BIFF 2021: Denne uken gikk startskuddet for årets utgave av Bergen internasjonale filmfestival (BIFF). I artikkelen nedenfor løfter vi frem fem filmer du trygt kan prioritere.

Tradisjonen tro tilbyr BIFF et usedvanlig stort og variert program. Festivalens plassering i kalenderåret er optimal, fordi den kan plukke fra programmene til både Berlin, Cannes, Venezia og Toronto. Titlene fra de to sistnevnte er dessuten ferskvare i norsk sammenheng.

Under fjorårets pandemiske (men tross alt fysiske) BIFF-utgave, var det merkbart at utvalget var mindre «auteur-tungt» enn tidligere, ettersom mange profilerte regissører sparte filmene sine til 2021, i håp om en mer normalisert festivalkalender. Det aktuelle programmet er imidlertid av godt gammelt merke, med filmer av stjerneregissører som blant andre Céline Sciamma, Edgar Wright og Paul Schrader. Og i kjent stil er BIFF spesielt gode til å løfte frem interessante dokumentarer fra hele verden (særlig i seksjonen Documentaire Extraordinaire).

Også i år blir det mulig å se film hjemme, via strømmetjenesten BIFF +, der utvalgte titler blir tilgjengelige fra og med mandag 25. oktober. (Appen finer du hos AppStore og Google Play.)

Bergen internasjonale filmfestival åpner i dag, og varer frem til torsdag 28. oktober.

*

The Card Counter (Paul Schrader)

Etter mange slitne år, er Paul Schrader tilbake, med sine beste filmer siden åttitallet. Oscar-nominerte First Reformed (2017) kombinerte Taxi Drivers nihilisme med eksistensfilosofi av typen vi forbinder med Ingmar Bergman og Robert Bressons filmer (for eksempel Nattverdsgjestene og Djevelen, formoder jeg?); The Card Counter er nærmest fullblods New Hollywood, understreket av Oscar Isaacs spillestil, som legger seg tett opp mot Robert De Niro. I likhet med sin forgjenger, er filmen utpreget katolsk og asketisk, og tematiserer syndsforlatelse og selvskading, med politisk undertekst. Stilen virker streng og ugjestmild, men kjemien mellom Isaac og en strålende opplagt Tiffany Haddish, i de mange scenene der de nipper til en drink og diskuterer kortspill, sørger for solid underholdningsverdi og glimt av varme. Selv om The Card Counter befinner seg i et absolutt ingenmannsland, er den en utpreget amerikansk film. (Lytt til denne episoden av Filmfrelst, der vi diskuterer The Card Counter og andre filmer vi så i Venezia).

Her kan du se The Card Counter under BIFF.

*

*

Drive My Car (Ryusuke Hamaguchi)

Drive My Car («Doraibu mai kâ») var neppe årets mest omtalte, men til gjengjeld definitivt mest kritikerroste film i Cannes, og tok med seg anmelderorganisasjonen FIPRESCIs utmerkelse. I tillegg vant Ryusuke Hamaguchi den offisielle juryen sin pris for beste manus. Drive My Car, som er basert på en novelle av Haruki Murakami, kretser rundt en teateroppsetning av Anton Tsjekhovs Onkel Vanja, og skildrer møter mellom mennesker som diskuterer livet og kunsten, skarpt og humoristisk. Den viser hvordan fortellinger både kan hjelpe oss videre i livene våre, men også klistre oss fast i hendelser som burde ha vært tilbakelagt. Drive My Car er over tre timer lang, men klok og medrivende hele veien – Hamaguchi er virkelig i ferd med å bli en japansk pendant til Éric Rohmer!

Her kan du se Drive My Car under BIFF.

*

Lille mamma (Céline Sciamma)

Etter suksessen med Portrett av en kvinne i flammer, har Céline Sciamma omsider blitt allemannseie blant filmelskere. Med Lille mamma («Petite maman») returnerer hun til barnets verden, som hun tidligere har utforsket i Tomboy (2011) og animasjonsfilmen Løvetannbarn (som manusforfatter, 2016), og forteller om det ofte kompliserte forholdet mellom døtre og mødre. Det er en såkalt «liten film», med få rollefigurer og settinger – produsert under pandemien som den er — og den audiovisuelle fortellerstilen kan minne om (spesielt utsøkte) billedbøker. Det er vanskelig å forberede seg på hvor original og rørende Lille mamma er – selv ble vi nødt til å klype oss i armen og spørre: Er dette Sciammas foreløpige hovedverk? Vi anbefaler vår podkast om filmen (fra årets digitale Berlinale, der Lille mamma hadde verdenspremiere), men advarer samtidig mot spoilere: Jo mindre man vet om fortellingen på forhånd, desto bedre, så vi anmoder lytterne til å se filmen først.

Her kan du se Lille mamma under BIFF.

