You deserve a lover who takes away the lies and brings you hope, coffee, and poetry.
– Frida Kahlo
*
På Montages’ liste over de beste filmene fra 2019, finner man Hafsia Herzis spillefilmdebut som regissør You Deserve a Lover (2019, «Tu mérites un amour»), som hadde premiere i Cannes, men aldri fikk regulær norsk kinodistribusjon. Nå kan den strømmes i utvalget hos MUBI, frem til og med onsdag 31. mars. I tillegg er filmen tilgjengelig som klikkefilm hos iTunes, hvor den kan leies/kjøpes.
Det var tidlig på sommeren 2020 at Herzis film omsider fikk et utvalg spesialvisninger i Norge – på Verdensteatret i Tromsø og Vega Scene i Oslo, spesialimportert for anledningen. I den forbindelse fikk vi tilrettelagt for et intervju med Herzi – om debutfilmen, hennes nære samarbeid med Abdellatif Kechiche, inspirasjonen fra Frida Kahlo og… forholdet mellom realisme og romantikk i skildringer av kjærlighet.
Av ulike årsaker ble ikke intervjuet publiseringsklart innen visningene av You Deserve a Lover i juni i fjor var forbi, og da muligheten for nye kinooppsetninger høsten 2020 virket å bli noe av, holdt vi saken til filmen igjen ble aktuell. Men så kom andre bølge av koronaen (uten å trekke seg nevneverdig tilbake igjen), og her er vi – nesten et år senere.
Så da filmen nylig dukket opp på strømmetjenesten MUBI, som del av et fransk fokus, og i tillegg er på iTunes, opplevde vi at tiden omsider var inne – og forhåpentligvis vil samtalen med Herzi nedenfor bli reaktualisert igjen senere i 2021, da hennes andre spillefilm, Nora, etter alle solemerker vil dukke opp på en internasjonal filmfestival. Selv om You Deserve a Lover kun har noen få gjenstående dager tilgjengelig på MUBI, er den i tillegg til iTunes også å få tak i på fysisk format.
Herzi gaper klokelig ikke over den typen konseptuelle ideer som ofte gir debutfilmer uopprettelige svakheter (tenk: ambisiøse regissører som vil «imponere oss» ved å løpe før de kan gå). Som manusforfatter og regissør stoler Hafsia Herzi på sannheten, og som aktør foran kameraet besitter hun en sjelden tilgang på det autentiske; det er som om hun lever og ånder for å uttrykke seg. Det smitter over, og gjør You Deserve a Lover til en sjeldent klok behandling av tematikk vi har sett fremstilt hundrevis av ganger før. Jeg håper Herzi fortsetter å lage film selv – hun har en distinkt, usedvanlig stemme, og mestrer noe av det vanskeligste: å fortelle med egenart og originalitet om noe ordinært og allment, som kjærligheten tross alt er.
Samtalen mellom Montages-redaktør Karsten Meinich og Hafsia Herzi ble gjennomført over Skype med hjelpsomt tolkebidrag fra Filmklubbforbundets Chloé Faulkner.
*
Vi befinner oss midt i en pandemi, men det går mot slutten av mai 2020, og koronatiltakene i både Norge og Frankrike er sakte, men sikkert løsnet på. Skuespiller, manusforfatter og regissør Hafsia Herzi sitter på kontoret sitt i Paris og svarer imøtekommende og oppriktig på våre spørsmål. Det grovkornede videobildet over Skype føles korona-kontemporært (og avstandsskapende), men Herzis helhjertede formidlingsbehov strekker seg mer enn sterkt nok gjennom de digitale filtrene foran oss.
Montages: Vi må aller først benytte anledningen til å gratulere deg med You Deserve a Lover, en film vi her i vår redaksjon ble dypt imponert over.
Hafsia Herzi: Trés cool, tusen takk.
M: Til å begynne med, lurte vi på om du kunne ha lyst til å spole tilbake til din gjennombruddsfilm som skuespiller, Le grain et le mulet (2007, Kechiche). Hvordan var førsteinntrykket ditt av å jobbe med film? Og var du allerede den gang inne på tanken om å lage dine egne filmer, som regissør?
