Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Alfred Hitchcocks Strangers on a Train (1951) vises fra og med torsdag 30. september – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
I spalten «Tilbakeblikk» presenterer vi en eldre film gjennom en dialog mellom to skribenter, samt utvalgte sitater om filmen fra kritikere, filmvitere og/eller filmskapere. (Samtalen nedenfor er skrevet av Karsten Meinich og Erik Vågnes).
*
«Two fellows meet accidentally, like you and me. No connection between them at all. Never saw each other before. Each one has somebody he’d like to get rid of. So they swap murders.»
Premisset i Alfred Hitchcocks Strangers on a Train («Farlig reisefølge», 1951) er like genialt som det er såre enkelt: To menn møtes på et tog, og kommer i prat. Den ene, Bruno Anthony (Robert Walker), har gjenkjent den andre, Guy Haines (Farley Granger), en passe kjent tennisspiller, og Bruno virker å ha til hensikt å lede samtalen i én spesiell retning, mens Guy svarer høflig (om enn noe brydd) på stadig mer personlige spørsmål og lar seg føre hen av sirlige retoriske triks fra Bruno.
Før Guy rekker å summe seg, fremmer Bruno forslaget sitert over: Hva om vi, som to fremmede, bestemmer oss for å utføre hverandres drap? Og samtidig sikre at alibiene er vanntette? Den i utgangspunktet godhjertede Guy avfeier det hele med et smil, går av på sin stasjon og skjenker ikke møtet med Bruno noen flere tanker. Før telefonen ringer, noen dager senere…
Strangers on a Train byr på alle de mest sagnomsuste kvalitetene Alfred Hitchcock er så kjent for, og i dialogen nedenfor ser vi nærmere på hvordan og hvorfor denne filmen skiller seg ut, og på hvilken måte Hitchcock tar i bruk psykologien i sine to sentrale rollefigurer for spinne mest mulig kompleksitet ut av filmens kløktige, men også ganske enkle plottidé.
*
En dialog om Strangers on a Train
Karsten: Nå som vi skal snakke litt om Strangers on a Train og Alfred Hitchcock, er det vanskelig å ikke tenke på problemstillingen dere startet med i podkastsamtalen du og kollega Lars Ole Kristiansen hadde om Psycho her på Montages for et år siden, der paradokset rundt det å lete etter nye ting å si og tenke rundt filmhistoriens aller mest kjente filmer kommer opp.
Erik: Ja, Hitchcocks filmer er jo gjennom-analysert både av akademikere og bloggere. Samtidig er de så rike at man alltid oppdager et eller annet i detaljene som får tankene til å spinne. Eller at man stadig klarer å relatere filmene hans til noe i sitt eget liv. Noe av det som gjør at Hitchcock fortjener kjælenavnet The Master of Suspense, var at han forstod den menneskelige psykologi og at filmene hans er gjennomsyret av denne innsikten. Der andre hadde laget underholdende og fornøyelige thrillere befolket av figurer, klarer Hitchcock å ta oss med inn i sjelslivene deres. Dette er nok årsaken til at filmene aldri falmer. Sekvensene hans gjør inntrykk nettopp fordi vi ser de gjennom rollefigurenes blikk eller psykologi.
Karsten: Enig! Og her er vi i gang igjen, men denne gangen retter vi søkelyset mot en kanskje ikke fullt så ikonisk Hitchcock-film. For det finnes jo faktisk produksjoner – også hos en så berømt regissør med så mange kjente titler (Vinduet mot bakgården, Vertigo, Psycho, Fuglene, osv.) – som kanskje ikke helt har fått den statusen de fortjener. Og Stangers on a Train oppleves som en av disse.
Og jeg har følt meg litt skyldig selv, for dette er en av Hitch-filmene jeg frem til nylig kun hadde sett én gang – da jeg som student forsøkte å jobbe meg gjennom alle de viktigste titlene i filmografien – og nå merket jeg at det var mange år siden. Så da jeg omsider så filmen om igjen her om kvelden var det med full effekt: Strangers on a Train er en så vidunderlig gjennomført spenningsfilm, at man tidvis må le av fryd over den høye underholdningsverdien, samtidig som den pirrer til intellektuell beundring.
