Filmåret 2020 ble noe helt annet enn de fleste kunne forutse, med avlyste festivaler, nedstengte kinoer og utsatte blockbustere. Ikke desto mindre vil vår tradisjonsrike, grundige kåring av fjorårets beste filmer prege Montages i dagene fremover.
Tidligere har vi offentliggjort bidragsyternes individuelle lister samtidig, men i år velger vi å publisere disse én og én, som en slags forsinket julekalender. Listen som oppsummerer kåringen finner du her.
*
Fluenes herre møter Peter Pan med referanser til Oliver Twist, Robin Hood og Mørkets hjerte. Lekne, men dødelige tenåringssoldater i en FARC-aktig geriljagruppe som kaller seg «Monos» kidnapper en kvinnelig doktor (La Doctora) og holder henne fanget på en colombiansk fjelltopp. De får jevnlige besøk av en kortvokst mann, som gir dem drilløvelser og strategiske tips. Romanser og kjekling, lek og avstraffelser utfolder seg i de røffe omgivelsene. Når den ene soldaten ved en feiltakelse skyter kua de har fått i varetekt, utløser det en rekke konsekvenser som splitter gruppen, noe som forsterkes av lederens selvmord, et angrep utenfra, og La Doctoras (mislykkede) fluktforsøk. Splittelsene gjør gruppen ineffektiv og sårbar, og de forflytter seg til jungelen. La Doctora klarer å rømme ved å drepe en av fangevokterne, og gutten med mest empati, ironisk nok kalt Rambo, forlater gruppen og søker tilflukt hos et ektepar. De gjenlevende i gruppen dreper ekteparet, men Rambo kommer seg allikevel unna og ender opp gråtende i militærets hender. Gråter han av frykt – eller av lettelse fordi de voksne endelig har tatt over showet, som Ralph i slutten av Fluenes herre?
Filmens bevisst vage rammer gir universet et allegorisk preg. Det er ikke et spesifikt politisk opprør som utgjør fortellingens sentrum, men overgangen fra uskyldige, autoritetstro barn til selvstendige voksne som utvikler individuelle syn på forholdet mellom rett og galt, grensen mellom brutalitet og barmhjertighet. Selv om plottet er medrivende, ligger filmens styrke først og fremst i skuespillernes naturtro tolkninger og de cinematisk utsøkte og atmosfærisk fortettede situasjonene: Ungdommen i jomfruelige omgivelser som bedriver kroppsmaling, kliner, studerer hverandre og spiller fotball i blinde; skyene som levrer seg i høyfjellsfortet; de myldrende boblene i Amazonas-elva; famlende føtter i jungelgjørmen; nærbilder av kjetting mot skitten hud.
En dypt menneskelig og original odyssé som smugler de største spørsmålene inn i sanselige, spontane scener. Hva er ondskapens vesen? Finnes uegennyttig kjærlighet? Og fører en tilværelse utenfor sivilisasjonen til mer eller mindre brutalitet? Regissør Alejandro Landes har sagt at filmens ungdom er en metafor for den unge nasjonen Colombia, som leter etter sin egen identitet med en skjør drøm om fred. Ideen om menneskeverd lyser kanskje aller sterkest i dypet av mørkets hjerte.
Denne dokumentaren om birøkteren Hatidže Muratova i en avsidesliggende, nær forlatt makedonsk landsby er på alle måter forbløffende. Filmteamet på seks brukte tre år og mer enn 400 timer film på å grave ut fortellergullet om Muratovas unike, harmoniske og økobevisste livsstil. Innledningsvis jobber Muratova alene og tar seg av sin svekkede mor. Når den tyrkisktalende nomadefamilien anført av Hussein Sam tar seg inn på eiendommen med kvegflokken sin, innleder de to familieenhetene et samarbeid, der Muratova hjelper Sam med å starte sin egen biekoloni og tar seg av ungene. Men etter hvert kommer de forskjellige metodene for dyrehold og barneoppdragelse på kollisjonskurs. Sam selger all honningen i stedet for å spare halvparten til biene i samsvar med Muratovas instrukser. Dermed angriper Sams bier Muratovas koloni til den kollapser. Som ikke dette var nok motgang, dør Muratovas mor, og Sams familie flytter videre. Hjerteskjærende nok blir Muratova stående alene igjen på bar bakke.