*

Memoria (Apichatpong Weerasethakul)

Memoria, med Tilda Swinton i hovedrollen, er den thailandske auteuren og gullpalme-vinneren Apichatpong Weerasethakuls første engelskspråklige spillefilm, og mottok strålende kritikker da den hadde verdenspremiere i Cannes i juli. Også vi i Montages var særdeles begeistret for dette umiskjennelig hypnotiske og mystiske Apichatpong-verket, som utforsker hvordan vi lagrer og prosesserer minner. Det er en stor kunstopplevelse å se Memoria på kino med optimale visningsforhold – ikke minst fordi lyd er et viktig motiv i selve fortellingen. I samarbeid med det amerikanske distribusjonsselskapet NEON har Weerasethakul besluttet at filmen skal lanseres på en spesiell måte (få, eksklusive visninger), og aldri tilgjengeliggjøres på verken fysiske eller digitale videoformater: «For Memoria, cinema experience is crucial or maybe the only way. Let’s embrace the darkness and dream, one at a time.» Det er ennå uvisst hvilken strategi den norske distributøren Another World Entertainment velger seg, men for sikkerhets skyld bør du sørge å prioritere Memoria i løpet av BIFF.

Her kan du se Memoria under BIFF.

*

Titane (Julia Ducournau)

Spenn deg fast, for ingenting kan forberede deg på årets Gullpalme-vinner – noe av det villeste og mest kompromissløse som noensinne er vist i Cannes! Dette er såkalt new french extremity av drøyeste sort, skapt for å få de mest tynnhudede til å vri seg i setet, holde seg foran ansiktet og rømme kinosalen i panikk. Filmen forteller om Alexia (spilt av modellen Agathe Rousselle), som blir utsatt for en bilulykke i barndommen, og må operere inn titan i hodet for å overleve. Som voksen arbeider hun som erotisk danser på vulgære bil-show; på fritiden er hun seriemorder utstyrt med spiss hårpinne. Etter et massedrap havner hun i politiets søkelys, og blir nødt til å skifte identitet. Hennes nye utseende, som mann, ligner en brannmanns forlorne sønn, og slik starter en underlig gripende far-sønn-fortelling. Men på toppen av det hele har Alexia hatt samleie med en bil og blitt gravid, så det  nye panseret slår raskt sprekker.

Regissør og manusforfatter Julia Ducournau debuterte med skrekksensasjonen Raw (2016), og fortsetter å utforske body horror i den enda mer ambisiøse Titane (Vår podkast om filmen). Da Ducornau mottok Gullpalmen, beskrev hun sin egen film som imperfekt, og hun er inne på noe. Der Raw fremstod helstøpt, er Titane en skjørere konstruksjon, båret oppe av atmosfære og enkeltscener snarere enn dramaturgisk utvikling. Raw begynte i noe gjenkjennelig, pakket seg langsomt ut, og ble villere centimeter for centimeter. Titane skrur opp til elleve og kjører bånn gass fra startstreken av.

Her kan du se Titane under BIFF.

*

BONUS: Flukt (Jonas Poher Rasmussen, 2021)

Mange som så Ari Folmans animerte dokumentarfilm Vals med Bashir (2008) vil sikkert huske hvor sterke inntrykk man ble sittende igjen med i det uvante møtet mellom dokumentarisk stoff og animerte bilder. Den estetiske «kollisjonen» mellom det tegnede og det virkelighetsnære var en påminnelse om tøyeligheten og mulighetsrommet i filmspråket, og i den danske dokumentaristen Jonas Poher Rasmussens allerede kritikerroste nye film Flukt (som hadde verdenspremiere på Sundance-festivalen tidligere i år) oppstår den samme effekten.

Flukt forteller historien om Amin, som på 1990-tallet flyktet fra Afghanistan med sin familie, og via Russland endte opp i Danmark. Regissøren Jonas og Amin er gamle venner, og i den innledende dialogen dem i mellom, som setter tonen for filmen, merker vi at tilliten mellom filmskaperen og hans hovedperson er trygt fundert. Amin vil omsider fortelle sin historie, og Jonas’ valg av animasjon som uttrykk gir Amin det sløret av anonymitet som behøves: historien handler om seksuell identitet, menneskelig flukt i vid forstand, hva man er villig til å gjøre for å finne trygghet, og de skjøre familiebånd som har formet skjebnesvangre valg.

Her kan du se Flukt under BIFF.

*

BONUS: Kodenavn Nagasaki (Fredrik S. Hana, 2021)

Stavanger-regissøren Fredrik S. Hana er et navn mange i det norske filmmiljøet har merket seg. Over en drøyt ti år lang periode har han laget kortfilmer med en gjenkjennelig stil og høyt kunstnerisk nivå, hovedsakelig innenfor horrorsjangeren. Titler som Sister Hell, Autumn Harvest og Angst, Piss og Drid har gjort at flere har spurt seg når Hana omsider skal lage sin første kinofilm. At denne skulle bli en dokumentar, var det neppe mange som forestilte seg – men Kodenavn: Nagasaki er også en slags oppsummering av karrieren! Sjelden har vi sett en norsk dokumentar som leker så mye med form, og som er så tydelig filmhistorisk informert. Den veksler mellom mange forskjellige formater, og det er flere små «filmer inni filmen».

Kodenavn: Nagasaki forteller historien om Hanas venn, skuespilleren Marius K. Lunde, og hans prosess med å bli gjenforent med sin mor. Han er sønn av en norsk far og en japansk mor, og da han bare var noen år gammel forlot moren Norge og dro tilbake til Japan, mer eller mindre sporløst. I filmen inntar Marius rollen som detektiv for å undersøke hvor hun befinner seg, lærer japansk på rekordtid og sender en videohilsen uten å få svar. Deretter går turen til Tokyo. (Lytt også til vårt podkastintervju med Hana om filmen.)

Her kan du se Kodenavn Nagasaki under BIFF.

*