Erik: Ja, etter mitt skjønn er den helt i toppen av Hitchcocks filmografi, men den er som du nevner kanskje noe forbigått. Det er sjelden den nevnes i samme åndedrag som Vinduet mot bakgården eller Psycho, men jeg synes den fortjener en plass blant disse. Jeg liker godt kombinasjonen av spenning og mørk humor som man finner i Strangers on a Train, som Hitchcock også gjorde så bra i I tvilens skygge (1943). I tillegg gjør Robert Walker en formidabel innsats som en av Hitchcocks mest ustabile og skremmende rollefigurer.
Karsten: Vi leker jo selvfølgelig litt med ilden når vi omtaler Hitchcock-filmer som forsvunnet og forbigått, all den tid han vel er en av de mest kontinuerlig omtalte og popkulturelt gjenkjennelige filmskaperne «for hvermannsen» fra epoken i filmhistorien som særlig strekker seg fra 1940- til og med 60-tallet, men det er nå likevel sånn at samtalene om Hitchcock som regel sirkler rundt mange av de samme 4-6 titlene, og der synes jeg vi gjør rett i å si at Strangers on a Train hadde gjort seg fortjent til enda litt mer oppmerksomhet.
Og det er morsomt at du tegner den koblingen til I tvilens skygge, for i min litt skjøre hukommelse har faktisk Strangers on a Train alltid blandet seg litt inn i minnet mitt om akkurat den Hitchcock-filmen. Walkers karismatiske antagonist – som du med rette gir velfortjent ros – har akkurat den syrlige, kalkulerte snerten i replikken som også Joseph Cotten leverte til perfeksjon i I tvilens skygge.
Erik: Det er en interessant parallell når vi kommer inn på Joseph Cottens rollefigur. De har en del likhetstrekk de to, men det er også spennende å se på hva som skiller dem. Cottens Uncle Charlie er en misantrop, som forakter spesielt de han anser som «svake». Det er også noen fascistiske trekk hos Uncle Charlie. Robert Walkers karakter Bruno har imidlertid et dyptliggende hat til sin far som overskygger alt annet og gjør at han er villig til å ta livet av en ukjent person. Her kommer vi inn på det sentrale premisset i filmen – det perfekte mord må bli begått av noen uten tilknytning til offeret. Bruno foreslår for en person han møter tilfeldig på toget at de bytter mord. Da motparten ikke er villig til dette, er Bruno så desperat at han likevel setter i gang.
Karsten: Ja, og selv om vi rent overfladisk identifiserer ham som en slags psykopat etter bare noen minutter av filmen, er dette tilfeldige møtet på toget strukturert både i dialog og iscenesettelse såpass kløktig at Hitch også rekker å gjøre oss nysgjerrig på hva som gjør Bruno så pågående og hvordan et så tilsynelatende impulsivt premiss for et drap kan forklares senere i fortellingen.
Erik: Ja, dette er et veldig smart grep. Vi blir, som du sier, veldig nysgjerrige på hvem Bruno er og hva som driver ham. Hvorfor i alle dager vil han at noen skal ta livet av hans egen far? Bruno spiller også en veldig selvsikker rollefigur, virker det som, da de møtes. Men underveis i filmen får vi flere drypp av hans usikkerhet og hans svakheter. Han virker ikke som noen ordinær psykopat – de er ofte veldig avstumpet når det kommer til følelseslivet, mens Bruno aktivt forsøker å undertrykke noe. Det er stadig følelser som bobler under overflaten.
