Cinematekene ^[1] er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Make Up (2019) vises fra og med torsdag 18. mars – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek. NB: I Oslo og Kristiansand er cinematekene stengt på grunn av smitteverntiltak.

*

Det er alltid spennende å stifte bekjentskap med nye filmskapere, og i Cinematekene-aktuelle Make Up ^[2] (2019) – spillefilmdebuten til manusforfatter og regissør Claire Oakley ^[3] – har den britiske kritikerstanden pekt på et nytt stort talent. Og det er i stor grad en god observasjon, at Oakley lykkes med mye i en film som på spennende vis elter britisk sosialrealisme inn i en sjangerbevisst, psykoseksuell thriller.

Atten år gamle Ruth (Molly Windsor ^[4]) flytter til en forblåst campingplass på Englands sørvestre kyst, der kjæresten Tom (Joseph Quinn ^[5]) har sesongjobb, men ting går ikke helt som forventet. Tom er mer opptatt av jobben enn henne, og idet Ruth oppdager et rødt hårstrå og et kyssemerke på speilet hans, får hun bange anelser. Selv om Ruth også får jobb og forsøker å finne seg til rette i sin nye tilværelse, tiltar besettelsen med den mystiske, rødhårede kvinnen. Samtidig blir Ruth kjent med kollegaen Jade (Stefanie Martini ^[6]), som lærer henne å sminke seg, og som drømmer om å forlate det stusselige feriestedet. Vennskapet med Jade og en rekke mystiske, nærmest uvirkelige opplevelser leder etter hvert Ruth til å gjøre en frigjørende oppdagelse om seg selv.

Slik kan man i grove trekk beskrive plottet i Make Up, men det er snarere de ulmende stemningstablåene og miksen av ulike sjangre som er denne filmens fremste attraksjon. Helt fra åpningen etablerer Oakley at vi skal inn i et uggent, tåkefullt univers, et sted bortenfor det vanlige. Ruth ankommer campingplassen i tussmørket, og snart møter hun den bistre, middelaldrende bestyrerinnen Shirley (Lisa Palfrey ^[7]). Om man søker etter ”hekselatter” i et lydbibliotek, er det antakeligvis hennes latter man får høre, og sammen med denne scenens lyddesign og dunkle visualitet inviteres vi effektivt til å forvente noe mer illevarslende fra opplevelsen, enn hva vi er vant med fra et gjennomsnittlig indiedrama.

Det er nærmest noe Twin Peaks-aktig over universet vi ledes inn i, om man skal dømme etter de eksentriske bikarakterene, truende hundebjeff, en øde trailer park og halvferdige hytter wrapped in plastic. Samtidig er det påviselig noe britisk arbeiderklasse over stedet vi ankommer. Vi er et sted i Cornwall på noe man kunne kalle en campingplass, men det engelske begrepet caravan park er mer dekkende. Vinden og saltet fra havet blåser inn over det grå og folketomme feriestedet, som er off season.

Alt dette ugjestmilde og spesifikke ved omgivelsene skaper en spennende ramme for Ruths reise i Make Up. Oakley er åpenbart klar over styrken i å la filmens setting virke som et mikrokosmos for handlingen. På sitt beste kan dette styrke en films tematiske kraft, konsentrere plottet og attpåtil redusere budsjettet. Et godt eksempel er franske Alain Guiraudie ^[8]s erotiske slow burn-thriller Fremmed ved sjøen ^[9] (2013), hvor alle scener foregår rundt en innsjø der homofile menn samles for å inngå relasjoner av mer eller mindre seksuell art, samt ta seg en dukkert i ny og ne. Den taktile skildringen av stedet og naturen rundt, koblet med den iboende seksuelle spenningen stedet innehar, skaper en perfekt ramme for intrigen. Alt dette gjør Fremmed ved sjøen til en film man helt enkelt kan være i.

