Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Eggs (1995) vises fra og med torsdag 25. mars – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek. NB: I Oslo, Bergen og Kristiansand er cinematekene stengt på grunn av smitteverntiltak.
*
I mai 1995 hadde Bent Hamers spillefilmdebut Eggs verdenspremiere i sideseksjonen Quinzaine des Réalisateurs i Cannes. Året før hadde Unni Straume konkurrert i Un certain regard med Drømspel, og de to Cannes-deltagelsene ga vind i seilene for norsk film på 90-tallet. Nå, 26 år senere, returnerer Eggs i nyrestaurert drakt til de digitale cinematekene, og i den anledning har vi spurt Nasjonalbiblioteket hva som ligger bak et slikt arbeid, som tilgjengeliggjør Hamers film for et nytt publikum.
«Fint at dere ser den i best mulig kvalitet,» lød Bent Hamers vennlige respons til Montages for en drøy uke siden, da vi henvendte oss til regissøren for å be om tillatelse til et digitalt påsyn av den ferske Eggs-restaureringen – all den tid de nåværende smitteverntiltakene forhindrer oss i å oppsøke kinovisninger her på Østlandet. Nasjonalbiblioteket (NB) har nylig ferdigstilt en fersk digital kinokopi (DCP) av Eggs, i nært samarbeid med Hamer.
«Det begynner å bli mange år siden planleggingen og arbeidet med Bent Hamer-filmene startet,» forteller filmarkivar Torbjørn Pedersen hos NB, som er en av de involverte i avdelingen som utfører det nitidige restaureringsarbeidet med å vedlikeholde den norske filmarven. I tillegg til Eggs inngår også regissørens filmer En dag til i solen (1998), Salmer fra kjøkkenet (2003) og O’Horten (2007) i prosjektet, som ble påbegynt helt tilbake i 2014.
Ettersom Hamers produksjon ikke er «eldgammel», blir man nysgjerrig på hva som gjorde at akkurat disse filmene ble tatt hånd om nå. Er det filmskaperen selv som tar kontakt, styres restaureringsprioriteringene etter en overordnet plan hos NB, eller er det en utenforstående forespørsel som tenner gnisten til at filmene restaureres? (Som for eksempel at et cinematek i inn- eller i utland vil vise Eggs, men så finnes ikke en DCP, og så følger det ene på det andre?)
«Hvis jeg ikke husker helt feil, var grunnen [til at arbeidet med Bent Hamer-filmene kom i gang] en kombinasjon av flere av de tingene du nevner,» svarer Pedersen. «Hamer-titlene var etterspurt av cinematek, festivaler og av andre, samtidig som det ikke fantes DCPer eller andre digitale elementer. Samtidig mener jeg å huske at vi manglet gode bevaringselementer på noen av filmene hans, så det var en gyllen mulighet til å kartlegge hva vi hadde, samt få bevart filmene for ettertiden.»
Mange av våre lesere har kanskje «vært med» lenge nok til å ha sett Eggs på kino back in the day (undertegnede inngår så vidt i denne hardkokte, gamle skolen), andre fikk kanskje filmen servert bløtkokt i DVD-ens høytid på 2000-tallet, men det er garantert også flere av våre yngre lesere som i den heldigitale tidsalder ennå ikke har hatt anledning til å ta av skallet på en film som Eggs – før nå.
*
Da vårt påsyn av den nye digitale kopien var over, stod hovedsaklig én tanke klart for undertegnede: for en nydelig film dette fortsatt (ikke overraskende) er. Selv om en god del skandinaviske filmskapere jevnlig forsøker seg på poetiske skildringer av staute einstøinger i nordisk natur, er Hamer sjangerens maestro, og Eggs hans urverk.
