- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Analysen: Gledelig jul (2020)

Av Gunnar Iversen , 26. februar 2021 i Analysen

Red. anm: Daglig leder i Montages, John Einar Hagen, har produsert Gledelig jul, som denne analysen handler om. Artikkelen er skrevet av en bidragsyter som ikke nå eller tidligere har kommunisert med Hagen.

*

Gledelig jul [1] handler om felleskapsritualer og familierelasjoner. Den bringer sammen et fargerikt persongalleri som illustrerer både frustrasjoner og gleder ved julefeiringen, og den tegner en bevegelse fra konflikt til forsoning og tilgivelse, som seg hør og bør i en julefilm. Men mest av alt handler Gledelig jul om de mange problemene knyttet til det å være mann.

Regissør Henrik Martin Dahlsbakken [2]s produktivitet og evne til å lage svært forskjellige filmer med begrensede ressurser er imponerende. Kontrasten mellom hans forrige eksperiment, den kalde og ubehagelige kunstfilmen En affære [3] (2018), og Gledelig jul, som ønsker å behage og varme, er markant. Med seks spillefilmer og enda flere kortfilmer, har han allerede etterlatt et tydelig avtrykk. Dahlsbakken går nærmest systematisk til verks for å utforske forskjellige dramatiske genrer, men alltid med et helt spesielt fokus på relasjoner og mennesker.

«Jeg er interessert i mennesker. Ikke politikk», har Henrik Martin Dahlsbakken sagt i et intervju, men både genrer og filmfortellinger er likevel for ham redskap for å si noe om tiden vi lever i. Samfunnet trer tydelig fram gjennom rollefigurene og relasjonene de oppretter med hverandre, og slik får noen av dem et konstruert preg. Ofte er de i flateste laget, verken nyanserte eller sammensatte nok. Relasjonene og samfunnet rundt står ofte litt i veien for karakterskildringen.

Gledelig jul er også et eksempel på dette, selv om filmen er stilsikker og vellykket, med mange genuint morsomme øyeblikk. Storsamfunnet trer fram gjennom hvordan relasjonene mellom de forskjellige familiemedlemmene skildres, og huset der de skal feire jul blir et mikrokosmos som reflekterer et nasjonalt fellesskap og større samfunnsmessige utviklingstrekk. Hver for seg er de ikke spesielt troverdige eller tatt på kornet – det er måten de kommuniserer på, eller unnlater å kommunisere, som er det avgjørende.

Humoren er mild og forsonende i Gledelig jul, med få brodder og ingen besk bismak av kritikk. Dahlsbakken og hans manusforfatter Erlend Loe [4] er begge observatører, som storøyd ser kulturen omkring seg og rapporterer med lun humor. Komedien trives best i overdrivelsenes nærhet, men overdrivelsen skal ikke bli for karikert. Denne balansen er vanskelig, men Dahlsbakken klarer som oftest å finne en god blanding av komiske personligheter og satiriske kommentarer. Noen ganger er det virkelig morsomt og overraskende, andre ganger er det litt for forutsigbart eller didaktisk. Av og til aner vi en litt urovekkende konservativ undertone, for så å bli overrasket over dens vitalitet.

I likhet med de fleste julefilmer, er Gledelig jul en flyktig bagatell, på tross av at den sier noe om samtiden, men i latterspeilet framstår mange av ritualene og måtene vi omgås på som nettopp latterlige. Kanskje er det noe vi kan lære eller forstå om oss selv imens vi humrer og ler?

[5]

Høytid og fellesskap

Midtveis i Gledelig jul tar Annemor (Anne Marit Jacobsen [6]) motet til seg, og holder en avslørende tale til familien. Hun er matriarken og Den Store Mor, men for en gangs skyld vil hun fortelle sannheten. Med et sideblikk til Thomas Vinterbergs Festen [7] (1998) fremføres talen som vil snu opp ned på julefeiringen, fellesskapsritualet og forholdene mellom flere av de sentrale hovedpersonene.

