Cinematekene ^[1] er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Carol Reeds Den tredje mann (1949) vises fra og med torsdag 2. desember – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Vi følger en desperat mann i frakk på flukt under Wiens gater, gjennom tunneler av kloakk. Få, skarpe lyskilder peker ham ut i mørket. Lange skygger løper langs veggene, forfølgernes rop går som et ekko i alle retninger. Et siste desperat forsøk, en stige opp, en stengt utgang, et skudd – og en skjebne forseglet.

I tre spenningsfylte noir-filmer laget i løpet av seks år – Odd Man Out ^[2] («Siste mann ut», 1947), The Third Man ^[3] («Den tredje mann», 1949) og The Man Between ^[4] («Natt over Berlin», 1953) – skapte den britiske regissøren Carol Reed ^[5] et visuelt uttrykk for etterkrigstidens desillusjonerte psyke, og med en mann på rømmen i sentrum for de kontrastfylte byskildringene fanget han også inn det ustødige maktvakuumet i Europa.

Selv om man rent filmhistorisk nå definerer film noir ^[6] som et sjangeruttrykk med opprinnelse i Hollywood-filmer fra 1940- og 50-tallet, sognet mange av de visuelle ideene tilbake til tysk ekspresjonisme fra 1920-tallet og flere av de fremste noir-regissørene var opprinnelig utvandret fra Europa til Hollywood i mellomkrigstiden. Så selv om franske kritikere på 1950-tallet så på det de kalte «film noir» som et amerikansk fenomen, var det egentlig bare et tidsspørsmål før denne kunstneriske retningen – først meislet ut av regissører som Fritz Lang ^[7], Robert Siodmak ^[8] og Billy Wilder ^[9] (bare for å nevne noen) – også pekte tilbake til Europa.

Og omtrent samtidig som Lang, Siodmak og Wilder pakket koffertene sine i Tyskland på 1930-tallet og endte opp i Hollywood, blomstret en annen regissørs karriere i London. Carol Reed hadde først prøvd seg som teaterskuespiller i slutten av tenårene, før han skiftet kurs og jobbet seg opp gjennom ulike assistentfunksjoner i den stadig mer fremgangsrike britiske filmbransjen. Introduksjonen av lydfilmen på slutten av 1920-tallet bidro til at mange teaterkompanier også spilte inn forestillingene sine som filmer, og her fikk Reed god trening i å jobbe tett med skuespillere og samtidig erfare hvilke nye muligheter kameraet ga ham som regissør. Hos det etter hvert så ikoniske Ealing Studios ^[10] i London og selskapet Associated Talking Pictures (ATP), gjorde Reed for alvor kunstneriske fremskritt, og med langfilmdebuten Midshipman Easy ^[11] (1935) ble han av forfatter og den gang frilanskritiker Graham Greene ^[12] (mer om ham senere) omtalt i The Spectator ^[13] som en filmskaper med «more sense of the cinema than most veteran British directors».

Med The Stars Look Down ^[14] (1940) tok Reed nye steg, og i sin filmatisering av A.J. Cronin ^[15]s sosialrealistiske roman med samme tittel – om minearbeidernes kår i en gruvelandsby i nordøstre England – fikk han både vist sine egenskaper som skuespillerinstruktør og utviklet sin visuelle stil. De skarpe kontrastene i filmens sort-hvitt-foto og bevisst bruk av lys og skygge som fremhevende dramatisk effekt, peker mot hvor Reed er på vei. Og igjen hevder Greene ^[16] (i The Spectator) at Reed er et særegent talent, ikke minst i sitt arbeid med å hente naturlig spill ut av aktørene foran kameraet: «He handles his players like a master, so that one remembers them only as people.»