Premisset er såre enkelt: Det noen-og-sytti år gamle brødreparet Moe (Sverre Hansen) og Far (Kjell Stormoen) bor og lever sammen i harmoni inntil Fars ukjente sønn (Leif Andrée) banker på døren, og et uvanlig trekantdrama tiltar og utspiller seg med store mengder underfundig humor. Bent Hamers varme, nysgjerrige blikk på rollefigurene og deres isolerte liv føles ennå unikt, og med Eggs ble en ny og viktig auteurstemme i norsk film introdusert. (Kalle Løchens intervju med debutanten Hamer, i saken Eggløsning i norsk film fra Film&Kino, Nr. 3/1995, gir for øvrig et fascinerende tidsbilde og kontekst til hvordan Eggs ble omtalt i sin samtid.)
Produksjonen synliggjorde også andre nøkkelpersoner, som i kjølvannet av suksessen fikk sine gjennombrudd: Produsent Finn Gjerdrum har siden Eggs vært en svært innflytelsesrik personlighet i norsk film, gjennom sitt virke i produksjonsselskapet Paradox. Erik Poppe var nyutdannet filmfotograf fra Stockholm og gjorde med Eggs sin første (og hittil eneste) spillefilm som fotograf, før regikarrieren tok av med Schpaaa (1998). Den analoge teksturen i Poppes foto fremstår meget godt ivaretatt også digitalt, og produksjonsdesignet til Jack Van Domburg (Naboer) gir det uttrykksfulle huset – der mesteparten av filmen utspiller seg – en autentisk følelse av levd liv, og en spesifikk egenart som virker å vokse organisk ut av hvordan Moe og Pa kunne ha valgt seg det.
*
Formidlere og arkivarer hos Nasjonalbiblioteket er ansvarlig for å vedlikeholde den norske filmarven, og selv om man som regel forbinder moderne digital restaurering av film med en slags arkeologisk virksomhet – håndtering av ihjelslitte filmruller dekket av støv og spindelvev, sorthvite bilder av ansikter som like gjerne kunne være spøkelser fra fordums tid, fanget i antennelig nitrat – viser det seg å være vel så viktig å ta vare på vår «nære» filmarv.
Selv om dette rent filmhistorisk er en relativt ny film «hadde vi ikke negativet [til Eggs] i Nasjonalbibliotekets arkiver,» forklarer Pedersen. «Og det har heller ikke dukket opp underveis i arbeidet, så denne restaureringen tar utgangspunkt i en original finkornet masterkopi gjort av filmlabben, samt lydnegativet. Videre hadde vi en håndfull visningskopier. Samtlige av disse ble sjekket og sammenlignet, og den beste visningskopien ble anvendt som vår referansekopi for fargene. Masterkopien ble vurdert som god nok som kilde for bildene, og dermed skannet, mens lydnegativet ble skannet på en lydskanner.»
Vi spør Pedersen hva som har vært de største utfordringene filmarkivarene hos NB møtte i prosessen med å hente frem igjen Eggs i sin optimale, originale audiovisuelle kvalitet. «Det er vanskelig å peke på en spesifikk ting,» medgir han, «Men lyden til Eggs er gjort på et uvanlig svensk lydsystem, Servotron stereo. Det er en slags «hjemmesnekret» Dolby A-variant, og er kun brukt på en håndfull andre filmer. Det oppstod derfor noe usikkerhet rundt hvordan lydsignalet skulle dekodes på riktig måte, som vi slet med en stund før det ble løst.»
En film fra 1995 er kanskje rimelig fersk rent historisk, men samtidig gammel nok til å kunne ha blitt utsatt for en del slitasje. «Jeg har ikke sett alle 35mm-visningskopiene, men de mest slitte kopiene skal ha noen stygge riper, mens de finere skal kun være slitt i aktskiftene. Alle skal være fine i fargene. Det er vel omtrent som forventet på en 25 år gammel film?» anslår Pedersen. «Så det er gjort lite digitalt retusjeringsarbeid, og masterkopien var heldigvis i fin stand.»
Den digitale nyrestaureringen av Eggs gir filmen nytt liv og nå altså en «evig» visningskvalitet, immun mot slitasje, og med visshet om grundigheten som legges ned av både NB og filmskaperne – den endelige digitale versjonen ble til slutt godkjent av Hamer og Poppe – kan man bare håpe at flere titler fra både eldre og nyere norsk filmhistorie vil få samme behandling.