Hvordan håndterer et barn at vennskapshierarkiet blir forskjøvet av en utenforstående? Hvordan lærer man å «dele» en bestevenn?
Å formidle en komplisert verden til unge, mottagelige og sårbare sinn, bringer med seg en rekke utfordringer. Uttrykket bør være lekent, men samtidig målrettet, like «effektivt» som det er kreativt – men heller ikke beregnende, slik at intensjonene bak fremstår kyniske.
Blant minnene fra å vokse opp med videospill, tegneserier og filmer på 1990-tallet, finnes flere scener foran TV-en der jeg gir uttrykk for at noe blir «for barnslig». Veien fra syngende og dansende bananer som snakket i blokkbokstaver til filmer og serier med atmosfære, symbolikk og sammensatte rollefigurer, som dramatiske Flukta frå Dyreskogen (1993) og melankolske I Mummidalen (1993), var kort – og det var ikke mulig å se seg tilbake.
Selv om slike oppdagelser, senere i den formative fasen, står igjen som tydeligere minner enn Bananer i pyjamas, har jeg langsomt innsett hvor viktige pedagogiske TV-programmer som sistnevnte og for eksempel Teletubbiene har vært for min forståelse av verden. Glorete, «stimulerende» estetikk, dialog preget av eksposisjon og en generelt forutsigbar fortellerstil dannet fundamentet som gjorde at jeg langsomt ble i stand til å prosessere og forstå mer komplekse historier og rollefigurer.
Siden nittitallet har det inntruffet store endringer innenfor TV- og filmproduksjon for barn. Ikke minst har tilgangen til «innhold» endret seg dramatisk, fra barne-TV og nærmeste videobutikk til en tilsynelatende uendelig strøm av produksjoner, både på egne kanaler og strømmetjenester som Netflix, HBO og Disney+. YouTube har introdusert tiltaket YouTube Kids, som skal gjøre det «tryggere og enklere for barn å utforske verden gjennom videoer på nettet (…)». Innhold for barn er med andre ord både mer tilgjengelig og forsøksvis skreddersydd enn noen gang.
Frank Mosvold, som har skrevet og regissert Elleville Elfrid (sammen med Atle Solberg Blakseth), er ikke et ukjent navn innenfor norsk film- og fjernsynsproduksjon. Med Kysset som fikk snøen til å smelte fra 1997, The Homolulu Show fra 2004, og animerte Bendik & Monsteret fra 2014, har Mosvold posisjonert seg som kortfilmskaper; temaer som seksualitet og utenforskap står sentralt i denne delen av kunstnerskapet. Dessuten står han bak TV-seriene Hubert (2006-2009) og Elleville Elfrid (2011-2015, basert på en ide av Mosvold og figurer av Trond Morten Venaasen og Tom Petter Hansen), og det er altså Elfrid og vennene hennes som nå har fått en Pixar-lignende filmatisk overhaling.
Elleville Elfrid tar for seg livet på Soltoppen, en forstad hvor 5 år gamle Elfrid og hennes fargerike naboer lever i en harmonisk og idealistisk utopi; en verden der alle har like muligheter, konfliktnivået er lavt og alle er villige til å strekke ut en hjelpende hånd. Denne balansen blir satt på prøve idet bygutten Johnny flytter til drabantbyen, og vennskapet til Elfrid og bestekameraten Henrik blir satt på prøve.
Et barns første konflikt
Soltoppen er altså et inviterende og hyggelig sted, der innbyggerne tilsynelatende lever i beste velgående. Unge og gamle kommer overens med hverandre, og barna på Soltoppen blir alltid møtt med forståelse og omsorg, og får mulighet til å utfolde seg kreativt. Men marmoren kan slå sprekker. Et frempek inntreffer når Elfrid, Henrik og naboene øver seg til en sirkusforestilling og en av sjongleringsballene til tvillingene Lise og Lotte blir overkjørt av en bil og knust mot asfalten. Elfrid og vennene gisper av sjokk, og iakttar bilen med stor skepsis. Et moderne kjøretøy, like stilrent som familien ved rattet og i baksetet, som spiller operaen La donna è mobile fra stereoanlegget. Her ankommer noen fra mer urbane strøk.
Det er slik Elfrid og Henrik blir kjent med Johnny, den nye nabogutten fra storbyen, som skal bo med tanten og onkelen sin i en periode. Akkurat som foreldrene sine, har Johnny stilige klær og solbriller, og Elfrid og tvillingsøstrene Lise og Lotte lar seg fengsle. Men ingen blir mer fascinert enn Henrik, ettersom Johnny eier en nyere modell av sykkelen han selv liker så godt, og de to kommer straks overens.