Før dette vendepunktet i historien har vi blitt introdusert for en fargerik familie. Annemor og Frank (Otto Jespersen [8]) bor på landet. De har alltid feiret jul i Syden, men Annemor ønsker for en gangs skyld å arrangere en riktig stor familiefeiring. I aller siste liten tar Frank telefonen og ber sønnen Samuel (Nils Jørgen Kaalstad [9]) og datteren Tessa (Iben Akerlie [10]) om å endre sine planer og ta med seg familiene sine til julefeiringen.

Samuel har kone og barn. Hustruen Laila (Ellen Dorrit Petersen [11]) er en blond og fisefin pyntedukke, og forholdet mellom de to er styrt av Lailas ønsker. Deres sønn Petter (Tarjei Sandvik Moe [12]) er en følsom og sjenert tenåring, mens den yngre datteren Linn (Alma Günther [13]) er familiens veslevoksne relasjonsrådgiver, som alltid har et godt råd om hvordan forhold skal opprettholdes eller forbedres.

Tessa er lesbisk, men har nettopp dumpa gamlekjæresten Emma (Marie Blokhus [14]) til fordel for Göran (Filip Berg [15]), hennes personlige og aldeles svenske trener. Forholdet mellom Emma og Göran settes på mange prøver underveis i den utpreget norske julefeiringen, og til hele familiens store glede blir Tessa og Emma sammen igjen henimot slutten av filmen.

Selv om Frank bare har sagt til barna at moren deres har vært litt pjusk og uggen denne høsten, tror både Samuel og Tessa at noe betydelig mer alvorlig er tilfellet. De føler seg lurt da det viser seg at moren ikke har kreft, som de tror, men egentlig bare ønsker hele familien rundt seg – for en gangs skyld. Mon tro om hun likevel har en baktanke. Noe som har gjæret i henne i mange år, og som nå bare ut.

I sin tale til familien, forteller Annemor at Frank ikke er far til Samuel. Mens Frank var i Afrika, på et eller annet oppdrag for kirken, var hun utro med naboen Nils (Ingar Helge Gimle [16]). Nils er på mange måter det motsatte av Frank. Han bor alene i sin lille campingvogn, har alvorlig kols, og hoster seg gjennom hverdagen, mens Frank betjener telefonen til Kirkens SOS, og har et stort hus med låve og stabbur. Annemors avslørende bekjennelse skaper naturlig nok bølger i familien. Samuel er usikker på hva han skal si og mene. Frank trekker seg først tilbake, tyr så til knyttnevene under julegudstjenesten, men roer seg raskt ned.

Alle familiemedlemmene har hatt alvorlige relasjonsproblemer, men i tråd med julebudskapet ender fortellingen med fred og forsoning. Samuel og Laila finner tilbake balansen i sitt ekteskap, Tessa og Emma blir sammen igjen, Petter får positive meldinger på mobilen fra jenta han er forelsket i, og forholdet mellom Annemor, Frank og Nils normaliseres. Kanskje drar de til og med til Syden alle tre?

[17] [18]

Den dysfunksjonelle familien

Mot slutten av Gledelig jul kan ikke Dahlsbakken og Loe riktig dy seg, og konstruerer en liten scene som skal gi oss et hint om hva vi har sett og hvordan vi skal oppleve filmens mange små konflikter. Scenen skal gi alle gnisingene mellom familiemedlemmene og ektefellene en myk avrunding. Annemor tar farvel med Linn, den aller yngste i familien, og spør forsiktig om hun har hatt det bra. Linn svarer på sitt veslevoksne vis at hun elsker dysfunksjonelle familier.

Gledelig jul handler om en rekke forskjellige dysfunksjonelle småfamilier, som sammen utgjør én storfamilie – som heller ikke kan omtales som spesielt velfungerende – og filmen anvender denne konstruksjonen til å kommentere vår tids forventninger til relasjoner og kommunikasjon. Tidlig settes et skille mellom åpne og lukkede mennesker i en replikkveksling, og de fleste personene i Dahlsbakkens film er mer eller mindre lukket inne i seg selv. De har vansker med å kommunisere, og bare ved å åpne seg opp, og omfavne det uperfekte, kan de finne roen i eget liv og skape sunne relasjoner til andre.