Dette kulminerer i en berømt scene der Bruno er på en fest hvor det på makabert vis diskuteres hvordan man skulle ha utført det perfekte mord. Bruno har hendene rundt halsen på en eldre sosietetskvinne, som i samtalen har vist fascinasjon for temaet, og skal demonstrere hvordan han ville ha kvalt noen. Mens han har henne i sitt grep får han øye på Barbara (spilt av Hitchcocks datter, Pat) som er helt lik kvinnen han har drept. Synet av Barbara får Bruno til å stivne til og dermed kveler han sosietetskvinnen før han slipper taket og kollapser. Jeg tenker at Bruno rett og slett har kvaler for det han har gjort, og at man ikke kan avskrive ham som psykopat. Det må være en eller annen slags dyp desperasjon og fortvilelse i ham.
Karsten: Og derfor må vi hele tiden diskutere rollefigurens utvikling med oss selv. Man tror man vet hvor man har Bruno, men så viser det seg at Hitchcock ikke har tenkt til å gjøre det så lett for oss.
Erik: En annen minneverdig sekvens oppstår idet vi får se maleriet til Brunos mor, som han mener er av sin far: et forvrengt og grotesk ansikt med store stirrende øyne. Alt dette vi har vært inne på viser tydelig at filmen ble laget i psykoanalysens storhetstid, hvor man finner ødipale relasjoner og nevroser smurt på med tykke lag i mye av det som ble produsert i Hollywood. Men i tillegg til de sedvanlige psykoanalytiske tropene kan vi også spore hint om en skjør kjønnsidentitet i Walkers Bruno. Der Cottens Uncle Charlie er sterk og selvsikker, er Bruno full av nevroser og usikkerhet.
Karsten: Og strengt tatt er ikke protagonisten Guy Haines så endimensjonalt «god» som han tegnes opp i de tidlige scenene. Han blir aldri like fascinerende å følge som Bruno, det skal jeg erkjenne, men det er likevel interessant at Hitchcock etablerer en slags tosidighet rundt ham – både i den vonde scenen med hans kone, som han ønsker skilsmisse fra, og som Bruno likviderer, men som Guy nesten ikke klarer å styre seg fra å bli voldelig med når hun (for provokasjonens skyld) insisterer på å nekte ham skilsmisse og varsler at hans liv med den nye kjæresten Anne Morton, vil bli et helvete.
Så sympatistrukturene i Strangers on a Train sender oss hele tiden ut av balanse, og på den måten viser Hitchcock hvor elegant og mesterlig han beholder publikum i sin hule hånd hele veien frem til klimakset og den utsøkte lille scenen helt til slutt (som jeg ikke skal avsløre her, for de av leserne som ennå ikke har sett filmen).
Erik: Ja, jeg er veldig enig i det du sier om Guy. Han er rett og slett en lite sympatisk type og kanskje mer avstumpet enn Bruno, på mange måter.
Karsten: Man fristes jo nesten til å heie på Bruno på et tidspunkt der!
Erik: Ja, det er noe fascinerende i hvordan Hitchcock kaster oss ut i en slags konflikt om hvem vi egentlig har mest sympati med. Det er noe barnslig over Bruno som nesten gjør ham infantil, mens Guy fremstår som veldig kontrollert og kalkulert. Dynamikken gjør at vi som tilskuere slites mellom sympati (følelser) og fordømmelse (rasjonalitet).
Karsten: I en middelmådig regissørs hender ville ikke dette plottet nødvendigvis ha resultert i en god film, og jeg har forstått det sånn at flere som har lest Patricia Highsmiths forelegg mener filmatiseringen langt på vei er mer kompleks og mangefasettert enn boken. Man merker særlig i scenene med Brunos aldrende mor, som bare kan se sønnens kvaliteter, og de mange visuelle spenningssekvensene, som Guys intense tennismatch kryssklippet med at Bruno er på vei for å plante lighteren ved åstedet, bidrar til å heve filmen. Hitchcock finner ikke bare plass til disse berikende partiene, han gjør dem til sin viktigste agenda.
