Artikkelserien Kritikk/politikk ^[1] er støttet av stiftelsen Fritt Ord ^[2] med midler fra den øremerkede ordningen «Norsk journalistikk».

*

Vi har en forbausende aksept for seksualisering av barn og unge i kulturen vår, men får moralsk panikk straks dette blir forsøkt diskutert og problematisert i kunsten. Hvorfor er det sånn?

«Netflix bør ta avstand fra alt som kan bidra til å trigge pedofili», skrev nåværende FRP-leder Sylvi Listhaug da filmen Cuties ^[3] hadde premiere på strømmetjenesten i fjor høst. «Regissøren av filmen forsvarer en seksualisert bildebruk ved at filmen skal kritisere samfunnet unge gutter og jenter i dag vokser opp i. Resultatet er likevel det motsatte», fortsatte hun. Selv hadde ikke Listhaug tatt seg bryet med å se filmen før hun kommenterte den, men det var hun ikke alene om. Plutselig mente svært mange noe om et verk de bare hadde overfladisk kjennskap til, og på et tidspunkt var hashtagen #CancelNetflix den mest delte på Twitter. Hva var det som vekket så mye aggresjon?

Cuties («Mignonnes») er en fransk coming of age-film om elleve år gamle, fransk-senegalesiske Amy (Fathia Youssof ^[4]) som føler seg fanget mellom to ekstreme ytterpunkter. Kulturen hun er vokst opp i, med dens konservative ideer om kvinnens plass og rolle, står i skarp kontrast til den verdenen som befinner seg utafor leiligheten og som formidles fra mobilskjermen. Idet Amy får innpass i et lite dansecrew bestående av jevnaldrende jenter, kan det først virke som en slags redning eller retning. Men selv om den nye verdenen virker spennende, og befriende grenseløs, består den i virkeligheten av et nytt sett med strenge regler som premierer kvinner og unge jenter som spiller spillet riktig. Amy går langt for å bli inkludert i crewet, og etter hvert som dansekonkurransen nærmer seg, og parallelt med at presset hjemmefra øker, innser hun at hun nok en gang har falt under for krefter hun ikke rår over.

Maïmouna Doucourés kontroversielle spillefilmdebut problematiserer det enorme gapet mellom hjemmesfæren og verden «der ute»; hvor hardt det kan være å stå i midten av to vesensforskjellige kulturer med ulike hierarkier og parametere for hva som anses som attråverdig. Konservative verdier, idealer, tradisjoner og plikter kolliderer med underholdningsbransjens innflytelse på unge barn – på godt og vondt – smurt med nyliberalismens glidemiddel. Fra barnets synsvinkel skildrer Doucouré på følsomt vis de unges søken etter å bli sett og anerkjent, samtidig som hun viser hvordan dette «barneblikket» er formet av voksnes kultur og massemedia.

I et forsøk på å skape en diskusjon rundt hvor normalisert seksualisering av barn har blitt, og hvilken påvirkning dette har på barna selv, slår Cuties oss i trynet med flat hånd. Doucouré vil vekke sitt publikum.

^{[5] [6]}

It-jentenes skjebne

De to adskilte verdenene etableres tidlig i Cuties. Amy har blitt med moren og tanta i en bønnesirkel for kvinner, og der blir de fortalt at «englene er riktig så glade for å se dem samlet». Så legger lederen ut om at kvinner må være fromme. Det vil være mange flere av dem som havner i helvete enn av mennene, og derfor må de følge Allahs anbefalinger og forbli sømmelige. Vi forstår at Amy ikke egentlig følger med på gnålet, hun er den eneste jentungen blant en haug godt voksne kvinner, og har et sjal på hodet hun normalt ikke bruker. Mens kvinnene prater, konsentrerer hun seg om andre detaljer i rommet. Når de lukker øya og ber, skuler hun mistenksomt rundt seg.

Etter bønnemøtet går Amy rett ned i kjelleren, og ikke i overført betydning: Hun trekkes mot musikken som kommer fra vaskerommet. Der oppdager hun ei jente som danser for seg selv mens hun lemper nyvasket tøy ut av vaskemaskinene. Håret til jenta er glatt og langt og rekker ned til rumpa. Hun har på seg trange, skinn-imiterende bukser og en kort, rosa topp. Hun danser kult og sensuelt. Amy blir stående og spionere på henne. I overgangen mellom de to scenene ser vi konturene av de ulike verdenene Amy begynner å slites mellom. Ansiktsuttrykket røper hva hun trekkes mot.

