The Night House», «Malignant», «News of the World», «Rocks», «Those Who Wish Me Dead».
«Snakkis-filmer» som ikke gjorde det store for meg: «Sound of Metal», «West Side Story», «Minari», «House of Gucci», «Ninjababy», «Titane», «The Last Duel», «In the Earth», «Generasjon Utøya», «The Mitchells vs. The Machines», «Pieces of a Woman», «The French Dispatch», «Promising Young Woman».
Beste TV-serie: «The Beatles: Get Back», «Foundation».
Skammekroken: «Red Dot», «The Swarm», «A Classic Horror Story», «Kate», «Intrusion», «Reminiscence», «No Man’s Land», «Aftermath», «Spiral: From the Book of Saw», «The Witches», «Nobody Sleeps in the Woods Tonight 2», «Coming 2 America».