I den lille byen Karmack et sted i midt-Vesten henger det amerikanske flagget alltid på halv stang, og regnet faller ustanselig på dem som ennå ikke har forlatt stedet. På den andre siden av elven er industrien ennå i gang, men man venter bare på nådestøtet. Karmack er som en skute kapteinen for lengst har forlatt, og som bare så vidt holder seg flytende. Den amerikanske drømmen har blitt et mareritt. Her tar folk tingene som de kommer. Karmack er en by hjemsøkt av de levende, ikke av de døde.

Karmack utgjør spillerommet i Bent Hamer ^[1]s nye film. Selv om The Middle Man ^[2] tilsynelatende handler om et lite sted i det amerikanske rustbeltet, dreier filmen seg om alle småsteder som har framtiden bak seg og som desperat prøver å holde hodet over vannet. Den amerikanske småbyen er presist tegnet i små detaljer som forankrer historien i et USA preget av en stillferdig post-Trump desperasjon, men vi kunne også ha vært i Canada (filmen er da også spilt inn i den kanadiske grensebyen Sault Ste. Marie, og er en samproduksjon mellom Norge, Canada, Tyskland og Danmark), eller i Norge. Filmen er befolket av sindige mennesker som ikke sier for mye, de vet at ord er farlige. Det er bedre å si for lite enn å si for mye.

The Middle Man er ved første øyekast en sosial satire av aller mørkeste sort, full av svart ironi og galgenhumor. Fortellingen og karakterene har imidlertid doble bunner som langsomt avtegnes. Under overflaten finnes en annen verden som kommer til syne. Bent Hamers film er en skildring av sorg, tap og savn. Den beveger seg forsiktig gjennom tilværelsen til noen mennesker som ikke riktig vet hva de skal gjøre med livene sine, men som er glad for jobbene de har, selv om det ofte er på andres bekostning.

Selv om historien om Frank Farrelli og menneskene omkring ham er full av nøkterne sånn-er-livet-absurditeter, og lokker på både smilet og den rå latteren, er det respekten og ømheten for selv de mest skakkjørte av oss som også denne gangen gjør Hamers film til noe mer enn en svart komedie. Som i hans forrige film om USA, hans fjerde spillefilm Factotum ^[3] (2005), en Charles Bukowski ^[4]-filmatisering, er det stemninger og miljøskildringer som er det viktigste for Hamer, viktigere enn handling og karakterutvikling. .

Filmen kan minne mye om Coen-brødrenes mest svartsynte dramaer, men der Coen-brødrene som oftest ender i skarpe overdrivelser eller stadig eskalerende groteske absurditeter, velger Hamer snarere det poetiske og tvetydige, og denne varheten gir uttelling. Den kunstneriske strategien skaper spenninger i bildene, i rollefigurene og i småbyen Karmack, understrømmer som hever filmen og gjør den usedvanlig vellykket. Man kan lære mye om å fortelle ved å se på The Middle Man.

^[5]

En norsk auteur

I over 30 år har Bent Hamer satt sitt preg på norsk filmkultur. Allerede da hans første kortfilmer ble vist på Kortfilmfestivalen i overgangen til 1990-tallet, ble det klart at han var en særegen og original filmskaper. Filmer som Makrellen er kommen – og det fins gjenger inni termoskoppen ^[6] (1990) og Stein ^[7] (1991) vakte oppsikt med sin underfundige humor, presise stemninger og karaktertegninger, og med sine lune og respektfulle skildringer av eldre menn. Dette skulle lenge være et av Hamers fremste kjennetegn.

Spillefilmdebuten lot vente på seg, men Bent Hamer lot seg ikke stoppe av byråkratiske endringer i det statlige støttesystemet. Han gikk sine helt egne veier. Eggs ^[8] (1995) ble snarere til på tross av enn på grunn av det norske støttesystemet, men den internasjonale anerkjennelsen av filmen ble beviset på at Hamer hadde en egen stemme og visjon. Spillefilmdebuten var en finstemt skildring av forholdet mellom to gamle brødre, der en gjøk av en sønn dytter en av de gamle ut av redet, en absurd satire med en egen mørk ironisk tone.