*

«Odd Man Out»

Under andre verdenskrig fortsetter Carol Reed å regissere filmer (Night Train to Munich ^[17], også fra 1940, er den første han lagde i krigsårene), men etter at han verver seg til tjeneste for de allierte i 1942 blir han del av hærens filmavdeling og lager blant annet den 45 minutter lange opplæringsfilmen The New Lot (1943), som en annen rekrutt – den unge skuespilleren Peter Ustinov ^[18] – er med å skrive. Året etter tar de i bruk samme idé som utgangspunkt for en ny versjon produsert utenfor militæret, og The Way Ahead ^[19] (1944) blir Reeds siste spillefilm fra krigsårene. (Hans siste propagandafilm er The True Glory ^[20] [1945], der han som co-regissør er med å sette sammen materiale fra de avsluttende kampene mot nazistene, i en produksjon som blir en av de alliertes dokumentarer om krigens avslutning.)

Så idet Carol Reed går inn i etterkrigstiden har han med seg nok erfaring og selvtillit som filmskaper til at nye prosjekter kan fylles med enda større ambisjoner enn tidligere. Og hans blikk på enkeltmenneskets skjebne i en kaotisk verden blir også styrende for hvilke temaer og hva slags fortellinger han søker seg mot. Hva skjer med en mann som må karre seg skadeskutt gjennom Belfasts mørklagte gater i en desperat kamp for å overleve? Hvordan balanserer en naiv amerikaner på besøk i Wien det politiske spillet i en splittet by, der balansen mellom sannhet og løgn kan være skillet mellom liv og død? Og i utbombede Berlin, der de allierte og Sovjetunionen har delt byen mellom øst og vest, hvordan ser man forskjell på venn og fiende?

Reed går direkte inn i mange av de mest eksistensielle spørsmålene som hviler over et Europa med brukket rygg i andre halvdel av 1940-tallet, og selv om han også gjør øvrige filmer mellom Odd Man Out, The Third Man og The Man Between, er den røde tråden mellom disse tre det mest interessante mønsteret i Reeds filmografi – som videre ut på 1950- og 60-tallet dessverre bleknet og mistet mye av sin egenart. (Reed ble aldri dus med auteur-begrepet fra nybølgekritikerne og den nyskapende modernismen fra andre europeiske regissører, og det er ironisk at han til slutt vant Oscar for beste regi med Dickens-musikalen Oliver! ^[21] fra 1968 – en film som knapt har noen trekk ved seg igjen fra Reeds storhetstid.)

«The Third Man»

Så dette tidspørsmålet, om når europeiske regissører ville «hente hjem» film noir, besvares av etterkrigstiden. Det er flere eksempler, men hos Carol Reed er det i Odd Man Out det skjer, og i hans første fullblods-noir står ikke krimdramaet eller sortnivået noe tilbake for de amerikanske forgjengerne. Tvert imot. Odd Man Out er grov, vond og bekmørk. Og for meg er dette også Reeds aller beste film – et mesterverk som formelig renner over av visuelle motiver, og som er forankret i en dypt rørende hovedrolleprestasjon fra James Mason ^[22].

Reed finner en perfekt balanse mellom hvordan filmen både skal gi et realistisk portrett av omgivelsene (mesteparten er filmet på location), være gestaltet med en naturalistisk spillestil, og samtidig bli en ekspressiv psykologisk studie av en stadig mer sinnsforvirret mann – noe som gjengis i lekne optiske kameratriks og andre filmspråklige abstraksjoner som Reed sømløst integrerer i filmens helhetlige uttrykk.

Fra Odd Man Out var derfor veien kort til det som da er Reeds mest berømte film, The Third Man, der mange av de samme egenskapene tas i bruk – og har man ikke sett Odd Man Out er det lett å tenke at det er i The Third Man at Reed kommer opp med alt fra harde skygger i trange smug til skjeve kameravinkler i viktige dialogscener. Men på den veien mellom de to filmene tar Reed også en avstikker innom en annen film, The Fallen Idol ^[23] (1948), der han første gang jobber med Graham Greene (nå som forfatter), og dette samarbeidet blir ikke bare fruktbart – det forløser også en dynamikk som skal vise seg å passe spesielt godt til fortellingen de skal lage i Wien.

