Montages er offisiell mediepartner for Oslo Pix (31. mai-10. juni), og dekker årets utgave av festivalen gjennom artikler og podkastepisoder.
*
Oslo Pix 2021: Etter avlysningen i 2020, er det gledelig å se at Oslo Pix (31. mai- 10. juni) returnerer i år, med et rikholdig program der høydepunktene kommer tett – og takket være gjenåpningen i hovedstaden byr festivalen både på fysiske kinovisninger og sin digitale utgave.
I vår podkastgjennomgang av årets program, publisert i midten av mai, kan dere høre oss snakke om de ulike programseksjonene, og diskusjonen vår rundt kvaliteten på årets utvalg og et blikk på et knippe av filmene som vises. Programfokuset på Oslo Pix har siden første utgave i 2017 vært å vise primært europeisk og nordamerikansk film, sannsynligvis for å verne om søsterfestivalen Film fra Sørs geografiske fokus, og har en uttalt målsetting om å «introdusere Oslos befolkning til et mangfold av film og regissører som de ellers ikke får tilgang til.»
Programmet er i år som tidligere ganske eklektisk, med et blikk for representasjon, og rommer et utall seksjoner, spesialvisninger, retrospektiver og tilknyttede arrangementer. I sistnevnte kategori legger vi spesielt merke til at festivalen byr på en (gratis!) digital masterclass på Zoom fredag 4. juni kl. 15.00 med den fremragende, tyske komponisten Max Richter, som blant annet er kjent for sine bidrag til filmer som Ad Astra (2019), The Congress (2013), Den grønne sykkelen (2012) og TV-serien The Leftovers. (Du finner mer informasjon om Richter-seansen på Facebook, og initiativet er kommet i stand i samarbeid med Nordic Film Music Days.)
Nedenfor løfter vi frem titler vi trygt kan anbefale dere å prioritere under festivalen, fra programmet til festivalens digitale seksjon. Til slutt, ettersom denne Pix-årgangen blir som hybrid å regne, løfter vi også frem filmer som eksklusivt vises på festivalkinoene Vega Scene og Vika under festivalperioden. Her er det førstemann til mølla som gjelder, for salene har begrenset kapasitet (kun 20 billetter per visning)!
*
City Hall (Frederick Wiseman, 2020)
Den 91 år gamle (og heldigvis nyvaksinerte) dokumentaristen Frederick Wiseman er verdens fremste kronikør av amerikanske institusjoner og miljøer, og med City Hall leverer han et alternativt byportrett av Boston, der sjelen ligger i menneskene og ikke omgivelsene. En grønn park her, litt brutalistisk arkitektur der, men de fleste scenene foregår mellom inneklemte vegger i trange møterom, bak talerstoler i forsamlinger, rundt en buffet, ved telefonen eller foran datamaskinen i en skranke.
Med sin fire og en halv time lange spilletid, er det unødvendig å påpeke at City Hall er forbeholdt tålmodige sjeler. Samtidig er Wiseman en kløpper til å skape underholdning og en særlig form for humor av den slepende hverdagsligheten; hans observerende stil er både grunnleggende humanistisk og nådeløst avslørende på samme tid.
Her kan du se City Hall under Oslo Pix.
*
Flukt (Jonas Poher Rasmussen, 2021)
Mange som så Ari Folmans animerte dokumentarfilm Vals med Bashir (2008) vil sikkert huske hvor sterke inntrykk man ble sittende igjen med i det uvante møtet mellom dokumentarisk stoff og animerte bilder. Den estetiske «kollisjonen» mellom det tegnede og det virkelighetsnære var en påminnelse om tøyeligheten og mulighetsrommet i filmspråket, og i den danske dokumentaristen Jonas Poher Rasmussens allerede kritikerroste nye film Flukt (som hadde verdenspremiere på Sundance-festivalen tidligere i år) oppstår den samme effekten.
Flukt forteller historien om Amin, som på 1990-tallet flyktet fra Afghanistan med sin familie, og via Russland endte opp i Danmark. Regissøren Jonas og Amin er gamle venner, og i den innledende dialogen dem i mellom, som setter tonen for filmen, merker vi at tilliten mellom filmskaperen og hans hovedperson er trygt fundert. Amin vil omsider fortelle sin historie, og Jonas’ valg av animasjon som uttrykk gir Amin det sløret av anonymitet som behøves: historien handler om seksuell identitet, menneskelig flukt i vid forstand, hva man er villig til å gjøre for å finne trygghet, og de skjøre familiebånd som har formet skjebnesvangre valg. Filmen gjør dypt inntrykk, og Flukt er således en av de klareste anbefalingene fra årets Oslo Pix-program.
Her kan du se Flukt under Oslo Pix.