Hvordan håndterer et barn at vennskapshierarkiet blir forskjøvet av en utenforstående? Hvordan lærer man å «dele» en bestevenn? En problemstilling alle som vokser opp må forholde seg til, før eller siden. Til å begynne med fremstår Elfrid som en omgjengelig og sprudlende jente alle er venner med, men når Johnny ankommer, skjønner vi hvor stort behovet hennes for bekreftelse er, og at det å «eie» Henrik som en definert bestis har vært av stor betydning.
Når de to dyttes fra hverandre, og Elfrid desperat søker Henriks oppmerksomhet, blir sammenstøtet mellom de tre uunngåelig. Som tilskuere ønsker vi naturligvis at de «opprinnelige» bestevennene skal finne tilbake til hverandre, men helst ikke på bekostning av den nyankomne Johnny. Kan de skape en ny gruppering alle tre, uten at det skaper vanskelige følelser for noen av dem?
Sterkt preget av sjalusi og irritasjon, ber Elfrid Henrik velge mellom henne og Johnny, hvorpå Henrik flykter scenen. Egoismen hennes skyver guttene vekk, men straks hun lar seg overbevise om at det er bedre å be om unnskyldning (selv om man ikke nødvendigvis mener det, ifølge Lise og Lotte) enn å være prinsippfast, legger hun på sprang for å finne Henrik. Her reagerer Elfrid slik et barn ville gjort, raskt og impulsivt, styrt av buldrende følelser. I prosessen hun har vært igjennom, får tilskueren kjenne på misunnelse, sinne og tilgivelse.
Når Elfrid og Henrik gjenforenes mot slutten, skjønner vi at ikke alt er helt som det skal hjemme hos Johnny. Til tross for den ytre velferden, har foreldrene ofret guttens stabilitet for å realisere seg selv og følge egne drømmer; han har blitt en kasteball som har blitt vant til at bånd som knyttes raskt klippes av igjen; han har mange venner, men ingen virkelig nære, takket være foreldrenes turbulente og nomadiske liv. Når Johnny bærer en maske av selvsikkerhet for å gjøre inntrykk på de andre barna, og spille rollen som «den populære bygutten», er det ikke uten omkostninger – han fremstår som den med penger som kommer for å «stjele de andres venner», men egentlig drømmer han om stabilitet, om å ikke måtte imponere hver eneste dag, om å bli ordentlig glad i noen. Slik forlenges den tematiske linjen om utenforskap som er så tydelig i Frank Mosvolds kunstnerskap.
Den eneste som forstår denne sammensatte situasjonen, er Henrik, og med hans skråblikk skjønner også publikum at Johnny ikke bør leses som en antagonist – selv om han blir presentert slik. Når Elfrid har gått en runde med seg selv, er også hun i stand til å skjenke ham empati, og til slutt får Soltoppen et nytt triangel i stedet for en duo.
Elleville Elfrid legger stor vekt på familieliv, mangfold og vennskap, følsomme temaer i et barns oppvekst. Regissørene Mosvold og Blakseth er påpasselige med å fremstille andre typer familieliv enn det mest tradisjonelle: Elfrid bor med sin alenefar, Henriks foreldre er skilt og Johnnys foreldre virker som nevnt fraværende.
Slike ærlige og moderne representasjoner ville man kanskje ikke sett i en barnefilm for tjue år siden. Grepet er vesentlig, ikke bare for å vekke identifikasjon hos så mange unge tilskuere som mulig, men som en del av filmens behandling av kompliserte følelser og måten den gjør disse mer håndterlige på.
Karakterdesign og formspråk
Et slående og uttrykksfullt karakterdesign, som i seg selv kan fortelle en historie, er av stor betydning i både håndtegnede og digitale, tredimensjonale animasjonsfilmer. Særlig hovedkarakterens utforming bidrar til å styre fortellingen, i kraft av å være en avatar barna «ikler seg» og navigerer med i fiksjonsuniverset.
Hva kan designet fortelle oss om rollefigurene i Elleville Elfrid? La oss først se på dens såkalte shape language, eller «formspråk». Dette dreier seg om animerte filmers bruk av velkjente former som sirkler, firkanter og trekanter for å kommunisere med publikum og gi rollefigurer bestemte personlighetstrekk. En kombinasjon av dynamiske former, iøynefallende fargepaletter og tredimensjonal personlighet er den gunstige kombinasjonen som utgjør effektivt karakterdesign. En sirkel er naturlig og organisk, som gir en følelse av varme og kan symbolisere vennlighet. Sirkler er myke og ‘søtere’ enn kanter, så det er med god grunn at mange animerte protagonister har store, runde øyne. Særlig Pixar har en forkjærlighet for denne strategien, i likhet med japanske mangaserier og animefilmer.