Samtaler og språk er et viktig tema. Loe og Dahlsbakken klarer ikke bare å få de aller fleste replikkene til å sitte, men også til å si noe mer med de ordene som brukes. Det er en styrke, og skaper mange pussige og humoristiske øyeblikk, spesielt når man harselerer med omgangsformer og språklige vendinger, men samtidig leder dette oss rett inn til selve fortellingens hjerte.

Frank er en profesjonell kommunikator og rådgiver, som tilsynelatende alltid er parat til å ta samtaler fra ensomme på vegne av Kirkens SOS, men selv er han ikke så god til å kommunisere, hverken med Annemor eller barna. Han trenger kanskje også noen råd. Da barna vokste opp var han mye borte, og han klarer ikke alltid selv å bruke de gode rådene han gir til fremmede i omgang med sine aller nærmeste. Mangelen på kommunikasjon preger også relasjonen mellom Samuel og Laila, og mellom Tessa og Göran. De snakker mer forbi hverandre enn til hverandre, og de velger ofte å misforstå hva den andre sier.

Språket som et redskap for å forstå verden, og som en måte å nærme seg de andre på, er helt avgjørende i Gledelig jul. Den er ikke tilfeldig at tenåringen Petter, som tilsynelatende er håpløst forelsket i en innvandrerjente, forsøker å lære seg et vanskelig språk. Han er unntaket i denne dysfunksjonelle familien, som virkelig gjør en innsats for å vise at han ønsker å forstå og nærme seg den andre. Dermed belønnes han også med positive signaler fra jenta han er forelsket i.

Den andre enden av det språklige spekteret står lille Linn for. Hun leser i avisen om hvordan man leger frynsete relasjoner og gir gjerne råd til foreldrene om hvordan de skal komme nærmere hverandre. Her gjør filmen narr av nymotens selvhjelps- og terapikultur, som også svenske Göran blir et godt eksempel på. Göran vil så gjerne, men får det ikke riktig til, slik går de fleste av hans små forsøk på å forstå eller nærme seg Tessas familie galt. Han skjærer gjennom når han skulle ha vært diskret, og han er diskret når han burde vært mer direkte. Vi forstår at Tessa ikke vil holde på ham i lengden. Emma er på mange måter Görans motsetning. Hun sier alt rett ut, og det virker ofte som en befrielse.

Fraværet av genuin kommunikasjon, omtanke og selvinnsikt blir et hinder for at ektefeller, kjærester eller familiemedlemmer kan nærme hverandre. Familien er den lille flokken, en slags temperaturmåler for moderne relasjoner.

[19] [20]

Jakten på den tapte maskuliniteten

Det aller viktigste motivet i Gledelig jul synes likevel å være jakten på den tapte maskuliniteten. Dette ligger under mange av de dysfunksjonelle relasjonene og signaliseres tidlig i filmen. Samuel og barna sitter i bilen og venter på at Laila skal bli ferdig med juleinnkjøpene, slik at de kan kjøre til Vestlandet for å feire jul hos hennes foreldre. Linn leser i avisen og siterer: «Hvis du som mann er vennlig og imøtekommende og gir kvinnen det hun vil ha i starten av forholdet, så kan det føre til at hun tar deg mer og mer for gitt». Faren Samuel kommenterer litt nølende og mumlende, men reddes av at Laila dukker opp. Slik signaliserer filmen tidlig at maskulinitet, mannsbilder og farskap står sentralt i skildringen av den moderne dysfunksjonelle familien.

Avsløringen om at Frank ikke er Samuels biologiske far, er filmens dramatiske høydepunkt, og utløser en rekke hendelser i filmens andre del – også fordi det antydes at Franks fravær, og dermed fraværet av et maskulint forbilde, har ført til at Samuel er litt tafatt som mann. Det er derfor han lar Laila herse med ham. Franks fravær under Samuels oppvekst brukes til mange små komiske poenger, ikke minst når Frank får sønnen til å gi inntrykk at faren har gjort sin plikt: «Vi gjorde da manneting sammen?», spør Frank i en fortrolig samtale mellom de to.