En dag til i solen ^[9] (1998) har alltid blitt sett på som et hvileskjær, den er en litt utypisk Hamer-film, men trolig er dette et mer personlig verk enn kritikerne ville ha det til. I denne filmen befinner vi oss i en søvnig, spansk havneby. Hovedperson Almar er en ung sjømann som er blitt landfast, men han får viktige leksjoner om livet av unge Marta og den australske sjømannen Windy.

Det var med sin tredje spillefilm Bent Hamer beviste sitt filmatiske mesterskap, og Salmer fra kjøkkenet ^[10] (2003) ble en internasjonal suksess. Historien om svenske Folke som på oppdrag fra Hemmens forskningsinstitut skal observere hvordan gamle norske ungkarer oppfører seg i kjøkkenet, er ikke bare original og overraskende, men også rørende i sin lavmælte skildring av forholdet mellom observatøren Folke og hans motvillige undersøkelsessubjekt Isak. Salmer fra kjøkkenet handler om vitenskap og vennskap, og filmen er med rette blitt en moderne norsk klassiker.

Etter Salmer fra kjøkkenet fulgte Factotum, samt O’Horten ^[11] (2007), nok en historie om en eldre mann som i tiden rett etter pensjoneringen utsettes for en rekke pussige og merkelige opplevelser. I en tid da norsk film ble stadig mer ungdomsfiksert, lot ikke Hamer seg rive med av filmatiske moter, men videreutviklet og raffinerte sine motiver og filmatiske strategier. De neste to spillefilmene viste imidlertid at han også ønsket å utvide sitt repertoar. Hjem til jul ^[12] (2010) var Hamers første manus basert på norsk litteratur, og i 1001 gram ^[13] (2014) lagde han for første gang en film med en kvinnelig hovedperson. Begge var samtidig typisk Hamer-filmer.

Bent Hamer har ofte blitt framstilt som et av de store unntakene i den norske filmbransjen. Ikke bare på grunn av hans forkjærlighet for små, poetiske og stillferdige historier som ikke buldrer og braker i en spenstig genrelek, men som heller ikke hører til kunstfilmen, men også ved at han som regel gjør det meste selv. Han produserer, skriver manus og regisserer. I tillegg til hans særegne stemme har dette ført til at han gjerne kalles en av våre fremste auteurer.

^[14]

«Salmer fra kjøkkenet» (2003).

En by og en ulykkesfugl

Hovedpersonen i The Middle Man er unge Frank Farrelli (Pål Sverre Hagen ^[15]). Han er arbeidsløs og bor hjemme hos sin mor. En stund jobbet han for jernbanen, men da jernbaneselskapet bestemte seg for å legge ned stasjonen i Karmack, ble Frank overflødig. Nå tilbringer han tiden sammen med kompisen Steve (Rossif Sutherland ^[16]), som driver et bilverksted. En dag skjer det imidlertid noe som endrer Franks liv. I Karmack er det så dårlige tider at de snart vil tvinges til å mørklegge byen, bokstavelig talt, for de har ikke råd til gatelys. I tillegg synes stedet å være hjemsøkt av ulykker, og nå trenger de en mann som kan videreformidle dårlige nyheter til folk når deres nære har blitt påkjørt eller har omkommet i en ulykke. Frank er en av to søkere på stillingen som «mellommann», og han får den.

Før Frank begynner i den nye jobben, gjennomgår han en forvandling. Han klipper håret, får ny dress, og lakkerer om bilen. Den nye hverdagen blir imidlertid ikke lett. Til Stout-familien må han overbringe budskapet om at sønnen deres Jimmy har kjørt av veien og blitt drept, og så må han gi Steves far beskjed om at sønnen ligger bevisstløs på sykehuset etter et slagsmål i en bar. Det er Franks rival Bob Spencer (Trond Fausa Aurvåg ^[17]) som har slått ned kompisen og gjort ham til en «grønnsak», og snart står Frank i tillegg overfor beslutningen om man skal holde Steve kunstig i live. Forholdet mellom Bob og Frank blir heller ikke bedre når Frank blir sammen med Bobs gamlekjæreste Blenda Johnson (Tuva Novotny ^[18]).

