Montages er offisiell mediepartner for Oslo Pix (31. mai-10. juni), og dekker årets utgave av festivalen gjennom artikler og podkastepisoder.
*
«Most people want to be kajillionaires. That’s the dream. That’s how they get you hooked. Hooked on sugar, hooked on caffeine. Ha ha ha, cry, cry, cry. Me, I prefer to just skim.»
Oslo Pix 2021: Miranda Julys nye film Kajillionaire setter et briljant skråblikk på samfunnet, gjennom perspektivet til en liten familie på tre svindlere som religiøst deler alt likt, og som har skapt et giftig avhengighetsforhold seg imellom, basert på en absolutt minimal grad av varme følelser. På mange måter fortoner Kajillionaire seg som en hyper-amerikanisert pastellversjon av Parasitt, men med en helt særegen kunstnerisk agenda.
Kunstner, forfatter, skuespiller og regissør – Miranda July er en sjelden overlevende fra quirkens storhetstid tidlig på 2000-tallet. En tid da bloggosfæren peaket med pastellmakroner, vintageklær, Zooey Deschanel-pannelugger og indiemusikk. Denne forgangne, gyldne æraen har utvilsomt laget dype risser i både estetikk og lydspor i Kajillionaire, men filmen fremstår likevel som et speil på vår tid.
Det er ingen tvil om at undertegnede var en av de mange som hadde komplett July-dilla da Me and You and Everyone We Know rullet og gikk på norske kinoer i 2006. Det var siste året av ungdomsskolen og den lille jenta i filmen som møysommelig sparer på ting til en mer eller mindre helutstyrt brudekiste for sin fremtidige ektemann, gjorde spesielt stort inntrykk. Ensomhet og søken etter meningsfulle relasjoner ser nettopp ut til å være et gjennomgangstema i Julys kunstneriske prosjekt og filmografi. I Kajillionaire blir det til et desperat urskrik om selv de mest basale følelsesmessige behov.
Prosjektsamfunnets desperate nettverk av forbindelser
I Kajillionaire renner det rosa influencer-skum nedover veggene i familiens bedritne «leilighet» i et forlatt, åpent kontorlandskap. Dette tyggegummirosa skummet, «the leak», må slavisk bli fjernet med bøtter hver eneste dag klokken fem, og de fleste av familiens svindelaksjoner planlegges møysommelig rundt denne midlertidige oversvømmelsen som må stanses i siste liten. Et effektivt, men subtilt lite bilde på deres ekstreme hånd-til-munn-tilværelse, der de skummer overflaten. Like slavisk kommer det med jevne mellomrom små jordskjelv som ryster tilværelsen, og de lever i konstant frykt for «the big one» som vil endre alt. Samfunnet står med andre ord for fall hvert øyeblikk, og det gjelder å ikke knytte seg for tett til noe eller noen.
I en verden som i større og større grad forherliger verdien av forbindelser, og kanskje i særlig grad overfladiske forbindelser, blir Kajillionaire en fortelling om den nådeløse ensomheten som følger med når man avstår fra de varige tilkoblingene. Både digitalt og fysisk. Datteren i familien, Old Dolio (Evan Rachel Wood), som ikke har tilgang til hverken smarttelefon eller de bunnløse gledene som et Spotify-abonnement fører med seg, må nøye seg med å Nokia-ringe til et sted som har atmosfærisk ventemusikk, men som aldri tar telefonen (heller ikke her oppnås det forbindelse), når hun vil forsvinne inn i underholdningens bedøvende eskapisme.
Den danske forfatteren Anders Fogh Jensen omtaler i sin bok Projektmennesket (2009) det konstante behovet for forbindelser som et attraktivitetsprosjekt: «Jo mere man ligner en stikdåse med masser af kontakter, jo mere attraktiv bliver man at forbinde sig til». Når Old Dolio snubler inn på et foredrag om foreldrerollen (for å tjene penger), oppdager hun at tilknytning er noe som starter allerede når barnet blir født og kravler opp til mors bryst. I hennes tilfelle har det dog vært komplett omsorgssvikt fra dag én, og derfor blir det konstante tilkoblingsprosjektet dømt til å feile, når man ikke vet hvordan noe så basalt som en sosial stikkontakt overhodet fungerer.