Dahlsbakkens film tematiserer moderne flytende seksuell identitet, først og fremst gjennom Tessas forhold til Göran og Emma. Den vitser inkluderende om «det heteronormative fengselet», men forholdet til det maskuline synes langt mindre moderne. Her er det snarere en mer gammeldags og tradisjonell maskulinitet som er løsningen på alle moderne samlivsproblemer. Det er mye godt i alt nymotens, synes filmen å si, men skal mann og kvinne holde sammen må hulemannen fram. Dette gjør at noe av latteren mister sin kraft, og det reduserer samfunnsskildringen. Her sporer man en litt urovekkende konservativ undertone kjønnspolitisk sett.

Frank reagerer med å trekke seg tilbake til låven etter avsløringen om hustruens utroskap. Her leker han symptomatisk nok med tog. Tydeligere kan det ikke sies, til tross for Otto Jespersens dype velmodulerte stemme og mannlige ytre framtoning, at Frank innerst inne er en stor gutt. Hustruens avsløring tvinger ham først inn i tausheten, i en tilbaketrukken maskulinitet, før han tar motet til seg og går til handling. Midt under julegudstjenesten, når Annemor og Nils synger en duett, slår han ned Nils. Denne brå voldshandlingen i kirken, fra en tilsynelatende myk og religiøs mann, synes å løsne alle knutene i ham, og blir måten Frank kan bevise sin mannlighet på, og dermed gjenopprette et normalt forhold til både hustruen Annemor og naboen Nils. At Nils har langt framskreden kols, og må ha ekstra oksygen, gjør voldsutbruddet ekstra tragisk, og kanskje ikke særlig morsomt heller.

Samme bevegelse mot handling og brutalitet redder Samuel og hans forhold til Laila. Vi har gang på gang sett at det datteren spurte ham om helt i begynnelsen av filmen stemmer. Laila tar ham ikke bare for gitt, men synes ikke engang å se ham. Hun er lukket inne i seg selv. Dette visualiseres blant annet ved at hun har hodetelefoner på under et felles måltid, og er opptatt av sin musikk mens de andre krangler. På vei til gudstjenesten klager hun høylytt over hvordan julen nærmest ble stjålet fra henne, ettersom de valgte å feire hos Samuels og ikke hennes foreldre dette året. Etter en stund får Samuel nok av den egoistiske sutringen og kaster henne resolutt ut av bilen, slik at hun må gå gjennom snøstormen tilbake til svigerforeldres gård. Handlingen fører imidlertid ikke til at forholdet brister, eller at misforholdet eskalerer – isteden fører hans voldsomme utbrudd til forsoning og ny lykke i ekteskapet. «Jeg liker deg når du setter foten ned», sier Laila og setter seg på ektemannens fang, «Når du er litt mer sånn – ehm.» Hun fullfører ikke setningen, men vi forstår hva hun egentlig vil si. Når han er litt mer mann. Da løser samlivsproblemene seg også. Når Samuel så forsiktig og nølende begynner å beføle henne, utsultet på nærhet og erotikk som vi forstår at han er, slår Laila fast at han ikke behøver å be henne om lov for å ta på henne.

Akkurat som med Franks knyttneveslag i kirken, viser Samuels måte å sette foten ned på at tradisjonell maskulin oppførsel er befriende og forløsende. Franks nyvunne selvrespekt virker rensende. Han kan gjenopprette et godt forhold til Annemor og Nils, akkurat som Samuels forhold til Laila får ny gnist. Den myke mannen har vist at han innerst inne er en viril huleboer, som kan ty til nevene om han vil, eller sette foten ned for «feminin sutring», og dermed gjenoppstår ro og orden. På dette området er filmens holdning uklar og problematisk. Det er kanskje her replikken om det heteronormative fengselet egentlig hører hjemme?

Også Göran er en rollefigur som benyttes til å problematisere moderne maskulinitet. Han er filmens store narr, som jeg straks skal komme tilbake til, og selv om han har erobret Tessa og tatt henne fra Emma, framstår han som lite maskulin. Når han jogger med Laila, som flørtende spør hva han tenker om kroppen hennes, svarer han haltende med en type ferdiglaget pseudospråk, rett fra en økt som personlig trener. Han klarer ikke å finne tonen, og sitter gjerne i stua sammen med de andre med et håndkle rundt livet og et håndkle på hodet som en turban. Han trener, strør om seg med kommentarer om sunt kosthold, og har store tatoveringer, men det hjelper lite. Han er ikke mann nok til å holde på Tessa. At han dessuten er svensk er ingen tilfeldighet.