Scenenes pregnans og den sterke historien gjør det nesten umulig å fatte at man ser på en dokumentar, og ikke en spillefilm. Så ble også filmens narrativ formet etter alle opptakene var unnagjort. I et intervju sa regissørene at det var først etter de fikk oversatt dialogen at de forsto hvor mye dramatisk fruktbart materiale det fantes i utvekslingene mellom Muratova og innflytterne. Den tragiske avslutningen kan tolkes som en advarsel mot økologisk overforbruk. Eller er filmens moral at prisen for prinsippfasthet er ensomhet? Ytterst velfortjent vant filmen tre priser på Sundance og ble nominert til Oscar både for beste dokumentar og for beste internasjonale film – den eneste dokumentaren i historien som har blitt nominert i sistnevnte kategori.
Ladj Lys nytolkning av Victor Hugos klassiker, lagt til et flerkulturelt nabolag i den franske drabantbyen Montfermeil, speiler originalen bare antydningsvis, men inneholder noen av de samme elementene: En politistyrke på korstog mot underklassen der et tyveri står i sentrum – men tyvegodset er en løveunge (!) heller enn et brød. Ly portretterer med stor troverdighet og detaljrikdom folksomme miljøer og driver handlingen åndeløst fremover med vekslende perspektiver og en forbilledlig bruk av en drone (som føres av en av nabolagets ungdommer) både som plottpoeng (dronen filmer en forekomst av grov politivold) og for å gi publikum velintegrerte visuelle overblikk (som illustrerer spekteret mellom frihet og stedbundethet/manglende sosial mobilitet).
Både politiet, den underpriviligerte gjengungdommen og lederne av voksengrupperingene fremstilles nyansert og mangefasettert. Resultatet var at jeg ikke tok noens parti, men var bekymret for alle. Kameraets flytende bevegelser gjennom massene av kjempende mennesker ga meg en følelse av å være midt i handlingen og innhyllet meg i virtuell virkelighet. Samtidig ble jeg stilt til veggs med egne fordommer, og måtte flere ganger rekalibrere forutinntatte antakelser om politiet (kyniske eller tilgivende?) og religiøse ledere (konflikthissere eller fredsmeglere?).
Hedonistisk polsk ungdomskriminell bløffer seg inn i jobben som katolsk prest. Han blir avslørt og straffet først etter han har fått en landsby til å ta et oppgjør med sin egen fortrengning av en kollektiv tragedie, en dødelig bilulykke der en mann kolliderte med seks ungdommer. Selv om skyldspørsmålet ikke var åpenbart, nektet befolkningen å begrave mannen på kirkegården. Med sitt oppriktige vesen og sin tro på tilgivelsens kraft vekker vår helt anger og erkjennelse blant de berørte, slik at begravelsen endelig kan avholdes. Men akkurat i triumfens øyeblikk blir presten avslørt og buret inn igjen. Likheten med Jesu historie er åpenbar – en falsk profet som har rett, men som blir straffet til slutt.
Mateusz Pacewicz’ manus er tilbakeholdent på klisjéfronten og går ikke i de mange sentimentale fallgruvene som historien legger opp til. Resultatet er en enkel, men dypt rørende fortelling som til tross for en ikke altfor særpreget kunstnerisk signatur bæres av subtilt ensemblespill.
Noe så pussig som en italiensk filmatisering av en amerikansk novelle av Jack London. Pussigheten forsterkes hver gang karakterene sier hverandres amerikanske navn på italiensk. I denne arbeiderklassereisen, opprinnelig satt til 1909 men tidsmessig ubestemmelig i filmversjonen, følger vi den selvproletariserte sjømannen Martin Eden i hans kamp for å bli en publisert forfatter. Luca Marinelli spiller tittelrollen med et storøyd, innbitt oppsyn, snasent ansiktsarr, deilig Supermann-sleik og never som er aggressivt knyttet når de da ikke hamrer løs på skrivemaskinen.
Martins rike kjæreste Elena støtter ham, til tross for foreldrenes skepsis til den ugrasiøse slubberten. Martin må veie sine fortellerimpulser og ideologiske drømmer opp mot litteraturelitens kriterier for god litteratur og selvmotsigende dogmer om hva leserne vil ha. Han nekter å skrive historier med happy ending, og fordyper seg i politisk teori som fremhever det individuelle over det kollektive (som gir meg tvilsomme assosiasjoner til Ayn Rands individualismekultus). Martins urokkelige tro på seg selv fører omsider til en vellykket forfatterkarriere, men suksessen og den nye livsstilen blant eliten får ham til å forakte menneskene rundt seg – og seg selv. Selv om filmen føles for lang og retningsløs, likte jeg stemningen, situasjonene og Marinellis ansikt, som reflekterer historiens sentrale idé bedre enn summen av filmens bestanddeler; særlig den pregløse, uspesifiserte tidskoloritten og de grunne birollene trekker ned.
