BIFF 2021: 20. oktober ble det på ny avholdt konvent for filmformidling, i anledning Bergen internasjonale filmfestival. Arrangementet var det femte på rad, og begynner å bli godt etablert som en viktig møteplass for denne delen av bransjen.

Undertegnede har tidligere skrevet om hvordan arrangementet har strevd med å finne sin form, men årets utgave markerte at filmformidlingskonventet til BIFF for alvor er i ferd med å bli et obligatorisk samlingspunkt for store deler av bransjen som jobber med det som skjer når en film møter publikum. Konventet var tilbake i full fysisk utfoldelse i Bergens nye kulturhus, etter at gjennomføringen av 2020-arrangementet bar preg av enkelte begrensninger.

Innledningsvis ble det sagt at det meningen med et konvent, i ordets opprinnelige forstand, er å diskutere religion og politikk. Selv om noen kanskje vil hevde at kinoen er vårt nye gudshus, var det lite snakk om religion, og ettersom stortingspolitikerne som var ført opp i programmet var opptatt med trontaledebatten i Stortinget, ble det også noe begrenset med politikk. Likevel greide konventet å løfte en rekke interessante problemstillinger som filmformidlerne nå står ovenfor, og det var – kanskje for første gang – tydelig at det å faktisk samles og snakke sammen også kan bidra til å skape løsninger.

De viktigste overskriftene på konventet handlet – ikke overraskende – om hvordan man skulle få publikum tilbake på kino, og til å se «kvalitetsfilm» på det store lerretet etter halvannet år med endrede seermønstre. Tilsynelatende kunne det virke som om det ville bli mye diskusjon rundt kinodrift og lover og regler knyttet til dette, men programmet viste seg å være mangfoldig. Her var både festivaler, filmklubber, distributører, forskere, byråkrater og kinoer representert (det var muligens bare filmkritikerne som glimret med sitt fravær).

Norsk Filminstitutt stilte også sterkt på konventet, og direktør Kjersti Mo innledet dagen med gledelige nyheter om at Verdens verste menneske dagen før hadde hatt bedre besøkstall enn James Bond. Nå kan det hende at det sier mer om at No Time to Die har spilt seg ut, enn at den generelle kinogjenger velger Trier foran Bond, men det er uansett veldig hyggelig at mer enn 85 000 (i skrivende stund) har fått med seg den norske Cannes-vinneren på kino, og slik ble det etablert en optimistisk tone – som vedvarte.

For to år siden rapporterte jeg om et konvent som bar preg av det motsatte. Det var snakk om nedbemanning i NFI og omstrukturering av tilskuddsordningene, diskusjoner om ostehøvelkutt og ABE-reformen, og tidvis lite konstruktiv sutring over hvor filmformidlingen var på vei. Så kom pandemien, og to år senere opplevde jeg altså en vesentlig mer oppstemt forsamling. Kanskje var det et utslag av gjenåpningsrus en liten måned etter at det ble lov å sitte tett i tett på kino? Besøkstallene denne måneden har nesten vært panegyrisk gode, så det er kanskje ikke så rart at mange i bransjen er lystige til sinns om dagen? Eller har koronapandemien faktisk endret måten filmformidlerne tenker på?

«Eventifisering» er fremtiden

Pandemien har ikke utelukkende slått negativt ut, for mange nytenkende, kreative «nødløsninger» er verdt å ta med seg videre. Jeg tror at bransjen i større grad enn tidligere nå har akseptert at strømmetjenestene har kommet for å bli, mens mange i 2019 fortsatt levde i en slags fornektelse. Mange har også erfart at det er mulig å lage arrangementer som gjør at folk møter opp også under såpass spesielle omstendigheter som det vi har vært gjennom, og at det er mulig å leve side om side med det som foregår på nett.