«The Third Man»

The Third Man stod i 1999 øverst på listen da det britiske filminstituttet (BFI) kåret tidenes hundre beste britiske filmer ^[24], og er stadig en hyppig brukt referanse for middelmådige kontemporære filmskapere som lefler med såkalt neo-noir og føler seg kreative hver gang de lar et menneske i silhuett løpe ned en gate i motlys (eller plasserer en dialogscene i et pariserhjul). Og ikke bare det: The Third Man var enormt populær i sin samtid, endog Storbritannias best besøkte kinofilm i 1949, og vant Grand Prix (forløperen til Gullpalmen) på filmfestivalen i Cannes ^[25].

Så vurderingen av The Third Man har vært så enestående og panegyrisk opp gjennom årene at da Carol Reed i 1953 laget The Man Between – tredje film i det vi helt uoffisielt her kan omtale som «Mann på rømmen»-trilogien – ble den raskt nedsablet og beskyldt for å være lite mer enn en blek kopi av (dere gjettet det) The Third Man. Og selv om likhetene for så vidt er åpenbare, vil jeg hevde at de faktiske filmene Reed laget i denne perioden har et mye jevnere nivå seg i mellom enn hva som fremgår i ulike kanoniseringer (som BFIs kåring nevnt over – en svak liste på flere måter, etter mitt syn).

Jeg har nylig sett alle disse tre filmene, og synes det er på sin plass å løfte frem samhørigheten og de mange interessante fellestrekkene som binder dem sammen. Og det er kanskje nettopp det å knytte dem sammen som også løfter dem opp. For meg personlig har nemlig The Third Man alltid vært en litt overvurdert klassiker – meget god er den selvfølgelig, men den har også svakheter. Filmens ikoniske, klimprende musikk og det ofte komiske tonefallet mellom rollefigurene rykker hos meg hver gang, men når man ser den i sammenheng med de to langt mer tragiske søskenfilmene Odd Man Out og The Man Between får den lystigere valsen i Wien også en mer mollstemt klang.

I The Man Between returnerer dessuten James Mason, som etter gjennombruddet med Odd Man Out i 1947 hadde gjort suksess i Hollywood, og i elegant samspill med Claire Bloom ^[26] fyller han lerretet med all den tvil, smerte og sjarm som vi kjenner fra hans beste roller. Her viser Reed også et godt utviklet instinkt for å la kameraet hvile på denne ambivalensen i Masons ansikt – en kvalitet han ikke lykkes like godt med å fange hos Joseph Cotten ^[27] i The Third Man. I sistnevnte har han til gjengjeld Orson Welles ^[28] til disposisjon i rollen som den enigmatiske Harry Lime – og Citizen Kane ^[29]-gjenforeningen mellom Cotten og Welles er et ikke ueffent filmhistorisk øyeblikk.

Og i sum er det kanskje nettopp som dirigenten for det hele at Carol Reed viser sine fremste egenskaper som regissør. At han i ung alder sanket uvurderlige erfaringer med skuespillere som i lydfilmens barndom skulle ta steget fra scene til film, og gjennom brytningstiden på 1930-tallet og inn i krigsårene er det ingen tvil om at Reed fikk nærkontakt med det virkelige livets store drama – som igjen inspirerte ham til å søke seg mot historier som handlet om noe. Og kanskje var det på ledige kinokvelder at han fikk se et knippe amerikanske noir-filmer som ga mot til å skru filmspråket over i noe mer uttrykksfullt og særegent.

Kulminasjonen av alt dette er Odd Man Out, The Third Man og The Man Between – og de tre filmene står nå som høydepunkter hos en filmskaper som tok opp i seg ulike tradisjoner, hentet det beste ut av sine kunstneriske samarbeidspartnere og som kanskje fortjener å bli husket for mer enn bare én av dem.