*
Kodenavn Nagasaki (Fredrik S. Hana, 2021)
Stavanger-regissøren Fredrik S. Hana er et navn mange i det norske filmmiljøet har merket seg. Over en drøyt ti år lang periode har han laget kortfilmer med en gjenkjennelig stil og høyt kunstnerisk nivå, hovedsakelig innenfor horrorsjangeren. Titler som Sister Hell, Autumn Harvest og Angst, Piss og Drid har gjort at flere har spurt seg når Hana omsider skal lage sin første kinofilm. At denne skulle bli en dokumentar, var det neppe mange som forestilte seg – men Kodenavn: Nagasaki er også en slags oppsummering av karrieren! Sjelden har vi sett en norsk dokumentar som leker så mye med form, og som er så tydelig filmhistorisk informert. Den veksler mellom mange forskjellige formater, og det er flere små «filmer inni filmen».
Kodenavn: Nagasaki forteller historien om Hanas venn, skuespilleren Marius K. Lunde, og hans prosess med å bli gjenforent med sin mor. Han er sønn av en norsk far og en japansk mor, og da han bare var noen år gammel forlot moren Norge og dro tilbake til Japan, mer eller mindre sporløst. I filmen inntar Marius rollen som detektiv for å undersøke hvor hun befinner seg, lærer japansk på rekordtid og sender en videohilsen uten å få svar. Deretter går turen til Tokyo. (Lytt også til vårt podkastintervju med Hana om filmen.)
Her kan du se Kodenavn Nagasaki under Oslo Pix.
*
Slalom (Charlène Favier, 2020)
Den franske regissøren Charlène Favier har fått et markant gjennombrudd med sin spillefilmdebut Slalom, et intenst og medrivende drama satt til de snødekkede skibakkene i Val d’Isères stupbratte alpinomgivelser. Filmen skulle til Cannes i 2020, men måtte ta til takke med å smykke seg med æresbevisningen «Official Selection» uten visninger, da Cannes-festivalen som kjent ble avlyst. Slalom fikk likevel et velfortjent festivalliv rundt omkring i verden, frem mot kinopremieren i Frankrike som omsider fant sted nå i mai da kinoene der endelig åpnet opp etter månedsvis med koronastengte saler. Forsinket lansering hindret likevel ikke den franske Lumière-prisen å nominere Slalom i en rekke kategorier, og hovedrolleinnehaver Noée Abita vant prisen for beste nye skuespillerinne.
Slalom er et coming-of-age-drama som utspiller seg i et drivende, ambisiøst idrettsmiljø, der ambisjoner om å nå til toppen av resultatlistene også bærer med seg stor risiko. Men der man skulle forvente at de største farene ventet i bratte bakker ned fjellene, lurer isteden trusselen mot slalomtalentet Lyz (Abita) sin utvikling i nære relasjoner: hennes fraværende mor og hennes altfor nærværende trener river i hennes indre ro, og når nærhet blir til overgrep går filmen også inn i en dessverre altfor relevant tematikk om uakseptabel utnyttelse av makt- og tillitsforhold. Slalom skildrer beundringsverdig nok ikke i tematikken med hammer og slegge, men beveger seg nennsomt og gripende langs hele den menneskelige erfaringshorisont – som etterlater oss med et komplekst og sannferdig bilde av fortellingens drama. (Se vår samtale med Charlène Favier i videovinduet nedenfor, gjort i forbindelse med filmens visninger på filmfestivalen i Tromsø i januar.)
Her kan du se Slalom under Oslo Pix.
*
OBS: Det viser seg at Gritt likevel ikke skal vises digitalt, men kun på Vega Scene og Vika Kino i Oslo. Vi beklager misforståelsen.
Kun på kino: Gritt (Itonje Søimer Guttormsen, 2021)
Faste lesere av Montages er for lengst klar over at de skal se Gritt – så dette er en anbefaling uten effekt for de allerede overbeviste. Dessuten har filmen regulær norsk kinopremiere om et par ukers tid. Ikke desto mindre ser vi oss nødt til å løfte frem filmen i forbindelse med Oslo Pix, all den tid det er lite sannsynlig at festivalen tilbyr noe morsommere eller mer idérikt enn Gritt.
Med den prisbelønte kortfilmen Retrett (2017) fikk regissør Itonje Søimer Guttormsen et gjennombrudd som filmskaper, og introduserte samtidig publikum for rollefiguren Gritt (Birgitte Larsen). I Gritt viderefører hun en nesten direkte utviklingslinje fra prosjektet i Retrett, og tar publikum med på en uforutsigbar dramatisk reise med Gritt, der hennes ideer om kunsten og livet kolliderer med en kald verden. I forbindelse med verdenspremieren under årets digitale TIFF, omtalte Montages Gritt i hele to podkaster, og beskrev filmen som et mesterverk og en umiddelbar norsk klassiker. I sitt essay skrev vår engelskspråklige korrespondent Peter Stuart Robinson:
The eponymous Gritt is newly landed – or washed up – in Oslo with high hopes of embarking on an ambitious performance art project. We follow her across the city’s dusty streets, and all the dark places, literal and figurative, into which she must venture. We share her embodied existence and her embodied pain. We are shown Gritt in what has to be acknowledged as a veritable masterclass in observational cinema. Then there are the attributes of the wandering artist herself.