^{[7] [8]}

Men vi trenger slett ikke oppsøke lukkede religiøse miljøer for å finne eksempler på konservative krefter og holdninger som vil straffe ugifte kvinner og jenter for å kle seg for vågalt eller på andre måter være «frigjorte». Dokumentarfilmen Framing Britney Spears ^[9] (2021) skildrer medias brutale behandling av den unge popstjernen som tidlig i karrieren var selve definisjonen på en tenåring: «I’m not a girl, not yet a woman» – en jente som ble presentert og framstilt som en som også vil ta kontroll over sin egen kropp, og på sine premisser. Paradoksalt nok gikk det ganske motsatt med både Spears og andre unge kvinner og jenter i showbiz: De ble utsatt for et enormt utseendefokus, ofte på en direkte ekkel og sexistisk måte, og livsvalgene deres ble «allemannseie».

Tabloide medier slo opp forsidebilder som fikserte på utseendet deres, bidro til ytterligere fetisjering og nedlatende objektivering. Popstjernejentene ble jevnlig utsatt for latterliggjøring og slibrige kommentarer, på eldre menns premisser. Framing Britney Spears bemerker at ingen av disse journalistene og «bakmennene» ble gått etter i sømmene. Dette var jo før #metoo.

Britney Spears‘ stardom sammenfalt med skandalen knyttet til forholdet mellom president Bill Clinton og Monika Lewinsky ^[10], som bidro til at media begynte å omtale sex og relasjoner på en ny og bramfri måte. Fred Durst ^[11] kalte Lewinsky for ei hore og Clinton for en pimp fra scenen, til jubel under Woodstock ’99. Årets dokumentar argumenterer for at sexfikseringa i kjølvannet av Lewinsky-saken gikk utover Britney og andre unge, pene kvinner. Journalister kunne kommentere puppene hennes på tv, eller konfronterte henne med at hun provoserte «a lot of mothers». Hun måtte svare for andres indignasjon før hun var gammel nok til å kjøpe alkohol. Hun fikk spørsmål om hun var jomfru, hvorpå hun svarte at hun foretrakk å vente til hun var gift. (En scene som vekker assosiasjoner til rollefiguren Starlight i Amazon-serien The Boys ^[12], som mottar et lignende spørsmål og svarer det samme som Britney, engstelig for å utpekes til skjøge om hun forteller sannheten på kristenevangelistisk TV).

^{[13] [14]}

I et av de drøyeste innslagene i Framing Britney Spears møter vi hovedpersonen som åtteåring, kledd i mørk, heldekkende kjole og hvit krage. Intervjueren spør om alt annet enn sangstemmen; mannen som kunne vært bestefaren hennes vil nemlig vite om ikke de to kan bli kjærester, for hun har så pene øyne. Det er til å bli kvalm av. Som det blir sagt i filmen: Det er så lett å ta en kjent, pen, ung jente, og så «eat her to shreds».

Den latterlige dobbeltheten og forkvaklede paternalismen gjør inntrykk. For hva skjedde med de festglade og «frie» it-jentene? De ble hengt ut, en etter en. Lindsay Lohan. Paris Hilton. Amanda Bynes. Og hva gjorde denne typen kommentarer og behandling over så mange år med Britney Spears? På mange måter oppsummerer dokumentaren et fenomen unge kvinner og barn har god kjennskap til: Det å spille på sex, enten av fri vilje eller ei, forårsaker både straff og belønning. Det er både skamfullt og beundringsverdig.

Det er flere eksempler fra showbiz på hvor fikserte voksne mennesker er på små jenters potensielle seksuelle liv. Matilda ^[15]-skuespilleren Mara Wilson ^[16] har i voksen alder fortalt at hun ble oversvømmet av spørsmål om kjærlighetslivet fra journalister da hun var bare seks år gammel. Natalie Portman ^[17] som bare var 11 da hun spilte den seksualiserte barnerollen i Luc Bessons Léon ^[18] (1994), har senere snakket om at det at hun ble så objektivisert som barneskuespiller gjorde henne redd og førte til at hun bevisst valgte en viss type roller : «I was definitely aware of the fact that I was being portrayed … as this ‘Lolita’ figure,» forteller hun i et ferskt intervju med Salon ^[19]: «Being sexualized as a child, I think took away from my own sexuality because it made me afraid, and it made me [feel] like the way I could be safe was to be like, ‘I’m conservative,’ and ‘I’m serious and you should respect me,’ and ‘I’m smart,’ and ‘don’t look at me that way. So many people had this impression of me that I was super serious and conservative … and I realized I consciously cultivated that because it was always to make me feel safe. Like, oh, if someone respects you, they’re not gonna objectify you.»

