The Suicide Squad er noe så sjelden som en dypt personlig, kompromissløs superheltfilm. I det som må sies å være en utradisjonell Hollywood-fortelling, har studioet Warner Bros. valgt å gi regissør og manusforfatter James Gunn 180 millioner dollar for å gjøre, vel, akkurat som han vil. Og det lønner seg.
Så hjalp det selvsagt at den sammen regissøren hadde enorm suksess med Marvel-produksjonen The Guardians of the Galaxy i 2014, en film om en gjeng for meg den gang nokså ukjente figurer, som manusforfatteren Nicole Perlman hadde gravd fram fra Marvels arkiver. Guardians spilte inn nærmere 780 millioner dollar på kino, og ble den mest lønnsomme superheltfilmen det året, men det betyr likevel ikke at å gi Gunn frie tøyler (og et så høyt budsjett) var risikofritt.
Så, hvordan har det gått med The Suicide Squad? Veldig bra – forutsatt at man har sansen for et rendyrket B-film-konsept utført av et A-lag med skuespillere, og toppet med bøttevis av blodig hypervold. James Gunn serverer her en nihilistisk, svart komedie som snur superheltsjangeren på hodet. Vi befinner oss mange lysår unna Guardians, som var en feel good rom-opera som både bestemor og barnebarna kunne sette pris på, og det er i grunnen litt snodig, for Hollywood ønsker jo vanligvis å lage noe «for alle», og i hvert fall når de har brukt nesten to milliarder kroner, pluss markedsføring.
For å skjønne hvordan denne blodige galskapen i det hele tatt kunne slippe gjennom drømmefabrikkens filtre, hjelper det å bruke virkemiddelet Gunn selv benytter i begynnelsen av The Suicide Squad, nemlig et flashback: I 2016 kom den første Suicide Squad–filmen, basert på figurer fra DC Comics. Filmen handler om en gruppe fengselsfugler og fuckups som får en sjanse av myndighetene til å begynne på nytt, med blanke ark, tegnestifter og det hele, hvis de bare overlever et selvmordsoppdrag først.
Med David Ayer (som fikk sitt gjennombrudd med manuset til Training Day i 2001 og viste imponerende takter som regissør med krigsfilmen Fury i 2014) bak kameraet, og en tegneserie skrevet av John Ostrander som forelegg, var utgangspunktet lovende. I tillegg imponerte rollebesetningen, ledet av Will Smith som skarpskytteren Deadshot, Margot Robbie i rollen som balltre- og gladvold-entusiasten Harley Quinn, og ikke minst The Joker spilt av Jared Leto. Kostymene, traileren, musikken, alt var så bra… bortsett fra selve filmen, da. Suicide Squad viste seg når alt kom til alt å være en humørløs, seig affære, så ujevn i stil og tone at filmen virket satt sammen av en komité. I ettertid har det vist seg at det kanskje var tilfellet, for Ayer gikk knallhardt ut mot Warner Bros. på Twitter i forbindelse med lanseringen av årets The Suicide Squad og skrev at den filmen han hadde villet lage i 2016, var blitt liggende igjen på klippegulvet.
Margot Robbies tolking av Harley Quinn ble eneste lyspunkt, hvilket resulterte i en egen spin-off: Birds of Prey (and the Fantabulous Emancipation of One Harley Quinn), regissert av Cathy Yan med utgangspunkt i et manus av Christina Hodson. Resultatet var en feministisk superskurkfilm hvor Harley Quinn fikk leve ut sitt potensial til det fulle, i en kamp for å frigjøre seg fra å ha vært The Jokers kjæreste. Birds of Prey ble ikke en perfekt film, men var langt mer underholdende enn forgjengeren.
Selv om Suicide Squad gikk i bakken med hodet først, nektet Warner Bros. å gi opp det nye konseptet sitt. Dermed foretok de kanskje filmhistoriens raskete reboot, og hyret inn James Gunn til å begynne helt på nytt. Det viste seg å være et klokt valg. Gunn er ikke av typen som anvender enorme budsjetter som en unnskyldning for å lage fete scener – tvert imot omfavner han superheltsjangeren, og er tro mot tegneserieuniversets premiss. Han skriver om selvforskyldte tapere som får en siste sjanse til å endre livene sine eller gjøre opp for seg. Ironisk nok var han selv i ferd med å skli inn i en lignende skjebne, etter at noen særdeles smakløse Twitter-meldinger fra hans mørke fortid som frustrert filmskaper dukket opp i 2018 og førte til at alltid politisk korrekte Disney sparket ham fra Guardians of the Galaxy 3. (Etter at alle stjernene i filmen protesterte høylytt, ble han imidlertid etter en stund tatt tilbake i varmen).
Gunn får virkelig bruk for evnen til å skrive rollefigurer som engasjerer oss i The Suicide Squad. For disse antiheltene er ikke bare en gjeng kriminelle, de er skikkelig dårlige mennesker. Robert DuBois alias «Bloodsport» (Idris Elba) er i fengsel for å ha forsøkt å drepe Supermann med en kryptonittkule. I en av scenene får DuBois besøk av sin datter i fengselet. Det går skikkelig til helvete; DuBois er av typen som burde blitt sterilisert ved fødselen. Likevel er det for å prøve å berge datteren at DuBois, om enn motvillig, sier ja når Amanda Waller (slemme, slemme, og helt fantastiske Viola Davis) gir ham i oppdrag å samle en gjeng fengselsfugler som skal dra ut til øya Corto Maltese (et navn som jo må være en hyllest til tegneserieskaperen Hugo Pratts berømte sjømann og eventyrer), for å berge USA fra «Project Starfish», et hemmelig «dommedagsvåpen» medlemmene av The Suicide Squad får vite at har røtter tilbake til nazi-tiden. Skriver med anførselstegn her, for «Project Starfish» ligner virkelig ikke på noe du har sett tidligere.