Endringer i kinovinduet vil komme til å skje, mente Morten Christoffersen fra Norske filmdistributører, i sitt innlegg om fremtidens kino. Ordningen om at kinoene har eksklusivitet på filmene i tre måneder før de kan slippes på andre kanaler er en av de viktigste samtaleemnene i bransjen om dagen, der kinoer, distributører og studioer har litt forskjellige syn på saken, ettersom alle ønsker å tjene mest mulig på filmene. Etter et år der flere av de store studioene har kuttet vinduet helt, og lansert filmer samtidig på nett og kino, har mange vært bekymret. Samtidig har vi sett at mange ønsker å oppleve filmene slik det er tenkt, til tross for komforten i sofakroken – men da må visningene og arrangementene være av enda høyere kvalitet.

«Eventifisering», svarte Film og kinos Arild Kalkvik i sitt tilsvarende innlegg. Skal publikum gidde å dra på kino, må de sitte igjen med følelsen av at de får noe ekstra. Det holder ikke lenger å bare tilby en programflate med tilgjengelige filmer – da vil mange i stedet vende seg mot Netflix, Amazon, Disney+ og HBO Max. Drivende gode arrangementer, gjerne med regissører, skuespillere og andre som er tilknyttet filmen blir nok noe vi ser enda mer av fremover. Det går jo nesten inflasjon i førpremierer allerede, men det å skape en følelse av eksklusivitet for de som drar på visningen vil trolig være en viktig bidragsyter til å redde kinoene som visningsarena.

Dette gjør også at kinoene i større grad må fungere som helhetlige kulturhus, der folk også ønsker å oppholde seg etter visning. Vega Scene i Oslo og Verdensteatret i Tromsø ble flere ganger trukket frem som foregangskinoer, som jobber mye med eventene rundt visningene. De har også fordelen av å være kinoer med tilhørende kafeer og serveringssteder, som gjør det fristende å oppholde seg i lokalene både før og etter filmen.

Kinoer som er vant til å tenke hverdagslig drift som går av seg selv, vil nok slite mer, men her ble det betimelig spilt inn fra salen at det finnes masse kompetanse blant formidlere hos både festivaler og filmklubber rundt omkring som ønsker å bidra, og kan gjøre overgangen til den nye kinohverdagen enklere for mange kinosjefer.

Kinoens betydning som sosialt samlingssted ble også understreket med en mer alvorlig tone. Kinosjef for Kongsberg kino, Even Thunes Jensen, fortalte om hvor viktig kinoens rolle var i dagene etter det tragiske massedrapet i Kongsberg tidligere denne måneden; at de valgte å holde dørene åpne hadde en samlende effekt på lokalsamfunnet.

Hvordan vende tilbake til kvalitetsfilmen på kino?

Kalkvik poengterte også en annen interessant observasjon som gir grunn til optimisme etter nedstengingene: kinobesøk avler kinobesøk. Publikummere som har vært og sett James Bond den ene dagen, kommer tilbake og ser Verdens verste menneske eller en annen mindre film litt senere, fordi de blir minnet på hvor bra det er å gå på kino. Når publikum trekkes av de store filmene, eller lokkes med et spesielt godt arrangement, kommer de altså tilbake for å se noe annet ikke lenge etterpå.

Dette er godt nytt for den såkalte «kvalitetsfilmen» – men hva er det, egentlig? Når går en film fra å være en publikumsfilm til en kvalitetsfilm? Og hvordan skal kinoer og distributører egentlig forholde seg til disse vage og uklare begrepene når de skal få publikum tilbake på kino? Temaet ble diskutert i en paneldebatt med både kinoansatte og distributører, og det var spesielt fint å få høre hvordan små og mellomstore kinoer jobber med dette. Kino-Norge er mer enn Odeon og Nordisk Film Kino i de store byene, og formidlingsarbeidet er gjerne av en helt annen sort ved en liten kino i for eksempel Voss (som var representert med kinosjef Ann Karin Atterås) eller tidligere nevnte Kongsberg. Der Joachim Triers film i hovedstaden er en publikumsmagnet, vil den kanskje kreve mer formidlingsarbeid i distriktene.

