I The Green Knight sendes ridderen Gawain (Dev Patel) ut på en dannelsesreise gjennom sitt eget sinn, og må bryne seg mot ridderlighetens uoppnåelige idealer. David Lowerys monomyte om Arthur av Camelots nevø er en langsom ferd der den visuelle utformingen er mer spennende enn selve fortellingen.
The Green Knight er basert på diktet Sir Gawain and the Green Knight fra ca. 1400, av ukjent opphav, og tar utgangspunkt i et magisk julespill. Hovedpersonen Gawains mor, Morgana le Fay (Sarita Choudhury), kong Arthurs søster, har ved hjelp av hedensk trolldom manet frem en grønn ridder. Gjesten utfordrer alle rundt Arthurs legendariske runde bord til å hugge ham med en øks. Haken ved spillet er at nøyaktig et år senere, ved neste jul, skal ridderen som har utdelt slaget få samme skade påført av den grønne ridderen.
Gawain tar utfordringen, og hugger nådeløst hodet av skikkelsen. Men vedkommende reiser seg igjen, plukker opp sitt bloddryppende hode og rir av gårde, mens han forkynner at de to ses om et år. Dermed tikker klokken mot Gawains mer eller mindre begivenhetsrike ferd mot Det grønne kapell og den krokete hinderløypen til heder og ære.
Det amerikanske mini-studioet A24 står bak en rekke innflytelserike produksjoner fra det siste tiåret, og enkelte visuelle motiver og fortellergrep gir inntrykk av tydelige forbindelser mellom titlene i katalogen deres: Den hedenske djeveldyrkelsen i Hereditary (2018), ildritualer og runers mystiske kraft i Midsommar (2019), og nå den konfliktfylte hedensk-kristne virkeligheten i The Green Knight. David Lowerys forrige A24-film, A Ghost Story (2017), lekte også med eksistensielle temaer – behovet for å bli husket, behovet for ikke å forsvinne – og sper på med overnaturlige elementer.
Aldri har vel det å sikre seg et hederlig ettermæle vært mer fremtredende enn i ridderlegendene; i The Green Knight danner de ridderlige dydene selve rammeverket for hovedpersonens utvikling og prosjekt, og på sin ferd mot gjensynet med sin nemesis, blir Gawain testet i sine (mangelfulle) anlegg for vennskap, gavmildhet, kyskhet, dannethet og fromhet.
Hengivenhet dikterer timene
Film- og TV-historien kan knapt beskyldes for å mangle middelalderaktige skildringer med innslag av fantastiske elementer. Det syvende segl, Ild og blod, Ringenes herre og Game of Thrones er bare noen av de mest kjente eksemplene. Virkelighetens middelalderliv var preget av overtro og en evig streben etter lønn i himmelriket, og i likhet med Ingmar Bergmans nevnte mesterverk, fremstår det overnaturlige i The Green Knight som helt tilforlatelig i filmens univers – det inngår som en selvsagt del av hverdagen.
Der undertegnede har holdt fast i skoledagbokkonseptet og latt det diktere hverdagen siden nittitallet, var the book of hours (eller en ‘timebok’) allerede på 1200-tallet noe av det fineste man kunne føre i pennen, eller som man med den senere boktrykkerkunsten kunne produsere. Boken dikterte ritualer og bønner, time for time, dag for dag, og uttrykte ens kristne hengivenhet. Ofte var den utformet spesielt med tanke på kunden, og dermed svært kostbar, utsmykket (illuminert) med bilder og dekorasjoner i gull og farger. En type vakkert objekt som står igjen blant de få gjenværende og identifiserbare eiendelene til noen av historiens mest kjente figurer, inkludert Henrik den 8. sin dødsdømte kone, Anne Boleyn.
The Green Knight vekker de illuminerte timebokillustrasjonene til live: Blanke glorier i gull og oppfinnsomme klesdrakter i blått og purpur danner de estetiske rammene for en farefull ferd gjennom et dypt og fargerikt mørke.
Veganske kostymer uten stofflighet
Kostymene i The Green Knight er konseptuelt imponerende. Som seg hør og bør når det er snakk om et magisk univers basert på legender og overtro, har man kunnet se forbi historisk korrekthet, og designer Malgosia Turzanska (Stranger Things, Ain’t Them Bodies Saints) har gjort noe så uvanlig som å eksperimentere med veganske materialer.
Ananaslær og bark skaper uvante uttrykk, og silhuettene fungerer, men likevel er det noe som mangler hva stofflighet angår. Det er interessant at det nesten alltid er teksturen det skorter på når man skal etterligne noe animalsk ved hjelp av noe botanisk, både når det kommer til mat og klesdrakt. Hvis man hadde skrudd ned litt på barken, og litt opp på fyldigheten, kunne resultatet blitt noe helt spesielt. Med tanke på at Turzanska også har ønsket å unngå plastmaterialer som polyester, er det synd at noen av de plisserte teksturene som sniker seg inn i nærbildene nettopp virker syntetiske. De ser direkte billige ut på nært hold, à la couture-fantasien i Netflix’ Bridgerton, minus paljettene.