På selvmordsoppdraget drar DuBois med seg Abner Krill, “Polka-Dot Man” (David Dastmalchian), en trist sjel med seriøse morskomplekser hvis superkraft er evnen til å kaste dødelige polkadotter. Våpenet ble skapt av Abners mor, som prøvde å gjøre sønnen til en superhelt ved å infisere ham med et interdimensjonelt virus, men i stedet ga ham en dødelig sykdom som førte ham ut på en kriminell løpebane. Hvis Abner ikke kvitter seg med polkadottene regelmessig, vil han dø. «King Shark», godt stemmelagt av Sylvester Stallone, er halvt mann, halvt hai, og lever for å spise mennesker. Cleo Cazo «Ratcatcher 2», fantastisk spilt av Daniela Melchior, sin evne er å kunne kontrollere en hær av rotter. Laget toppes av den selvforherligende, fredselskeren Christopher Smith alias «Peacemaker» (John Cena), som tror at vondt skal vondt fordrive, og at fred skapes med enorme mengder vold.
For å sikre at gjengen med søppelmennesker gjør det de skal, utstyres de med bomber som Amanda kan fjernutløse, for så å flys til Corto Maltese. Oppdraget går raskt til helvete idet de starter operasjonen med å massakrere en stor mengde brunhudede mennesker som de absolutt ikke burde ha drept – for øvrig filmens eneste virkelig politiske stikk mot USAs lange historie med å blande seg inn i andre lands interne affærer.
En av de overlevende fra angrepet er oberst Rick Flag (Joel Kinnaman), landsatt på Corto Maltese sammen med Harley Quinn og en gjeng andre uheldige ‘frivillige’ for å lokke hæren bort fra Bloodsports gruppe. Etter å ha re-gruppert setter de overlevende kursen mot Jotunheim, et enormt tårn i hovedstaden på Corto Maltese hvor «Project Starfish» er skjult. I mellomtiden har Harley Quinn, som ble tatt til fange av øyas kuppmakere, blitt ført til Jotunheim og innsett at kuppmakerne virkelig har tenkt til å bruke «Project Starfish» for å angripe andre land.
Så er det duket for enda mer blod, vold og trøbbel når Bloodsports gjeng kommer til byen og angriper Jotunheim. Rick Flag finner det hemmelige laboratoriet og oppdager at Amanda har løyet om hvorfor «Project Starfish» befinner akkurat seg på Corto Maltese. Rick prøver å gjøre «the right stuff», men så viser det seg at «Peacemaker» er akkurat den skittstøvelen vi mistenkte han for å være. I mellomtiden gjør Harley Quinn slik hun pleier – altså det motsatte av hva man forventer. Hun går til sengs med diktatoren, og begår etterpå den mest originale og vakre skyteorgie-scenen jeg noen gang har sett for å komme seg fri.
Abner Krill bekjemper sine personlige demoner, og med DuBois får endelig Idris Elba den helterollen han, som den strålende skuespilleren han er, fortjener. Sammen med sin ufrivillige adoptivdatter, Cleo Cazo, utgjør han filmens bankende, varme hjerte. Gjennom Cleo finner DuBois en vei til oppreising. Idris’ jordnære tolking av rollen, koblet med hans enorme karisma og fysikk burde få engelskmannen tilbake på lista over mulige kandidater til en ny James Bond. Cleo får en ny far, og til og med kjæledyret hennes, rotta Sebastian, har James Gunn skjenket et lite narrativ.
Jeg har tidligere vært kritisk til det som kan kalles Hollywoods «tredje akt»-problem, nemlig at bare verdens undergang og ingenting mindre ser ut til å være nok når det kommer til superheltfilm. Gunn løser sin avslutning på en måte som gjør at fans som higer etter å se hus og gjenstander totalødelegges, blir fornøyde, samtidig som alle som lengter etter noe mer originalt også får noe å bite i.
De fleste regissører ville nok, etter å ha bladd gjennom tegneseriene The Suicide Squad er basert på, sagt noe sånt som dette: «Veldig kult dette folkens, elsker disse karakterene, men det derre «Project Starfish», altså… det kommer bare ikke til å funke på film. Det må vi kvitte oss med, ellers kommer alle til å le av oss.» I stedet gjør James Gunn som Harley Quinn: han går sin egen vei og dyrker «Project Starfish» for alt det er verdt. Gunns enorme suksess skyldes nok nettopp at han aldri er kynisk i håndteringen av kildematerialet. Akkurat som sjefen for Marvel, Kevin Feige, er han en ekte fan, og det synes. Med utgangspunkt i google-søket «verdens mest mislykkede superhelt», ble karakteren Abner Krill skapt. Gunn har valgt å gi den i utgangspunktet teite skikkelsen en ambisiøs karakterutvikling, for i hans forvrengte superheltverden fungerer alt, på hans premisser.
James Gunn fikk en sjanse til å gjøre dårlige mennesker gode. Han forspilte verken den eller alle tankbilene med falskt blod som må ha gått med under produksjonen. Suicide Squad er ikke lenger en i mengden. Med denne filmen har Gunn gjort seg fortjent til en the.
Og som alltid med disse sammenvevde filmuniversene: det lønner seg å sitte til rulleteksten er over.