Gritt will make your spine tingle and your flesh crawl. […] For this is the quintessential movie experience. We feel her pain, and here I mean not only her own pain but the pain – or at least supreme irritation – she unwittingly inflicts on others. As a viewer, I wavered continually on the cusp of laughing or crying, or was it cringing? This is a film, which constantly walks the vicious, delicate tightrope of postmodern irony.
Her kan du se Gritt under Oslo Pix.
*
Kun på kino: Never Rarely Sometimes Always (Eliza Hittman, 2020)
Et sted i Pennsylvania møter vi tenåringsjentene Autumn (Sidney Flanigan) og Skylar (Talia Ryder), bestevenninner som også er kusiner og kollegaer. Etter å ha avsluttet arbeidsdagen på det lokale handlesenteret, pakker de en koffert for å dra til New York for å finne en klinikk der Autumn kan ta abort uten at foreldrene blir involvert. De to veksler ikke mange ord, men vi forstår de er hverandres nærmeste tillitsperson, og med dette som premiss utspiller Never Rarely Sometimes Always seg som en velbalansert og troverdig film om å bestemme over egen kropp, om å være en ung kvinne i dagens Amerika, og om verdien av lojale vennskap.
Med sin tredje spillefilm retter den Brooklyn-baserte regissøren Eliza Hittman altså blikket mot abortproblematikk, men uten å lene seg på narrative klisjeer eller skape konflikt ved å tegne opp bryske politiske skillelinjer. Never Rarely Sometimes Always kan på overflaten virke som en enkel, liten film som forsvinner mellom fingrene, men det er nettopp i sine små, velobserverte øyeblikk – slices of life – at Hittman og hennes to ekstraordinære unge skuespillere finner et uttrykk for de store, dyptloddende følelsene som gjør filmer som dette uforglemmelige. Like bak First Cow er dette den beste amerikanske indiefilmen fra 2020. (Lytt også til vårt podkastintervju med Hittman om filmen.)
Her kan du se Never Rarely Sometimes Always under Oslo Pix.
*
Kun på kino: The World to Come (Mona Fastvold, 2020)
Mona Fastvold regidebuterte med Søvngjengeren i 2014, og har senere medvirket som manusforfatter på Brady Corbets spillefilmer The Childhood of a Leader (2015) og Vox Lux (2018). The World to Come, som var nominert til Gulløven i Venezia, er adaptert fra den titulære novellen i forfatter Jim Shepards novellesamling (som totalt består av ti noveller). Fortellingen utspiller seg på midten av 1800-tallet i et værhardt miljø på den amerikanske østkysten, der de to kvinnene i hvert sitt ektepar – Katherine Waterston og Casey Affleck, Vanessa Kirby og Christopher Abbott – forelsker seg i hverandre.
I sin omtale på Montages skriver Tommaso Tocci: «Fastvold’s spin on the challenges of queer love makes the most of the palpable, soul-crushing sense of isolation the characters feel. By removing all signifiers of conventional society, The World to Come liberates these two women from taboo, giving their gradual and mutual attraction a refreshing quality of genuine discovery.» (Lytt til vår podkast om filmen og les vårt intervju med Mona Fastvold.)
Her kan du se The World to Come under Oslo Pix.
https://www.youtube.com/watch?v=jeqGi7J2MGg
*
Kun på kino: Kajillionaire (Miranda July, 2020)
I Kajillionaire kaster indie-favoritten Miranda July sitt briljante skråblikk på samfunnet gjennom en liten familie på tre som religiøst deler all profitt av svindel likt, og som har skapt et giftig avhengighetsforhold seg imellom, basert på en minimal grad av varme følelser. Kajillionaire fortoner seg som en slags hyper-amerikanisert pastellversjon av Parasitt, men med en helt særegen kunstnerisk agenda.
Miranda July er en sjelden overlevende fra quirkens storhetstid, en tid da bloggosfæren peaket med pastellmakroner, vintageklær, Zooey Deschanel-pannelugger og indiemusikk. Og July har beholdt sin umiskjennelige quirkiness fra debuten Me and You and Everyone We Know (2005), men samtidig klart å redde den fra å være et tvungent tilbakeskuende, nostalgisk element, muligens fordi hun har nappet seg selv ut av rollegalleriet. Enkelte mennesker kler seg som da de følte seg på toppen av verden gjennom hele livet, andre beholder bare enkelte nøkkelplagg og referanser, og Kajillionaire bærer preg av sistnevnte tilnærming.
*
Her kan du se Kajillionaire under Oslo Pix.
*