Livet som time lapse: M. Night Shyamalans Old

M. Night Shyamalan spør hva et menneskeliv er verdt i horror-fabelen Old, som formelig spoler seg gjennom tiden mellom krybbe og grav.

I nittitallskomedien Groundhog Day («En ny dag truer», 1993) våkner hovedpersonen Phil (Bill Murray) opp til den samme dagen igjen og igjen, fanget i en temporal loop. I Old blir en gruppe mennesker tatt til fange av en mystisk strand, som komprimerer livene deres til en time lapse. Minutt for minutt, eldes både barna og de voksne, og etter hvert som diverse sykdommer slår til og utvikler seg i høy hastighet, angripes de, en etter en.

Familien Cappa skal tilbringe ferien på en luksuriøs resort ved havet, med vakre omgivelser og upåklagelig service. Under overflaten ulmer en skilsmisse, men Guy (Gael García Bernal) og Prisca (Vicky Krieps) holder maskene på for barna Maddox og Trent sin skyld. Og kanskje vil oppholdet bli så vellykket at ekteparet finner sammen igjen? Guy er optimistisk, selv om kona ser ut til å holde fast ved sin beslutning. Når hotellets manager inviterer dem på en eksklusiv utflukt, til en nærliggende strand så magisk den kun tilbys spesielt hyggelige gjester, er de snare om å bite på agnet.

Valget blir skjebnesvangert, bokstavelig talt, for paradiset viser seg å være et helvete på jord – eller snarere en skjærsild der alle som oppholder seg må passere livene sine i revy, slik at bare «høydepunktene» gjenstår før de rives vekk. Enorme kosmiske krefter, igangsatt av magnetisme i grunnfjellet, viser det seg. I løpet av et døgn oppstår det rivalisering mellom gjestene, som veksler mellom å prioritere egne behov – i håp om en løsning – og det beste for fellesskapet, i en fullstendig absurd situasjon.

Rasjonaliteten sprenger seg frem, men kan den kappes med en tilsynelatende ustyrlig irrasjonell energi? Det mest fornuftige vil kanskje være å innse nederlaget og liksom nyte de siste timene, plaske langs vannkanten, sette tennene i en ferskplukket ananas og glemme alt som er vondt og vanskelig? Fylle den gjenstående tiden med noe av verdi – livskvalitet. Men hvordan smaker disse opplevelsene når man vet at enden er nær?

Bloggosfærens diverse bucket lists lærer oss at livet er en reiseveske som bør fylles med alt man begjærer før det er for sent; det er mellom alt det uomgjengelige man søker og finner meningen med tilværelsen. Ved å mer eller mindre fullstendig fjerne denne dimensjonen fra livene som fremstilles i Old, skaper Shyamalan sjablonger som vekker assosiasjoner til den klassiske Hollywood-filmens prinsipper om å komprimere og «kutte alt ned til beinet» for å få opp tempoet i fortellingene.

Da modernistisk stil à la Ingmar Bergman og Michelangelo Antonioni ble så toneangivende i Europa på femti- og sekstitallet, var det fordi den brøt med tradisjonelle prinsipper om narrativ fremdrift og ytre handling for å undersøke menneskets indre sjelsliv i såkalte «komplementære scener». Men selv om Old må regnes som psykologisk skrekk, er det mest skremmende ved filmen det absolutte fraværet av nettopp psykologi. Her er det bare plass til synlige, «essensielle» opplevelser og handlinger, så når manuset fremstår keitete – vekselvis underfundig og overforklarende – er det ikke et resultat av dårlig smak, men trolig intensjonelt og meningsbærende. Når ingenting annet enn sandens rutsjing gjennom timeglasset har verdi, seirer naturen over kulturen; rollefigurenes atferd blir urmenneskelig.

Den aparte replikkestetikken og det tidvis kabuki-lignende spillet (som har utfordret mange kritikere) er i seg selv en reaksjon på premissets umulighet, og derfor en merkverdig kvalitet som fanger det uhåndterliges vesen og vår trang til å forenkle uforklarlige fenomener. Når desperasjonen vokser seg så sterk at språket ikke klarer å romme noe annet enn banale observasjoner og bryske kommandoer, da blir det vel vanskelig å snakke slik man pleier på film?

Når kult-auteuren M. Night Shyamalan selv dukker opp i en av scenene, bak et kamera for å justere bildets utsnitt, blir det fristende å lese alt sammen som en lek med narrative konvensjoner og filmspråklig manipulasjon. Eventuelt en parodi på realityprogrammer der «kohorter» plasseres i underlige omgiveler som aksentuerer deltagernes personlighetstrekk – en ekstremversjon av Robinsonekspedisjonen. Eller er Old en metafor for det å erfare raske, håpløse sykdomsforløp?

Ikke siden Yorgos LanthimosThe Killing of a Sacred Deer (2017), som skildrer en familie der barna rammes av plutselige, livstruende lidelser, har filmatisk fremstilt ubehag grepet meg så sterkt. Også den er en satirisk-psykologisk horror, preget av et absolutt fravær av dybde hos rollefigurene. Deres tomme ansikter og lett døsige blikk på særdeles dramatiske situasjoner – uten videre forklaring – skremte meg fra vettet, fordi det er noe genuint forstyrrende ved å ikke reagere med panikk når lynet slår ned i bakken en står på.