HH: Ja, Le grain et le mulet var også den aller første filmen jeg spilte i, og det var en fantastisk opplevelse. Det var under den produksjonen jeg lærte skuespillerkunsten, for jeg har ingen bakgrunn fra scene- eller filmutdanning. Men jeg hadde skrevet en del, små manus og historier, så etter å ha jobbet med Abdellatif Kechiche ble jeg voldsomt inspirert til også å forfølge mine egne ideer.
M: Tenkte du allerede den gang at Kechiche sin metode var noe eget, og at hans tanker om film skilte seg fra øvrige regissører?
HH: Ja, jeg skjønte veldig raskt at han hadde en sterk, personlig stemme og helt egen stil, og at han lager filmene sine med stor lidenskap. Han elsker det han gjør, han elsker skuespillerene sine, og han vet ekstremt godt hva han ønsker. Da jeg etter denne første filmen, fikk erfare ulike filmskapere på andre prosjekter, skjønte jeg enda tydeligere at Kechiche holdt på med noe helt enestående.
M: Siden debuten i 2007 har du jo blitt en profilert skuespiller i fransk film, men om vi forstår deg riktig har du hele veien skrevet og utviklet ideer med tanke på å lage dine egne filmer. Hvor lenge har et prosjekt som You Deserve a Lover ligget i skrivebordskuffen?
HH: Allerede i perioden da jeg jobbet med Le grain et le mulet utviklet jeg et eget spillefilmprosjekt med tittelen Nora, og manuset ble plukket opp av Abdellatif Kechiche sitt produksjonsselskap, som ville hjelpe meg å få laget filmen. Men på grunn av finansieringsutfordringer, ble det utsatt, og etter å ha ventet mange år i uvisshet, skrev jeg You Deserve a Lover raskt og impulsivt. Jeg var i en periode der jeg ønsket å få noe til å skje, og ga meg selv utfordringen med å skrive noe kjapt som kunne bli laget på et lavt budsjett. Så You Deserve a Lover ble skrevet på tre uker, og filmet på en måned, med en liten pause, om sommeren 2018.
M: Det er en imponerende bedrift i seg selv, ikke minst med tanke på hvor klok og reflektert filmen din er – som virker å være inspirert av virkeligheten, og er hudløst ærlig i sin skildring av kjærligheten. Var det en barriere å ta opp såpass sår tematikk samtidig som du også spiller hovedrollen selv? Hvordan jobbet du med balansen mellom ditt ansvar bak kameraet og din rolle foran?
HH: Opprinnelig hadde jeg ikke planlagt å spille i min egen film, og lette egentlig etter en annen skuespiller. Men så fant jeg ut at det ble for risikabelt, med tanke på den skjøre finansieringen, og at det var tryggere å gjøre det selv. Underveis med opptakene, var det ikke noe problem å gjøre begge deler, men filmen er hudløs – som du sier – så det ble ekstra emosjonelt krevende for meg. Samtidig lærte jeg veldig mye av dette, og skjønte bl.a. hvordan mine egne erfaringer som skuespiller kunne anvendes av meg som regissør. Denne fordelen dro jeg nytte av, men det er ikke sikkert jeg kommer til å fylle en slik dobbeltrolle igjen på fremtidige prosjekter.
M: Med tanke på denne todelte rollen din, og det at du er foran kameraet i så mange scener av filmen, ble kanskje noen av dine nøkkelsamarbeidspartnere ekstra viktige? For eksempel fotograf Jérémie Attard (som også debuterer, men tidligere har jobbet med Herzi da hun var skuespiller i og han var kameraassistent på Kechiches Mektoub, My Love: Canto Uno [2017]).
HH: Det var viktig å ha tillitsfulle folk med i teamet under innspillingen – både på bilde- og lydsiden – med tanke på at vi hadde lite tid, men også ønsket å lage en best mulig film sammen. Så Jérémie Attard (og hele kameraavdelingen) var viktige, trygge medskapere. Nå [i 2020] er jeg i gang med min andre spillefilm, og har beholdt de samme folka som jobbet på You Deserve a Lover.