Handlingen skrur seg til for alvor etter at to jenter blir overkjørt av toget. Den ene er død, den andre bare bevisstløs, men til gjengjeld så maltraktert at sheriffen, presten og Frank gir feil informasjon til familien om hvem som lever og hvem som ikke gjør det. Derfra baller det bare på seg. Frank vil hevne angrepet på kompisen, og redskapet hans blir den kyniske Arthur (Aksel Hennie ^[19]), men når Arthur ved et uhell tar livet av Bob, begynner problemene for Frank virkelig å tårne seg opp. Arthur og Frank bestemmer seg for å kvitte seg med liket av Bob gjennom å iscenesette en brann i huset som Frank har arvet etter Steve, men det Frank ikke vet, er at Blenda befinner seg inne i huset, for hun har villet overraske Frank ved å fikse opp eiendommen.

Deretter avsluttes filmen med to drømmeaktige og tvetydige scener. I den ene bor Blenda i samme bygg som en gammel kino, og når Frank besøker henne, sitter hun alene i den tomme kinosalen. Ansiktet hennes bærer preg av brannen. Sammen bestemmer de seg for å kaste anker og forlate Karmack. I en av de mange lystbåtene som driver omkring på elven (eierne har kappet fortøyningene og meldt båtene stjålet for å heve forsikringen), setter Frank og Blenda kursen mot det havet som de aldri har sett.

^{[20] [21]}

Nærvær og stemning

The Middle Man tar utgangspunkt i et parti av Sluk fra 2012. Lars Saabye Christensen ^[22]s roman er tredelt, og det er den andre og relativt frittstående delen Mellommannen som Hamer har tatt utgangspunkt i. I Sluk er historien om Frank Farrelli knyttet til en historie om forfatteren Funders oppvekst, men samtidig framstår Mellommannen nærmest som en roman i romanen, så historien står godt på egne ben.

Dialogen er nærmest skåret rett ut av boksidene, men ellers har Hamer konsentrert og redusert historien betraktelig. Det er dermed ikke bare veien fra bok til film og fra ord til lyd og bilder som har skapt et helt eget verk med en egen stemning, men også måten romanen er blitt adaptert på. Der Saabye Christensen er ordrik, den lakoniske stilen til tross, er Hamer forsiktig og lavmælt, men med glassklare stemningsskildringer. Hamer tar ofte ned Saabye Christensens mørke ironi og reduserer den følelsesmessige intensitet i den, og denne forvandlingen gjør at humoren blir enda mørkere. Hver scene balanserer helt på grensen mellom galgenhumor og det dypeste alvor.

Et godt eksempel finnes tidlig i filmen. Frank har nettopp vært på ansettelsesintervju, og går til slakteren for å kjøpe en t-bonesteik som han kan feire med. At han spiser den alene, uten å dele med moren, sier mye om ham, og likeså at han bare har råd til en halv steik og at han spiser den før han vet om han har fått jobben eller ikke. Informasjon gis i Hamers film på en slentrende og selvfølgelig, men samtidig konsentrert og effektiv måte. I både roman og film skader slakteren seg når han skal dele steiken i to, men måtene dette er skildret på er svært ulike. I Saabye Christensens roman glipper øksa, han kutter av seg tuppen av lillefingeren og må ned på gulvet for å lete etter den, men uten hell. Senere i romanen dukker slakteren opp på sykehuset, der han kanskje må amputere hele armen. Dette er slapstick og ironi av aller mørkeste type. I Hamers film hogger også slakteren seg i hånda, men vi ser ikke selve hendelsen. Bildet er rolig, en linje i dekoren i butikken forhindrer oss i å se hva som egentlig skjer, og slakteren holder noe rundt hånden før han ber Frank komme seg ut. Det er det siste vi ser av ham.