Burlesk underklasse-/overklassefarse som går fullstendig av hengslene, men hektes på plass igjen i en poetisk og øm slutt (far og sønn kommuniserer fra bunker til hage via lyssignaler). En familie bor i en lekk, råtten kjeller i Seoul. En etter en lyver de på seg falske kvalifikasjoner og erstatter tjenerne hos en overklassefamilie som ikke aner at det nye tjenerskapet tilhører samme familie. Forviklingene snubler over hverandre, og blir ikke mindre når det viser seg at deler av det gamle tjenerskapet bor i kjelleren i herskapshuset, en bunker forvandlet til et fangehull.
Mord, gladvold, løgner og svik kulminerer i et apokalyptisk, skatologisk vulkanutbrudd idet fattigkvartalet oversvømmes og kloakken eksploderer inn i kjellerleiligheten via toalettet. Men underklassefamiliens innbyrdes lojalitet og hengivenhet blir forsterket av svindelen de nesten slipper unna med. Regissør Bong Joon-ho bidro også på manusfronten, som utmerker seg med dramaturgisk stringens, stort sett vellykket situasjonskomedie og oppfinnsom bruk av omgivelsene.
Russell Crowe spiller rollen som omvendt julenisse: I stedet for presanger deler han ut ufortjent straff. Regissør Derrick Borte evner å få maksimalt utbytte av sitt enkle premiss: En kvinne terger en mann i trafikken. Uheldigvis for kvinnen har mannen nettopp drept kona og barna, og er på hevntokt mot verden, og spesielt kvinner, for alle krenkelsene han føler seg utsatt for. Dermed forfølger han kvinnen og hennes tenåringsdatter i en blodig biljakt for å kunne gi henne en lærepenge om gode manerer.
Drøssevis av uskyldige liv går tapt, og kvinnen tuktes til hun ber om unnskyldning. Realistiske iscenesettelser av livsfarlige trafikksituasjoner og Crowes uhyggelig troverdige portrett av en testosteronsprutende, road rage-rammet redneck gjør filmen til en nervepirrende og fornøyelig moralfortelling, der man tross alt kan være enig med terroristen i at det lønner seg å behandle fremmede med respekt.
En historisk sannhet jeg ikke kjente til: At Stalin sultet ut Ukraina for å kunne finansiere østfronten mot Hitler. Den unge, ukuelige journalisten Mr. Jones ofrer alt for å servere sannheten (at ukrainske barn spiser sine egne storesøsken til middag) til mediemogulen William Randolph Hearst. Avsløringen får ingen konsekvenser, og så blir Mr. Jones drept av russiske spioner. Men George Orwell får ideen til Animal Farm, og Hitler taper andre verdenskrig. Utgjorde Stalins taktikk et folkemord? Og finnes det bare én sannhet?
Agnieszka Hollands portrett av den sjokkerende historiske hendelsen er atmosfærisk og suggerende, men lider under regissørens kitchy estetisering av tidskoloritten med tunglabbet bruk av sepia og ekstreme nærbilder. Bonuspoeng for særdeles troverdig produserte lik, og minuspoeng for Dickens-parodier av noen barn som synger flerstemt om at de spiser hverandre og sulter og fryser.
Canadisk-quebequois nytolkning av den greske tragedien i et nord-afrikansk innvandrermiljø i Montreal. Når Antigones bror Polynice fengsles for å ha angrepet politiet etter broren Étéocle blir skutt og drept, tar Antigone brorens plass i fengsel så han kan rømme. Antigone blir selv fengslet for å ha bistått brorens flukt, men får massiv støtte via sosiale medier for sin kamp om å forhindre at broren blir sendt tilbake til landsbyen i Algérie, der han risikerer å bli drept. Men Polynice blir nok en gang fengslet etter å ha blitt oppdaget i en bar, og ender opp med å dra tilbake til landsbyen med bestemoren.