Selv om estetikken ved første øyekast er visuelt slående, skurrer det altså på detaljnivå straks kameralinsen dras i fokus. Det gjelder alt fra Alicia Vikanders slaskete, men ambisiøse krølltanghår, som har kollapset innen tagning nummer 33, til de adeliges fibergevanter som ser mistenkelig kunstige ut.
Det som virkelig beriker filmens visuelle uttrykk – foruten Andrew Droz Palermo makeløse fotoarbeid – er selve utsmykningen på kostymene til blant annet Arthur (Sean Harris) og Guinevere (Kate Dickie). Kongens drakt består av sølvpaneler med slag og heltedåder gjennom et langt og legendarisk liv, og dronningens små lykkeamuletter tett i tett på kjolens overdel. Den grønne ridderen selv er også mesterlig utformet, ved hjelp av analoge spesialeffekter, og ligner nærmest en Marvel-versjon av «entene» i Ringenes herre – i best tenkelige forstand. Dype juveltoner skyter opp fra de dystre bakgrunnene, akkurat som i de illuminerte manuskriptene. I tillegg får vi et glimt av Gawains brud, med ildrødt hår og en kjole plissert i rader av hvitt stoff som av prestekrager, og ansiktet sminket med noe som ligner runelignende symboler – som vi også legger merke til på trollmannen Merlin. Her kommer en slags dimensjon, bestående av magiske tegn og ritualer, til uttrykk.
Middelaldersk fargelære
Fargesymbolikken hviler tungt over The Green Knight, slik tittelen antyder. Grønn, som i middelalderen symboliserte håp og gjenfødelse, blir fargen for både liv og død i filmens univers: Alicia Vikander, som spiller hele to rollefigurer – både Gawains prostituerte elskerinne og en adelig kvinne han møter på et slott – fremfører en uforglemmelig monolog om naturens forgjengelighet og om den grønne forråtnelsen. Et memento mori preger flere sekvenser, blant annet en imponerende kameradans der Gawain forestiller seg sin egen død, etter å bli blitt overfalt av lumske tenåringsbanditter.
En av de mest slående rekvisittene er Gawains safrangule kappe, som ligger megetsigende over skuldrene hans. Gul eller gull symboliserte både håp og renhet i middelalderen; Gawain smykker seg med dyder han ennå ikke har oppnådd eller tilegnet seg. Ridderen har solgt ananasskinnet før fuskepelsbjørnen er skutt. (Ifølge kostymedesigneren selv, er kappen utformet som et gigantisk tommelavtrykk, for slik å skulle symbolisere Gawains individualisme på veien mot storhet og ære.)
Gawain skjenkes et belte i grønt og gull med runer sydd inn i foldene, og gaven gjør ham usårlig. For oss kostymenerder er det påfallende at det hverken er metallrustninger eller skjold som beskytter mot døden, men at de magiske kvalitetene nettopp ligger i konstruksjonen av et tilsynelatende beskjedent stykke stoff.
Filmens viktigste visuelle identitetsmarkør er likevel kongekronene i det forfalne Camelot, som fortjener å bli like ikoniske som jerntronen i Game of Thrones og Arwens aftenstjernesmykke i Ringenes herre. Her har book of hours-illustrasjonene og den gullbladbefengte middelalderkunsten igjen vært en viktig referanse. Glorier gis fysisk form rundt kronene til kong Arthur, dronning Guinevere og senere til Gawain selv, som allerede i anslaget bærer sin ikoniske strålekrone. Det kongelige og det guddommelige blir ett.
Å gestalte det åndelige var en utfordring for virkelighetens middelalderkunstnere. Ifølge Encyclopedia Britannica representerte glorien et problem idet naturalismen i billedkunsten vokste frem: «At first it was treated by some Florentine artists as a solid object seen in perspective, a disk fixed to the back of a saint’s head.» Slike gullglorier blir ofte omtalt som nimbuser, og denne solide formen er altså grundig utforsket i The Green Knight.
De kongelige er ellers kledd i blåtoner – en farge som skulle symbolisere himmelsk nåde, og som ofte ble anvendt i forbindelse med avbildninger av jomfru Maria. Gawain får også smykke seg med blå rober og nimbus, men både gloriekronene og klesdrakten falmer i takt med at Camelots rike står for fall.
Det ligger et stort potensial på lur i det visuelle universet i The Green Knight. Enkelte grep er nærmest for genistreker å regne, men noen går på bekostning av stoffligheten. I alle tilfeller er filmen et prakteksempel på hvordan kostymer er avgjørende symbolbærere i en verden der menneskene befinner seg i skjæringspunktet mellom overtro og virkelighet.