Denne artikkelserien er støttet av stiftelsen Fritt Ord ^[1] med midler fra den øremerkede ordningen «Norsk journalistikk».

*

I Norge er politisert filmkritikk fortsatt sjelden vare, kanskje fordi mange har berøringsangst eller er engstelige for å enten skyve fra seg eller irritere lesere. Med spalten Kritikk/politikk oppfordrer vi skribentene våre til å være personlige, ideologiske, politiske og ikke minst kulturkritiske, og på utkikk etter motsetningsfulle elementer i både eldre og aktuelle filmer.

De siste årene har engelskspråklig filmkritikk blitt stadig mer politisert, synlig påvirket av strømninger i kulturen. Debatter om den vestlige filmindustriens fravær av mangfold og tidvis direkte ufølsomme behandling av kvinner og minoriteter, har igangsatt diskusjoner som påvirker måten både gammel og ny filmkunst avleses og vurderes på.

Nå er vi i en situasjon hvor det omsider blir igangsatt konkrete tiltak for å skape filmuttrykk som er mer representative for mangfoldige samfunn, og særlig amerikanske og britiske kritikere har gjort sitt for å markere avstand til det mange har opplevd som en ensrettet filmkultur, definert av de store studioene og produksjonsselskapene. At hvite, vestlige menn har hatt forrang og fått muligheten til å fortelle sine historier og dele sine perspektiver på samfunnet og verden de er en del av, på bekostning av andre stemmer, blir nå utfordret på en måte som staker ut en ny kurs for hele filmindustrien og -kulturen.

Det er åpenbart at filmkritikken har vært en vesentlig bidragsyter til denne omkalfatringen, og dette er i seg selv et positivt signal om kritikkens potensial – at den fortsatt har en viktig funksjon i samfunnet, og ennå er i stand til å påvirke og forskyve, på tross av strømmetjenestenes algoritmer og kommentarfeltenes ordskifter.

Samtidig er det en utfordring at filmkritikk med global rekkevidde – altså den engelskspråklige – akkurat nå fremstår mer ensrettet enn noensinne, både stilistisk og ideologisk. Man kan få inntrykk av at det ikke utelukkende oppstår større frihet til å dele sine personlige meninger, men også et mer begrenset rom for dialektisk kritikk som søker seg mot en forståelse av komplekse fenomener preget av undring og vanskelige spørsmål. Vi observerer en trend der motsetningsfulle og potensielt problematiske filmer, preget av en kompromissløse visjoner, i økende grad blir vurdert ut ifra parametere de vanskelig kan hevdes å ha villet – eller burde – tilpasse seg.

^[2]

Delphine Seyrig i «Jeanne Dielman, 23, quai du commerce, 1080 Bruxelles» (Chantal Akerman, 1975).

Noe av poenget med endringene i kritikkens diskurs er nettopp å motsette seg det bestående og bidra til å stake ut en ny kurs for filmkunsten. Men hva innebærer dette i praksis? Skaper det nye klimaet grobunn for genuint utfordrende filmer? Bør fremtidens kunst i større grad søke seg mot «det gode»? Bli mer «konstruktiv»? Kan den moralske oppvåkningen også resultere i fryktkultur og selvsensur som skjermer publikum for vanskelige, provoserende uttrykk?

Disse spørsmålene har ledet oss til å se nærmere på hvordan vi her på Montages kan aktualisere og utfordre måten vi skriver filmkritikk på. I Norge er politisert filmkritikk fortsatt sjelden vare, kanskje fordi mange har berøringsangst eller er engstelige for å enten skyve fra seg eller irritere lesere. Med spalten Kritikk/politikk ønsker vi å undersøke både eldre og aktuelle filmer og -kunstnere, og være på utkikk etter motsetningsfulle elementer.

Det skal være rom for både politiske og/eller sterke personlige meninger og mer ambivalente standpunkter. Tekstene skal ta utgangspunkt i konkrete eller større fenomener som fremstilles og diskuteres i ett eller flere verk, eller filmenes utforming i seg selv (enhver kamerabevegelse eller -innstilling er et spørsmål om moral, jamfør Godards berømte sitat).

^[3]

Mia Farrow og Woody Allen i «Husbands and Wives» (1992).

Med Kritikk/politikk oppfordrer vi skribentene våre til å være personlige, ideologiske, politiske og ikke minst kulturkritiske. En kongstanke for denne nye spalten er at rammeverket skal gi plass til et mangfold av perspektiver – også de som ikke er konforme eller populære.

Det er ikke et mål i seg selv at tekstene skal provosere eller skape debatt – snarere er det et poeng å demonstrere at personlige innfallsvinkler kan kaste lys over kunstnere, filmer og fenomener på en måte som understreker noe komplisert og uforløst. Av og til blir en film virkelig verdifull fordi den rokker ved oppfatningene våre, eller gjør verden og menneskene mer sammensatte enn de fremstod før man satte seg i kinosalen eller foran skjermen. Andre ganger kan en film gi næring til tanker som allerede var der ved å gjøre dem tydeligere og mer kraftfulle.

Noen av filmene og filmskaperne som tas nærmere i øyesyn vil ha en tydelig politisk agenda, og nettopp derfor være interessante i en slik sammenheng. Andre vil ha spor i sin undertekst som inviterer til diskusjon, eller som kan tas til inntekt for et eller flere politiske/identitetspolitiske standpunkter.

Interessant filmkunst fra hele verden kan settes i sammenheng med strukturer i vårt eget eller andre samfunn, men bør ikke annekteres av tendenser i ordskiftet uten grundige undersøkelser og diskusjoner.