Kvalitetsfilmbegrepet fungerer heller ikke universelt for filmer over hele landet. Den lokale filmen Bergen – i all beskjedenhet, er som en blockbuster å regne i vestlandshovedstaden, men vil neppe selge mange billetter andre steder. Knutsen & Ludvigsen 2 går fremdeles på kino i Trondheim, godt over et år etter premieren, og så videre. Også distributørene blir nødt til å tenke forskjellig fra sted til sted, og være mer på ballen hele veien. De lokale tilknytningene, vinklingene og historiene må graves frem, og Øistein Refseth fra Mer Film og Jarle Namtvedt fra Norsk filmdistribusjon fikk snakke om sine erfaringer fra turnélivet med filmene rundt om i landet.

Et annet panel snakket også om hva som skal sikre formidlingen av kvalitetsfilmen fremover (det problematiske begrepet fikk virkelig kjørt seg). Hanne Rømsing fra Bergen Filmklubb, Jan Langlo fra Cinemateket i Oslo,og festivalsjef i Tromsø internasjonale filmfestival, Lisa Hoen, delte forskjellige erfaringer om hvordan de jobbet med å ta vare på disse filmene. De tre lyktes med å tegne et klart bilde av hvor viktige disse forskjellige delene av formidlingen er for helheten av norsk filmkultur: filmklubbene tar hånd om frivilligheten og entusiasmen på grasrotnivået, cinematekene tar hånd om filmhistorien og kulturarven, mens festivalene lager gode arrangementer og møteplasser for alle som er glade i film.

Fakta på bordet

I tillegg til debattene, besto konventet av informative og pedagogiske innlegg. Professor Ove Solum tok oss med gjennom kinolovens historie og forskningsleder ved Ampere Analysis, Guy Bisson, i samtale med Patrick von Sychowski, la fakta på bordet og presenterte ny forskning på hvordan kinomarkedet endrer seg i møte med strømmetjenestene, og hvordan de nye seermønstrene fungerer. Ivar Halstvedt fra Kulturmeglerne la også frem tall og fakta om hvordan kinoene og konkurrentene på nett har endret markedet i løpet av koronapandemien.

Fra NFI ga avdelingsdirektør Julie Ova en orientering om hvordan den nye strategiplanen til instituttet vil påvirke formidlingsdelen av bransjen. Årets nye moteord innen offentlig forvaltning er ‘medvirkning’ (selvsagt tett fulgt av gamle slagere som ‘inkludering’ og ‘talentutvikling’), og dette blir også viktig for filmformidlingen i tiden fremover. Stig Andresen la frem tallene for hvordan stimuleringsmidlene i koronaåret hadde blitt fordelt.

Sammen er vi sterkere – men har fortsatt mye å diskutere

Oppsummert ble dette konventet mer fullendt enn forgjengerne, og understreket verdien av møtene på tvers av fagfunksjoner. Det virker som om hele denne delen av bransjen egentlig har greid å enes om ett felles mål: publikum skal tilbake på kino, koste hva det koste vil. Løsningen kan ligge i gode samarbeid mellom de forskjellige aktørene. Kinoene må sørge for å skape gode omgivelser, distributørene må både være kvalitetsbevisste og behjelpelige med tilrettelegging for gode kinoarrangementer. Filmklubber og -festivaler er gode samarbeidspartnere gjennom hele året. Og forvaltningsetaten må tilrettelegge for støtteordninger som gjør hele denne flyten mulig.

Det er på sin plass å påpeke at det også oppstod uenigheter og antydninger til krisestemning. At lokalpresse nekter å skrive om arrangementer hos aktører som ikke betaler for annonseplass – selv om sakene har tydelig lokal vri – er et stort problem. Man bør da kunne ta for gitt at lokalaviser støtter kulturlivet?

Avslutningsvis ble det kastet ut en brannfakkel fra programleder (og distributør i Euforia) Vibeke Skistad om festivalene alltid er et gode? De tar opp «prime time»-plasseringer fra andre filmer, og bidrar ikke nødvendigvis til bedre inntjening verken for distributører eller kinoer. Det ble også sagt at festivalene ikke alltid er så gode på markedsføring av hver enkelt film, men det ble ikke anledning til å kommentere påstanden.

Dette er viktige diskusjoner og samtaler, og muligens noe for konventet i 2022 – som forhåpentligvis blir et mye bedre år for filmkultur enn det vi snart legger bak oss.

*

Et videoopptak fra konventet er fortsatt tilgjengelig på YouTube.