Dette attraktivitetsprosjektet blir satt grovt og grundig i perspektiv idet de blir kjent med den ultimate basic bitch Melanie (Gina Rodriguez) midt i et forsikringssvindelforsøk på et fly fra New York, og Old Dolio blir ytterligere konfrontert med alt som tilsynelatende mangler i hennes absurde familietilværelse. Foreldrene ser nemlig ut til å agere en helt annen varme overfor nykommeren, som raskt blir involvert i familiens skurkevirksomhet, enn overfor den forsømte datteren. Det handler dog om en annen type forbindelse, nemlig fysisk tiltrekning, og det viser seg fort at foreldrene har helt andre ting i tankene enn adopsjon av den åpenlyst attraktive Melanie. Det er bare en annen form for utnyttelse, enn den de gjør av datterens skuddsikre forfalskningsferdigheter og ninja-moves.
Nå er det jo ikke akkurat sånn at Evan Rachel Wood ikke er konvensjonelt attraktiv «nok» til å delta i samfunnets overfladiske nettverk, og i Old Dolios skikkelse blir hun mest som en catwalkmodell før hun blir oppdaget av en talentspeider, eller som hovedrollen rett før den obligatoriske make over-scenen fra nerd til populær i enhver tenåringsfilm fra 2001. Hun har bare ikke fått mulighet eller redskaper til å knytte forbindelser. Foreldrenes skruppelløse henførthet over sjarmbomben Melanie, beviser dog at de er nådeløst underlagt alle de klisjefylte samfunnskonvensjonene de prøver å unnslippe når alt kommer til alt.
Alle som har vært barn kan kanskje forestille seg at navnet Old Dolio kanskje ikke er verdens beste utgangspunkt for sosiale relasjoner, men i en verden av unike snøflak trenger det vel heller ikke egentlig være noen ulempe? Midt i alle Olsenbanden-planene, formår nemlig Old Dolio og Melanie å knytte en forjettet forbindelse – og Melanie trekker Old Dolio ut av mørket og inn i lyset.
Mr. Lonely
Miranda July har beholdt sin umiskjennelige quirkiness, men har også klart å redde Kajillionaire fra å bli et utelukkende tilbakeskuende, nostalgisk element, kanskje også fordi hun har tatt seg selv ut av rollegalleriet. Enkelte mennesker kler seg 1:1 som da de følte seg på topp gjennom hele livet, andre beholder bare enkelte nøkkelplagg og referanser, og det er sistnevnte tilnærming July tar med denne filmen. Det spilles blant annet musikk av Datarock over høyttalerne på et utested, som et fjernt ekko fra 2005.
Filmen er vakkert visualisert av danske Sebastian Winterøs fotoarbeid, og fremstår litt som en slags clean cut Wes Anderson-pastisj. Den preges også av en nærmest overtydelig symbolisme i både lyd og bilde og det skrives i fet tekst mellom linjene. Et av filmens musikalske hovedtemaer er sangen Mr. Lonely, i flere versjoner, bare for å nevne et fremtredende eksempel. Fortellingens kjerne forblir likevel intakt og fremstår som rørende og vellykket i den komiske, surrealistiske gaveinnpakningen. Det er også mye takket være rolleprestasjonene til Richard Jenkinsv og Debra Winger som spiller Old Dolios ytterst dysfunksjonelle foreldre: «I always thought it was insulting to treat you like a child, and I thought we agreed on that!»
Fremst av alt er Kajillionaire et hysterisk opus om ensomhet og en fantastisk filmopplevelse.