Erik: At Guy spiller tennis kan forresten forsterke vår oppfatning av at ham, for tennisspillere må kalkulere og kontrollere slagene, til og med når kampene er på sitt mest intense – de må vokte seg for å ikke slå for aggressivt, slik at ballen går ut av banen på andre siden. De må også planlegge hvor de skal stille seg på banen og hele tiden tenke ett trekk fremover. Kontrastert med Brunos hjelpesløse strev med å få fatt i denne lighteren, har vi egentlig denne dynamikken i konsentrert form!
Karsten: Så sant som det er sagt. Og tenk da at Guy er arkitekt i Highsmiths bok! Ikke like visuelt spennende å se noen svette over linjaler og vinkler, for å si det litt banalt. Men for å returnere til det jeg startet med: det ferske gjensynet med denne filmen har vært en stor og viktig påminnelse om hvor god Strangers on a Train er, og forhåpentligvis har vi gitt den et lite løft – nå som filmen dukker opp på de digitale cinematekene rundt omkring i landet.
Erik: Ja, det er nok flere som ikke har tatt et skikkelig gjensyn med denne på mange år, og som vil oppdage hvor medrivende og interessant Strangers on a Train faktisk er. Og da har vi ikke engang nevnt Hitchcocks lek med dobbeltgjengere/speilbilder, eller all den mørke og underfundige humoren. Men det får bli neste gang! Avslutningsvis vil jeg bare oppfordre alle til å nyte denne filmen på et skikkelig lerret, omgitt av andre mennesker, nå som samfunnet endelig har åpnet helt opp igjen.
*
Sitater om Strangers on a Train
[Strangers on a Train] is intensely enjoyable – in some ways the best of Alfred Hitchcock’s American films. The murder plot is so universally practical that any man may adapt it to his needs: Bruno perceives that though he cannot murder his father with impunity, someone else could; when he meets the unhappily married tennis player Guy (Farley Granger), he murders Guy’s wife for him and expects Guy to return the favor. […] It isn’t often that people think about a performance in a Alfred Hitchcock movie; usually what we recall are bits of «business» – the stump finger in The 39 Steps, the windmill turning the wrong way in Foreign Correspondent, etc. But [Robert Walker’s performance as Bruno] is what gives this movie much of its character and its peculiar charm.
– Pauline Kael, i samleboken 5001 Nights at the Movies (1982)
*
François Truffaut: One senses [control] in your pictures; it’s obvious that each shot has been made in a specific way, from a specific angle, and to run for a specific length of time. The only exceptions, possibly, are courtroom scenes or scenes that require crowds.
Alfred Hitchcock: That’s inevitable, it can’t be helped. That’s what happened with the tennis match in Strangers on a Train, and it shows the risk in overshooting material. There’s too much footage for you to handle yourself; you turn it over to the cutter to sort it out, but you never know what’s been left unused. That’s the risk.
FT: One of the best things in Strangers on a Train is the exposition, with the follow shots on feet going one way and then the other. There are also the crisscrossing rails. There’s a sort of symbolic effect in the way they meet and separate[.] You often open your pictures on a symbolic note.
AH: […] The shots of the rails in Strangers on a Train were the logical extension of the motif with the feet. Practically, I couldn’t have done anything else.
FT: Why not?
AH: The camera practically grazed the rails because it couldn’t be raised; you see, I didn’t want to go higher until the feet of Farley Granger and Robert Walker bump together in the railroad car.
FT: That’s what I mean. That accidental collision of the two men’s feet is the point of departure for their whole relationship, and the concept is sustained by deliberately refraining from showing their faces up to that point. In the same light the separating rails suggest the idea of divergent courses-two different ways of life.
AH: Naturally, there is that as well. Isn’t it a fascinating design? One could study it forever.
– Utdrag fra den berømte samtalen mellom François Truffaut og Alfred Hitchcock, som fant sted på sistnevntes kontor hos Universal Studios gjennom en uke i 1962, samtidig som Hitchcock var i etterarbeidet på Fuglene. Samtalen ble deretter redigert og utgitt i boken Hitchcock/Truffaut i 1966.
*
Bilder fra Strangers on a Train
*