Firkanten signaliserer selvsikkerhet, styrke og stabilitet, og er derfor en gjenganger i diverse superhelter, som Batman og Superman. Trekanten er skarp og dynamisk målt opp mot de andre formene: uforutsigbar, selvbevisst og aggressiv. Antagonister er ikke sjelden basert på denne, en «farlig» form, noe vi til vanlig observerer i for eksempel trafikken, med varseltrekanter.
Elleville Elfrid har utviklet seg fra TV-serie- til spillefilmformat, og karakterdesignet har endret seg i takt med de økte kunstneriske ambisjonene. I den første sesongen er designet enkelt og funksjonelt, men distinkt nok til at barn tydelig ser forskjell på Soltoppens innbyggere. I den andre og tredje sesongen er det påfallende at budsjettet har vokst, for animasjonsstilen er langt mer raffinert, og figurene mer detaljerte – her ser vi blant annet hvordan man aktivt har begynt å bruke sirkler for å tillegge rollefigurene «runde» trekk.
I filmen har designet fått en overhaling, slik at figurene slekter på de vi forbinder med animasjonsselskaper som Illumination Animation (Grusomme meg, Syng). Formspråket er dynamisk, med spesifikke elementer for hver enkelt rollefigur, som gjør personlighetene mer sammensatte. Elfrid bærer nå et digitalt kostyme som gjør at hun skiller seg skarpere fra de andre barna, og som viser at hun ikke er redd for å bli gjørmete – at hun er «en som leker med gutta», og ikke en som bare liker prinsesser, rosa og typiske «feminine aktiviteter». Filmversjonen av Elfrid er en progressiv representasjon av hvordan jenter kan være.
For mange barn vil Elleville Elfrid være en av de første ordentlige filmopplevelsene, der alt gjør inntrykk. Designet er helt avgjørende for hvordan barna møter og blir kjent med fiksjonsuniverset; hvordan de knytter seg til og blir fortrolige med noen og skeptiske til andre. Når raskt Elfrid blir en god rollemodell, skyldes det de nevnte egenskapene hun er gitt av manusforfatterne, men også et tillitvekkende oppsyn skapt av animatørene.
Elleville Elfrid forsøker å gi et bredere perspektiv på noen av de første konfliktene som man kan oppleve som barn, og understreker viktigheten av å respektere andres følelser og holdninger. Å utfordre barns syn på den kompliserte verden vi lever i blir stadig vanligere i filmer for denne målgruppen, i tillegg til diskusjoner om egenverdi, omsorg, tillit og konfliktløsning.
De voksne rollefigurene ligner karikaturer, men tilpasningen er åpenbart gjort av hensyn til hvordan barn avleser foreldre, slektninger, barnehageansatte og diverse butikkmedarbeideres atferd. Barn forenkler for å gjøre hverdagen mer håndterlig, noe Mosvold og Blakseth – i likhet med utallige andre som lager filmer for barn – omfavner som en del av sin fortellerstil. Heldigvis maler de godt med bred pensel, og demonstrerer hvordan tykke konturer og sterke farger kan tydeliggjøre uten å samtidig fordumme.
Slik fortellingen om Johnny understreker, er barn avhengige av stabilitet. Samtidig bør de aldri skjermes fullstendig for livets mange vanskelige og alvorlige aspekter. Positiviteten, samarbeidsvilligheten og mangfoldet på Soltoppen reflekterer drømmene om vårt eget samfunn – noe vi kan strekke oss etter, men aldri evne å realisere – men til slutt sitter jeg igjen med en bittersøt følelse i kroppen. Når de tre hovedpersonene blir venner til slutt, fremstår dette mekanisk, som en sosial konstruksjon – instruert av velmenende voksne. For hvordan ville forskjellene mellom Elfrid, Henrik og Johnny fortonet seg om de var eldre? Ville det vært mulig å se forbi kjønnsnormene og klasseforskjellene?
Et voksent skråblikk, naturligvis. Først og fremst preserverer Elleville Elfrid barndommen og beskytter den mot fremtidens krav, og anvender denne ukuelige optimismen som utgangspunkt for å trene opp små publikummere til å avlese fortellinger, fortolke visuelle uttrykk, la seg engasjere av rollefigurers handlinger og følelsesliv, og gjøre seg bedre kjent med overkommelige sosiale utfordringer. Når vi sitter på kontoret, kjører barna til barnehagen eller stresser med å røre sammen middagsmat, er det lett å glemme hvor vesentlige audiovisuelle opplevelser som film er for den perseptuelle utviklingen deres.
Med Elleville Elfrid demonstrerer Frank Mosvold og Atle Solberg Blakseth barnefilmers pedagogiske potensial – egenskaper som ofte tillegges liten verdi i en kunstnerisk vurdering.