M: Så gøy å høre at du allerede er i gang med en ny film!
HH: Ja, vi startet før første lockdown, så det var litt nervøst, men så kom vi i gang igjen, og jeg ble ferdig – det er prosjektet Nora, som jeg nevnte at jeg har skrevet på i mange år, og opprinnelig trodde skulle bli min første film. Så det føles spesielt å endelig kunne lage den.
M: Fantastisk, den gleder vi oss til å se. Og det at du tar med deg crewet fra første til andre film bringer oss til et punkt jeg ønsket å spørre deg om, nettopp dette med familie og tilhørighet innad i filmbransjen. Du har jo nevnt hvor viktig og inspirerende Abdellatif Kechiche har vært for deg, og jeg lurte på om du kunne fortelle litt om betydningen av dette fellesskapet?
HH: Ja, jeg opplever definitivt at de jeg jobber med blir som en familie for meg. Det som til syvende og sist er veldig viktig, er at man har den samme lidenskapen og engasjementet for filmene. At man ikke nødvendigvis teller timer, men at man er dedikert og til stede i den kunstneriske prosessen – så når man har funnet folk som forstår dette, og som man kan stole på, da ønsker man å jobbe med dem igjen og igjen.
M: Jeg ble revet med allerede første gang jeg så You Deserve a Lover, og er engasjert hele veien, men det sveller voldsomt opp i meg mot slutten, når scenen med diktet av Frida Kahlo kommer (som filmen låner sin tittel fra), og jeg lurte på om du kunne si noe om ditt forhold til Kahlo og hvordan diktet hennes var et inspirerende element for deg med tanke på tematikken i seg selv?
HH: Ja, det var egentlig dette diktet til Kahlo som bekreftet for meg at filmen skulle handle om kjærlighet, hvor kompleks kjærlighet kan være, og sorgen etter en tapt kjærlighet. Jeg oppdaget diktet selv ved en tilfeldighet, men da jeg begynte å dele det med andre, oppdaget jeg hvordan det også rørte ved mange av vennene mine på samme måte. Så da bestemte jeg meg for at diktet skulle inn i filmen, og at det skulle bli lest opp av en ung mann til en kvinne. Enten ville det funke, eller ikke, men det skulle testes ut – og da forstod jeg også at dette burde være tittelen: Tu mérites un amour.
M: Jeg føler filmens skildring av uironisk kjærlighet, og den genuine sjarmen og lekenhet som ligger i det å forføre og være romantisk, er noe vi hører lite om her i Norge – og særlig under pandemien er jo dette nesten å regne som en tapt mellommenneskelig «kunstform». Filmen din puster liv i dette, men med et sjangermessig touch av å være en kjærlighetsfabel – som ikke alltid er sånn i virkeligheten. Kan du si litt om denne balansen, mellom realismen og det drømmeaktige ved kjærligheten?
HH: I arbeidet med å skrive denne historien, har jeg hentet mye inspirasjon fra livserfaringene til mennesker rundt meg. Observasjoner av andre, kombinert med ting jeg har sett i mitt eget liv, har vist meg at kanskje særlig kvinner er litt mer drømmende når det kommer til romantikk – selv om også disse mennene finnes. Men skinnet bedrar: I filmen er han som kommer med blomster ikke nødvendigvis den som er til å stole på. Jeg har vært interessert i å finne eksempler på hvordan forførelsen – la seduction – skjer i relasjonen mellom menn og kvinner, og da har både livet selv og annen kunst (bøker, film, bilder) vært inspirerende.
M: Filmen din minte meg av og til om Claire Denis‘ kjærlighetsskildring Let the Sunshine In (2017), i sin lekenhet og sin vilje til å se under overflaten og løfte frem kompleks tematikk oppi alt det svevende, romantiske. Har det vært spesifikke filmer, enten denne eller andre, som har vært til direkte inspirasjon for deg?