I Sofokles’ versjon blir Antigone dømt for å ha gitt broren en ordentlig begravelse mot kongens vilje, og tar livet sitt. Regissør Sophie Deraspes moderne versjon betoner sannhetens mange ansikter og spørsmålet om ytringsfrihet, eller snarere hvordan sannheten blir forvrengt av mottakernes fordommer. Forserte innslag av symbolikk, for eksempel bruken av mobilringelyder og slagordet «Mon coeur me dit» («Hjertet sier meg det»), gir filmen en ukledelig eim av overfladisk facebookaktivisme. Men Nahéma Riccis fremstilling av Antigones modige offer er en tour de force som lokker frem tårene.
To britiske soldater i første verdenskrig får i oppdrag å ta seg frem til fronten i Nord-Frankrike og stoppe et angrep mot tyskerne som er planlagt basert på en feilaktig antakelse om at tyskerne er på retrett. I en simulert enkelttagning dras vi gjennom skyttergraver og over slagmarker befengt av lik, brann, rotter, kuleregn og krigens uskyldige ofre. Iscenesettelsen er uklanderlig, sågar en nyskapende bragd. På godt og vondt føles filmen som et førstepersonskytespill: Godt, fordi man kommer tett innpå handlingen og kulissene og opplever illusjonen av karakterenes agens; vondt, fordi skuespillerne til tross for en solid innsats har noe plastisk over seg og ikke vekker emosjonelt engasjement verdig en storfilm.
Filmens mest minneverdige øyeblikk er der hovedpersonen kutter hånden på piggtråd – det gjorde så vondt i min egen hånd at jeg grøsset høyt – og sangnummeret rett før den siste (avbrutte) slagscenen. Den dårligste scenen følger formelen «boy meets girl» i en låve, der den forutsigbare utvekslingen av medmenneskelighet mellom to unge, vakre mennesker bygger bro over krigens grusomheter og tenner en søtladen gnist av – *urk* – håp.
*
Årets kalkun:
Nesten navnløs gutts nesten ordløse lidelser minutt for minutt. Etter at tanten dør, reiser en ung gutt gjennom krigsherjede anonymiserte Interslavia for å finne foreldrene. Underveis opplever han eller er vitne til hver eneste tenkelige kroppslige og mentale krenkelse i et fargeløst, affektløst og stivbeint koreografert torturtivoli. Utslåtte fortenner, dyremord, utstukne øyne, pedofil voldtekt, dyrevoldtekt, offentlige henrettelser, private hevnmord, levende begravelser. Den eneste karakteren som har et anstrøk av menneskelighet, er snikskytteren Mitka, som gir gutten en hardt tiltrengt lomme av ikke-seksuell intimitet i et tre, der de sammen tar en lur før Mitka henretter tre menn på et tun.
Budskapet om at vold avler vold tres nedover hodet på publikum som en stikkende ulltrøye i hver eneste scene – men de voldspornografiske orgiene aktiverer mine emosjonelle beskyttelsesmekanismer så sterkt at jeg ikke klarer å leve meg inn i og dermed bli berørt av den «sterke historien». Umotiverte og elendig lønnede cameos av stjerner som Stellan Skarsgård, Udo Kier og Harvey Keitel (garantert for å få finansieringen i boks) er pinlighetens kirsebær på toppen av en blodspekket red velvet cupcake glasert med fuglemøkk.
Årets skuffelse:
Som jeg hadde gledet meg til nok et innslag fra Roy Anderssons sosialrealistiske, deilig burleske kjøttbolleduftende univers med sine naivistiske onelinere! Men alt jeg fikk servert, var en syltynn kjøttsuppe med poteter, gulerøtter og et avgnaget kjøttbein uten oppkvikkende innslag av løk og muskatnøtt. Stilistisk operatiske, men innholdsmessig fluffy ensembletablåer nær blottet for Anderssons skrudde humor, bittersøte smerte og psykologiske flerdimensjonalitet. Tråden som berørte mest var en eldre manns gjentatte og bitre møter med sin gamle klassekamerat Sverker Ohlsson. Presten som har mistet sin tro er en jubelklisjé – men denne trådens klimaks, Golgata-scenen der presten må bære sitt kors opp en bygate, har unektelig en slagkraftig effekt.
Den naivistiske tonen bikker i årets største filmskuffelse over fra satire til provinsiell idioti, og fremstår mer som en neddopet Wam og Vennerød-produksjon enn som de uforutsigbare og høyinspirerte forgjengerne Sånger från andra våningen og Du levande. Vekk meg når Andersson har våknet!