^{[20] [21]}

Straff og belønning

Det er paradoksalt at mange voksne har en forbausende stor aksept for seksualisering av barn og unge i kulturen – ja, til og med for en politikk som ikke vil regulere og bekjempe retusjert og seksualiserende reklame og utseendepress, og som kan påvirke sårbare og usikre barn og unge til å krysse grenser for å passe inn. Men forekommer seksualisering av barn i kunst, som et grep for å si noe om problematikken, kan det gjøre de samme menneskene ekstremt brydd.

Når kunstnere evner å snakke til oss gjennom ubehaget de fremstiller, er det ikke spekulativt, men viktig. Å hegne om kunstens egenverdi er den mest akutte og betente diskusjonen i den mer og mer absurde (vestlige) diskursen knyttet til «cancel culture» – et begrep som etter hvert rommer så mange betydninger at det blir vanskelig å holde orden i sysakene. Men at begrepet utelukkende er et skjellsord for påtatt politisk korrekthet, er en misforståelse: Det å ville «kansellere» en så reflektert og god film som Cuties, kan for eksempel være et resultat av mediene som stadig vier mindre plass til kritikk og diskusjon av kulturuttrykk. Å avlese kunst i verste mening, som «et onde», når verk åpenbart etterstreber å si noe gjennom å provosere og fremkalle vanskelige følelser, signaliserer at rommet for åpne samtaler om hva kunsten kan være og gjøre, innskrenkes.

Å skape rom hvor vi blir konfrontert med og må tenke over det vi ellers anser som normalt eller har berøringsangst for, er viktig. Cuties tar på alvor en komplisert og utforskende fase i barns liv, der de ikke alltid finner et språk for følelsene sine. Voksenverdenens medier og populærkultur tar lite hensyn til at skillet mellom barn og voksne kan fremstå brutalt og samtidig vagt for barna.

Amy lærer the hard way hvilke koder og normer som gjelder om man vil bli en dansejente som folk beundrer. Venninnene kommer med stikk til hvor lite seksuelt attraktiv hun er, de ler av den flate rumpa hennes og sier at hun er som en planke: «man ser ikke forskjell på foran og bak». Ting hun aldri har tenkt på før, og som heller ikke er sant, blir plutselig det eneste som opptar henne. Hun får dårlig tid med å bli som de andre. Ideene plantes og internaliseres, og hun pusher egne grenser for å dempe usikkerheten. Etter hvert er det som behovet for å bli belønnet for å være vågal og attraktiv – å bli sett – tar overhånd og kanaliseres i stadig mer destruktive handlinger. Fra dustete forsøk på å prøve å snikfilme en gutt som tisser på guttetoalettet, til å teste ut hvor drøy hun selv kan være, på kanten til det seksuelt aggressive.

Det blir hun belønnet for. Når Amy skal instruere de andre jentene i dansegruppa etter å ha observert og lært «moves» fra sexy dansevideoer på YouTube, er det noe voldsomt over det krampaktige og aggressive rumpe-fokuset i koreografien, formidlet i en montasje. Kroppsspråket virker mekanisk, et sted mellom komisk og trist. Her er vi midt i kjernen av nyliberalismens paradoks: På hvilken måte føler disse jentene seg egentlig frie, som rivaler i en dansekonkurranse som dypest sett skal handle om å jobbe for å være god til å danse og avdekke talenter?

^{[22] [23]}

^[24]

Seksuell kapital som maktmiddel

Temaet er langt fra nytt, og mange av de samme momentene behandles på hjerteskjærende vis i den svenske barne- og ungdomsserien Ebba och Didrik ^[25] fra 1990. Her etableres raskt hvilke rollefigurer som har makt og hva som gir status i fiksjonsuniverset. 9 år gamle Ebba (Lisen Arnell) ^[26] er i utgangspunktet en outsider, som står mer opp for seg selv og har egne ideer om hva som har verdi: Bygge hytte i skogen med kompisen Phillip (den avdøde Oscar-vinneren Malik Bendjelloul ^[27]), og ikke bry seg spesielt om utseende og klær. Hun er styrt av impulsivitet, nysgjerrighet og entusiasme, roper høyt og er ufyselig ved middagsbordet, henger og slenger på pappaen sin. På veggen har hun plakater av hester og katter, ikke heite menn og popstjerner. I senga er hun omgitt av kosedyr. Hun bruker den samme praktiske snekkerbuksa og olajakka hver dag.