Make Up når dessverre ikke helt opp til denne sammenligningen, selv om settingen er fascinerende og stedets egenart etableres godt. En skulle ønske at Oakley utnyttet dette enda mer ved at lokasjonen i større grad var en integrert katalysator for handlingen, og ikke kun en eksotisk kulisse. Det er imidlertid Ruths indre reise som virker å interessere Oakley aller mest, og det kan man ikke klandre henne for. Skildringen av Ruths møte med kjæresten og sitt nye bosted er finstemt og godt fortalt med følelsen av levd liv bak scenene. Vi kjenner igjen opplevelsene av å komme til et nytt sted hvor man ikke kjenner sin plass, å bli møtt med skepsis og å søke nye relasjoner.

Parallelt ser og opplever Ruth ting som virker å eksistere i en slags halv-virkelighet, der det er uvisst hva som faktisk skjer. Blant disse er en scene hvor Ruth er i fellesdusjen og overhører stønning fra et avlukke. Her kom jeg til å tenke på Jerzy Skolimowski ^[10]s vidunderlig perverse Badeanstalten ^[11] (1970), en annen britisk film hvor en tenårings coming-of-age fortelles i et seksuelt ladet mikrokosmos, et offentlig bad. I likhet med Badeanstalten er Make Up proppfull av symbolikk som en sprengkåt filmvitenskapsstudent kan meske seg med i en analyseoppgave. Dette er imidlertid ingen garanti for en films kvalitet, noe som blir tydelig her i Oakleys film, idet fortellingen glir inn i sin avsluttende fase.

Ettersom Ruth tilbringer mer tid med Jade, en litt eldre, klassisk feminin og glamorøs kvinne i 20-årene som hun kan speile seg i, virvles en understrøm av følelser opp i Ruth som berører hennes seksuelle identitet. Vi får tidlig inntrykk av at noe er galt i relasjonen med Tom, og det virker til at Ruth kun er sammen med ham fordi hun aldri har tenkt over andre muligheter. Hun skryter til og med av at de har vært sammen i tre år, som om det var en prestasjon. Det blir dermed fort tydelig at filmen handler om Ruths seksuelle gjenoppvåkning og søken etter hvem hun vil være som voksent menneske.

I så måte oppleves ikke filmen spesielt original, og man sitter til slutt igjen med få spørsmål eller uforløste anelser som kan forlenge opplevelsen. Make Up har dypest sett en ganske standard coming-of-age-historie som rammeverk, uten å by på så mye nytt. Oakley tilsetter riktignok en dæsj psykologisk thriller når Ruths identitet er under press, men det redder ikke fortellingen fra å bli forutsigbar. Ung gutt eller jente som gjennomgår en forvirrende seksuell opplevelse, gjerne på ferie og gjerne med en person av samme kjønn, aller helst med et flammende strandbål og bølgene som bakteppe, er i ferd med å bli en sjablong. Selv om Oakley låner grep fra sjangerfilm, makter hun ikke å gi denne fortellingen en ekstra dimensjon, i motsetning til hva en sammenlignbar debutant, Julia Ducournau ^[12], gjorde i sin grufullt gode Raw ^[13] (2016).

Når det er sagt, er det ingen tvil om at Claire Oakley tenker som en ekte filmskaper og er verdt å følge videre. Måten Make Up vrir seg unna enkel kategorisering er beundringsverdig og inspirerende. Hennes håndlag med skuespillere og stemning er heller ikke til å kimse av, og jeg kan lett spå at denne filmen vil snike seg inn og ta bolig i mang en seer, noe den øyensynlig har gjort allerede, om man skal se på kritikermottakelsen.

Regissører som Nicolas Roeg ^[14] og Brian De Palma ^[15] er blitt nevnt som referanser for filmens stil. Dette er store navn som kanskje er lett for en kritiker å slenge ut, men desto vanskeligere for en filmskaper å leve opp til. Etter mitt syn gjør foreløpig ikke Claire Oakley det helt ennå, men Make Up er en lovende debut og det blir spennende å se hvordan Oakleys filmografi utvikler seg videre herfra.