Den lakoniske holdningen som preger Lanthimos’ film, står vel og merke i skarp kontrast til kaoset og intrigene i Old, men straks «konseptet» om at minuttene løper løpsk der nede ved havet synes å være akseptert av fellesskapet, evner de fleste av turistene å tilpasse seg situasjonen og bare «vente på svar» eller henfalle til enkle, utroverdige forklaringsmodeller. At mennesker rasjonaliserer seg selv til vaggende zombier i møte med en innskrenket og uavklart tilstand, er et scenario som påkaller minner om hvordan man forholdt seg til den stadig pågående pandemien i dens begynnelse, for snart halvannet år siden, da ingen visste noe om verken effektive strategier for bekjempelse eller faktiske konsekvenser: «Vi får se.»

The Killing of a Sacred Deer og Old har det til felles at de kombinerer en identifiserbar setting med en tornado av usikkerhet, på en måte som er såpass unheimlich at skillelinjen mellom hva man aksepterer som troverdig og ikke, viskes ut. En marerittets logikk jeg ellers forbinder med filmene til Roman Polanski og Peter Weir. Sistnevntes Picnic at Hanging Rock (1975) tar utgangspunkt i et fjell som formelig sluker en gruppe skoleelever på utflukt, og er til dels påstått å basere seg på virkelige hendelser. Weir spiller på styggvakker, australsk natur for å skape et fiksjonsunivers der grenser er oppløst, og skjønnhet og ondskap smelter umerkelig inn i hverandre.

Fotograf Mike Gioulakis (It Follows) har skutt Old på analog 35mm film, som forsterker følelsen av tilstedeværelse i et landskap som oppleves idyllisk og guffent på en og samme tid. Enda viktigere for å skape en ustabil stemning, er kameraets utsnitt og bruken av linser og zoom, som fremkaller så umiddelbar respons at man burde vurdere å sende alle som ønsker å skape suspense på sommerkurs til Shyamalan & Co. Bildenes komposisjoner i seg selv kan nemlig være mer fryktinngytende enn visuelle motiver vi stadig blir mer immune overfor, i en mediekultur som overeksponerer oss for «filmatiske sights».

Verden er for øvrig full av steder som liksom besitter spesielle, «helende» egenskaper, fra varme kilder i Japan til krystallene i bakken ute på Nesodden. Ettersom denne mumbojumboen vekker aksept hos oppegående mennesker, er det vel også mulig at det finnes onde steder der ute, som tærer på alle som entrer disse «sonene». I Christopher Nolans science fiction Interstellar (2014) ankommer besetningen – som er sendt ut i verdensrommet på et forskningsoppdrag, for å finne nye steder der menneskene kan bo – en planet dekket av stormende hav, der tidsforskyvning sørger for at hvert minutt blir til måneder. Når mannskapet vender tilbake fra ekspedisjonen, til moderskipet, har kollegaen som sitter bak rattet der blitt mange år eldre. Plutselig er det som om de enkelte livenes verdi, høyst ufrivillig, er relative i den store sammenhengen, og denne innsikten blir også et tema i Old, etter hvert som Shyamalan utvider horisonten.

Å lese Old, innspilt under koronavirusets herjinger, som en kommentar til et akkurat her og nå, blir naturligvis for enkelt – ikke minst fordi manuset er basert på Sandcastle, en såkalt grafisk roman av Pierre Oscar Levy og Frederik Peeters fra 2011. Men Shyamalan har som vanlig en twist i ermet, og denne må sies å gi næring til banale, men ikke nødvendigvis urimelige tolkninger av filmens agenda.

Spørsmålet er om den påklistrede rammefortellingen frarøver Old mer enn den tilføyer, og på dét punktet er jeg åpen for innspill. For egen del nærmer Shyamalan seg her det sublime han oppnådde i The Village (2004), hvis epilog gjør filmen til en av de definitive om hvordan USA håndterte paranoia og irrasjonell frykt i kjølvannet av terrorangrepet 11. september 2001. Et verk som effektivt kansellerte hans status som publikumsmagnet og blockbusterkonge, og forviste ham til andre jaktmarker. Der vandret han lenge uforvarende rundt, frem til lavbudsjettsproduksjonen The Visit ble en overraskende suksess i 2015, etterfulgt av indie-sensasjonen Split (2016) – som viste seg å være en konseptuell oppfølger til Unbreakable (2000).

Overraskelsen som inntraff idet Split ble til «Unbreakable: The Next Chapter», var for undertegnede en påminnelse om at M. Night Shyamalan nesten alltid ligger ett skritt foran. Det er fortsatt delte meninger om The Village, men eksperimentet har modnet på fat, og er blant mange tilhengere ansett for å være et slags nav i en underlig og fascinerende filmografi (inkludert samlebåndsaktige innslag som The Last Airbender [2010] og After Earth [2013]).

Det mest imponerende ved Old, er hvor godt filmen turnerer skrudd humor og trashy sjangerelementer – á la åttitallets slashere – uten å la det gå på bekostning av dens eksistensielle karakter. Man blir tankefull og brydd av å følge rollefigurenes reise mot et mål uten mening.