HH: Jeg har ikke sett Let the Sunshine In ennå, men Abdellatif Kechiche har nevnt den for meg. Jeg har ønsket å lage en film som er så realistisk som mulig, og komme nært på ansiktene til rollefigurene og se hvordan deres følelser kan portretteres – nesten dokumentarisk. Så da er det jo åpenbart at Kechiche sine filmer har vært en inspirasjon, i tillegg til alt jeg har lært av å se ham jobbe, men også en filmskaper som André Téchiné har vært viktig. Vel og merke har jeg ikke presentert filmer for skuespillerne mine og sagt «se disse for inspirasjon», det er ikke sånn jeg jobber. I stedet ønsker jeg at vi skal bli inspirert av følelsene der og da, mellom materialet og hva vi finner ut foran kameraet.
Men jeg må jo le litt, for da jeg viste traileren til You Deserve a Lover til Abdellatif, så sa han: «Men Hafsia, det ser jo ut som en Kechiche-film.» Så kanskje er det noe i det!
M: Her i redaksjonen vår i Montages er vi veldig glad i Kechiche sine filmer, så det er jo en hedersbetegnelse.
M: Vi må snakke litt om musikk, for det inngår i den realismen du virker å være opptatt av – og hvordan kropper i bevegelse er sentralt også for filmisk bevegelse, gjennom enten dans eller lignende motiver. I You Deserve a Lover synger rollefigurene sammen til musikk de liker, du tar deg tid til å vise dem mens de danser på fest, uten at noe dramatisk er i emning, og det hele blir deler av et identifiserbart miljø og en menneskelig væremåte – for slik er vi jo. Altså, en slags mixtape-realisme. Kan du fortelle litt om hvordan musikk er implementert i din visjon for filmen?
HH: Ja, det å bruke musikk på film var en utfordring som jeg ble konfrontert med her – for det viste seg å ikke være så lett å få fanget inn en naturlig avbildning av musikk og mennesker i bevegelse, som blir realistisk. Men jeg tilførte musikk også for min egen glede, gleden over å se folk synge og danse, og min egen kjærlighet til musikk, så jeg forsøkte å overføre det til noen av rollefigurene. Og bevare dette da vi satt og klippet scenene sammen.
M: Under filmfestivalen i Cannes i 2019, var du i tillegg til You Deserve a Lover i Kritikeruken også aktuell i hovedkonkurransen som skuespiller i Kechiches Mektoub, My Love: Intermezzo. Kan du fortelle litt om status på den filmen, og hvordan du opplevde bruken av musikk der – i eviglange scener fra nattklubber det går gjetord om? [Red.anm: Etter visningene i Cannes i 2019 er filmen aldri vist igjen, og mange har lurt på om og når den vil dukke opp.]
HH: Ja, jeg håper virkelig at Intermezzo kommer på kino på et tidspunkt, og det vet jeg at Abdellatif også ønsker. Det er en veldig modig film. Da jeg så den ferdig, ble jeg overrasket over hvor sterkt den klarer å formidle det å være til stede, i den tre timer lange nattklubbsekvensen du nevner – det er kanskje det mest realistiske av alt Kechiche har laget, man føler komplett tilstedeværelse der, i det diskoteket gjennom hele den natten. Jeg elsket det.
M: Stemmer det at det også kommer en tredje Mektoub-film fra Kechiche, og at den er spilt inn allerede?
HH: Ja, den er ferdig innspilt, så det de venter på nå er å få avklart musikkrettigheter – som er veldig tidkrevende.
M: Vi venter spent! Tusen takk for samtalen og dine generøse svar, og lykke til med ferdigstillingen av dine neste spillefilm, Nora, som vi håper å få se på en filmfestival i 2021.
HH: Gleden er på min side, selv takk!
*
You Deserve a Lover vises som sagt nå i noen dager til i utvalget hos strømmetjenesten MUBI frem til og med 31. mars 2021. Hafsia Herzi er samtidig også aktuell som skuespiller i den franske Netflix-filmen Madame Claude, som har premiere der 2. april 2021.