I Sluk fortelles så å si alt, ned til siste absurde, groteske og tragiske detalj. I The Middle Man forstår vi godt hva som skjer, men vi ser det ikke. Vi hører slakterens stønn, men bildene overlates til fantasien. Hvor dypt eller alvorlig han har kuttet seg er ikke så viktig, det er selve ulykken som er det avgjørende.

Dette lille eksempelet viser hvordan Bent Hamers stil dreier seg om å balanserer på en stram line mellom realisme og det stiliserte. Det hverdagslige blir aldri så overdrevet og stilisert at det blir urealistisk og absurd, som hos de nevnte Coen-brødrene, men likevel foregår det en reduksjon eller konsentrasjon av virkeligheten som gir fortellingen et tids- og stedløst preg.

Selv om Saabye Christensens roman er fortalt i tredjeperson, er det en bok om subjektivitet, om Frank Farrellis indre verden. Det ytre, dialogene og hendelsene, er bare en måte å nærme seg Frank på. Den ordrike prosaen skaper et nyansert nærbilde. Hamers film er i mye mindre grad en film om Franks indre. Det er først og fremst det ytre som skildres, den sosiale verdenen. Det sier mye om Hamers stil, men også holdningen hans til film og fortellinger, at han har i mindre grad vektlegger subjektivitet, samtidig som han nedtoner det groteske.

^{[23] [24]}

Tilbaketrukket maskulinitet

Selv om Franks mor og Blenda Johnson er viktige karakterer i The Middle Man, og på forskjellige måter fungerer som katalysatorer for å forstå Frank og bidrar til at Karmack blir et så suverent skildret sosialt rom, er Hamers film først og fremst en film om menn. Det er en film om vanskelighetene som oppstår mellom menn, og det er en film om mannlig ensomhet. Det er baksiden av den amerikanske drømmen som undersøkes, en tilstand der menn er menn, og hvor nettopp dette skaper stadige problemer og ulykke.

Et godt eksempel på hvordan gammeldags – og ofte uuttalt maskulinitet – ligger under holdnings- og handlingsmønstrene i samfunnet, blir tydelig i scenene som omhandler Steves ulykke og død. Det er opp til Frank om man skal slå av respiratoren eller ikke, men det mer enn antydes, for eksempel av sheriffen, at tilstanden Steve befinner seg i, ikke passer en mann. En virkelig mann er aktiv, sterk og handlekraftig, en som handler framfor å prate, dvele eller sørge. Derfor må også Frank hevne sin døde kompis. Den lille kruttønna Arthur – som i Saabye Christensens roman er stor, dorsk og dum, men som i Aksel Hennies skikkelse er blitt en intens voldsbærer som bidrar til å lade bildene med en usynlig underliggende vold – og slåsskampen mellom Arthur og Bob skaper nye problemer. Hver gang Frank på en eller annen bisarr måte føler at han må «manne seg opp», blir resultatet nye ulykker.

Medieviteren Tonje Skar Reiersen ^[25] myntet i sin tid uttrykket «tilbaketrukket maskulinitet» om filmkarakterer som Frank. Hun skrev først og fremst om Hans Petter Moland ^[26]s filmer, men uttrykket passet også perfekt til en lang rekke filmer laget av andre regissører. Frank er fåmælt og har langt på vei trukket seg tilbake både fra familie, venner og andre mennesker. Han er konfliktsky, svak og passiv. Frank lever et stille liv hos moren, og går ubemerket hen i byen. Han synes å være forpint, noe plager ham, og det tar også lang tid før Blenda klarer å tine ham opp.