Når Ebbas barnlige blikk på verden og henne selv blir utfordret, er det fordi skolens dominerende jentegjeng dikterer at andre ting betyr mer og gir status: visse typer interesser, klær og kroppsspråk, som har det til felles at de indikerer en viss seksuell modenhet. Dette demonstreres av gjengens «dansemob» i skolegården, et daglig show som fremføres til tonene av den fiktive popsangeren «Betula» og låten «Lagt kort ligger». Sangteksten underbygger subtilt den giftige konkurransen i jentegjengen, der alt handler om å være et objekt for menns begjær: «Om du vil ha mig / så kan kan du va med mig / och inte ha dig / med Philippa». Lederen, Katarina, som har høyest status, får stå fremst, mens de med lavere rang er lengre bak.

Akkurat som i Cuties, inntar den som er plassert lavest i hierarkiet rollen som TV-fotograf – altså en som, på barnslig vis, skal late som om danseforestillingen filmes på direktesendt TV. Vedkommende inntar et (fe)male gaze på den attraktive «sangerinnen» og hennes «tjenere» som gjør seg til for den imaginære, beundrende linsen. Funksjonen forsterker alt leken egentlig handler om, og hva jentene mimer og higer etter når de leker voksne popstjerner: Sexy-dansingen handler ikke om å ta eierskap til egen kropp og identitet, men om å bli sett og beundret av andre (menn). Kampen om å være front & center, som tidvis skaper traumatiserende sosiale situasjoner, handler ikke egentlig om dem selv, men et blikk definert av media.

^{[28] [29] [30] [31]}

«Är du ägentligen skolmogen?», spør Katarina spydig når Ebba ikke gidder å finne seg i å være kamera-person, men stiller et betimelig spørsmål om ikke det å mime til musikk og late som man er en annen, egentlig er ganske teit. Av responsen skjønner hun at en som leker med «skrot-Phillip» (min beskrivelse) i skogen og bygger hytte av brukte gjenstander, ikke kan være en del av gjengen. Den slags aktiviteter hører hjemme i barnehagen, skal vi tro Katarina.

Når Ebba blir kjent med den styrtrike, men utilpasse Mårten, endevendes gruppedynamikken. Hun endrer klesstil, og blir plutselig invitert til «de viktige» bursdagene. Koder og språk for å få oppmerksomhet snappes opp og tas i bruk. De andre jentene vil alle vite mer om Ebbas hemmelige relasjon med Mårten, avdekke x-faktoren som gjør at skolens mest attråverdige «tycker hon är snygg» og kjøper gaver til henne.

Ebba lærer nøyaktig det samme som dagens realityserier for voksne forteller oss: Seksuell kapital er kanskje det viktigste du kan besitte som kvinne; besettelsen etter et begjærende blikk fra det motsatte kjønn, strukturerer samfunnet på forbausende mange plan. Å sabotere andres sjanser er en del av spillet.

^{[32] [33] [34] [35] [36]}

Parallelt erfarer Ebba at den samme konkurransen dominerer de voksnes verden: Når faren skiller seg fra moren, er det tydelig at årsaken er alder og seksuell kapital. Den nye kjæresten hans er yngre, og kona har mistet sitt «underholdningspotensial» – underforstått er den yngre kvinnen underholdende fordi hun er vakker. At pappa liker unge kvinner gis et frempek idet familiens 12 år gamle sønn, Didrik (Johan Widerberg ^[37]) tar med seg sin store forelskelse, Yrla, på besøk. Pappa Reng gjør alt han kan for å sjarmere henne, men blir klein og ekkel idet han spør om hun bor alene eller sammen med noen, og skryter av at han selv ser så ung ut for å være 41 år, mens hun er 23.

Viktigheten av å forbli attraktiv, og sårbarheten som ligger i å være en kvinne som ikke kan holde på en manns oppmerksomhet, er også et motiv i Cuties: Amy får vite at faren har giftet seg med enda en kone mens hun ligger gjemt under senga og lytter til den strenge tanten som tvinger moren til å ringe rundt og formidle «gladnyheten»: Det å være lykkelig på vegne av sin mann som bedriver flerkoneri, er å «være en ekte kvinne». Når moren tror hun er alene, bryter hun sammen på senga, og Amy ser fortvilet ut nede på gulvet. Hvorfor skulle denne verdenen være bedre enn den hun tilbys av venninnene og gjennom mobilen?

Cuties skildrer en virkelighet mange ikke ønsker å bli assosiert med og støter fra seg. Kan det være fordi tilskuerne innerst inne vet at det som fremstilles, er sant? Skal vi moralisere over barns oppførsel, og over kunst som tar denne på alvor, bør vi først vende blikket mot oss selv.