Det som plager ham, og som ligger under overflaten som en mørk og truende skygge, er historiens aller første ulykke. Da Frank var 13 år gammel, falt faren hans ned fra stigen mens han reparerte takrenna, og slo hodet på en ljå som lå i gresset, og døde. Men var det bare en ulykke? I begynnelsen av filmen virker Frank nærmest redd for jobben og livet, selv om han blir mer selvsikker og høytidelig ettersom han får dreisen på å dele ut dårlig nytt, men mot slutten av filmen sniker det seg nesten inn en skadeglede i ansiktet hans. Pål Sverre Hagen gjør en suveren innsats som Frank og klarer å få fram den tvilen som behøves for at han skal bli en interessant karakter, og for at vi skal forstå de voldsomme understrømmene i ham og i Karmack.

På mange måter kan The Middle Man anses som en moderne western uten hester, der Franks jobb blir å gi dårlige beskjeder med så få ord som mulig. Han skal ikke være emosjonell, sorg er for de etterlatte, og hans kroppsholdning viser et menneske som er stivt og ubekvemt, både i eget liv og i tilværelsen. Alle mennene i historien er merket av de dårlige tidene. De har trukket seg tilbake. Trukket seg tilbake til en gammeldags ensom-gjør-sterk-maskulinitet som imidlertid ikke løser noe, men som bare skaper nye problemer.

^{[27] [28]}

Sorgarbeid, ensomhet og ømhet

En replikk i The Middle Man peker på hvordan filmen også handler om sorgarbeid og bearbeidelse av tap. «Alle sørger på sin måte», sier Frank et sted til Blenda, og dette er et viktig ledemotiv i filmen. Av og til synes Hamers film å være en katalog over ulike måter man kan sørge på. Eller, kanskje like viktig, unngå å sørge på.

Situasjonene i filmen er ofte som i et maleri av Edward Hopper ^[29], som åpenbart har vært en inspirasjon for Hamer og fotografen John Christian Rosenlund ^[30]. Interiørene har et sykt gjenskinn av grønt som vi ofte finner i Hoppers malerier av ensomme mennesker i storbyen: på en kafé, i en kinosal, hjemme i en leilighet, eller i et hotellrom ved jernbanen. Denne affiniteten til Hoppers univers understreker den eksistensielle ensomheten som preger menneskene i Karmack, og den understreker også en stilisert tvetydighet i filmen som er mest synlig i avslutningen.

En av de mest fundamentale endringene Hamer har gjort i forhold til Saabyes roman i arbeidet med The Middle Man, er nettopp å gjøre slutten mer tvetydig, kanskje til og med håpefull. Det er en forandring som forteller mye om Hamers filmkunst og syn på menneskene. I Sluk ender historien om Frank Farrelli riktig dårlig: Blenda overlever ikke brannen, og så vil ikke moren til Frank ha noe mer med ham å gjøre, for hun vet at ektemannens død ikke var noen ulykke, men har holdt tett om det i alle år. Bensinlukten og sårene Frank har på hånden, hinter til hvilken rolle han har spilt også i Blendas dødsfall, og med det blir det kroken på døren. Frank tar morens penger og kjører ut av byen. I aller siste avsnitt i denne delen av romanen blir det også klart at Frank omkommer i en ulykke. En hvit leiebil kommer overraskende på ham, og det siste vi leser er de knappe tankene som går gjennom Franks hode like før det smeller.

I filmen sier vi imidlertid farvel til Frank og Blenda i en av de mange seilbåtene som flyter omkring på elven i Karmack. De to sitter i båten og ser på hverandre, og så forsvinner de ut av historien. Kanskje er de på vei mot det havet de aldri har sett. Dette er en avslutning som har drømmens skjær over seg. Kanskje er det virkelig slik at brannen har fått dem til å bestemme seg for å forlate byen sammen? Eller kanskje er det bare Franks ønskedrøm eller fantasi?

Hamer overlater til tilskueren å bestemme hvilken status i fortellingen slutten skal ha. Han gir ingen fasit. Avslutningen er enten en siste fantasi eller begynnelsen på et nytt liv for Frank og Blenda.

*

^[31]