[21]

Nasjonalitet og naboskap

Alle de voksne blir på ulike måter gjort narr av. Noen med større kraft enn andre, og Laila er åpenbart den nest viktigste målskiven for mye av komikken, men det er ingen som framstår som mer latterlig og patetisk enn Göran. I enda større grad enn de andre, og til tider litt ufortjent, er Göran filmens prygelknabe. Han er offerlammet høytiden rituelt gjør krav på for å hele det nasjonale fellesskapet.

Gledelig jul har blitt beskyldt for unødvendig «svenskebashing», og det er noe i den kritikken. Göran er den mest konsekvent latterlige og lattervekkende figuren. Talene hans er oppriktige, men slår alltid feil. Han kritiserer når han ikke burde, og bare jatter med når det ville vært betimelig med motforestillinger. Når han tar ordet blir han resolutt satt på plass. Han er gjennomgående patetisk. Om filmen går for langt i å drive narr av «denne svenskegreia», som Annemor kaller det, er vanskelig å si. Mer vesentlig er det at Göran blir en avgjørende person i det nasjonale dramaet som utspiller seg.

Dahlsbakken plasserer svensken midt i den norske julefeiringen for å si noe om hvor vi setter grensen for inkludering. Petter forelsker seg i en innvandrerjente, og Emma får gode råd av en kreftsyk innvandrergutt i en av filmens vakreste scener, så det nasjonale fellesskapet synes kun å ha problemer med nettopp det svenske – liksom selve innbegrepet på alt det som ikke er norsk.

Annemor starter debatten ved å passiv-aggressivt hevde at svenskene sammen står ansvarlige for drapet på Olof Palme, og bruker senere ord og vendinger om svensker vi er vant til å høre av rasister. Påstanden igangsetter et ras av kritikk mot nabolandet rundt spisebordet, der Samuel og Görans egen kjæreste Tessa bidrar med syrlige, skarpe kommentarer om svensk adel og innavl i klassesamfunnet, og selvfølgelig ender de opp med å bebreide svenskene for sin nøytralitet og sine handlinger under krigen.

Fremdeles er krigen selve Krigen, og et nasjonalpatriotisk ømt punkt her til lands, og i Gledelig jul danner det seg etter hvert et mønster der det vagt «norske» trer fram på bekostning av «det svenske». Hvor mye som er ment å være selvironi, og et komisk angrep på norsk selvgodhet, er usikkert. Ettersom Göran og alt svensk gjennomgående enten latterliggjøres eller regelrett demoniseres, er det vanskelig å spore selvkritikken. Vi ler av Göran, sjelden med ham. Filmen synes til og med å skape et slags skille mellom svenskenes (og Görans) nasjonalisme, og det Annemor karakteriserer som «vår nasjonalisme». Underforstått at vår norske nasjonalisme er noe positivt – fordi det å gå i bunad er et opprør mot svenskemakta, som Tessa sier – mens andres nasjonalisme er entydig negativt. Her famler Dahlsbakken og sliter med å finne den riktige tonen, men jeg velger å tro at han ønsker å fremstille hvor flinke vi nordmenn er til å kritisere andre, og at det skorter på selvinnsikt. Framstillingen av norsk selvgodhet virker i alle fall nådeløs.

Görans sorti er ydmykende og latterlig. Tessa gjør det slutt med ham nærmest som en forlengelse av kritikken av svensk unnfallenhet og unnasluntring under krigen – for som Samuel uttrykker det er svensker «faktisk dummere enn nordmenn» – og hun slår fast at oppgaven å integrere Göran blir for vanskelig. Göran stormer ut og kjører av gårde i snøføyka, selv om han ikke klarer å få biltaket på kabrioleten til å gå opp.

Nils blir tilgitt, også av Frank, og det gode naboskapet mellom Nils og Frank blir bare bedre av avsløringen om utro- og farskap, mens den nasjonale naboen, representert av Göran, må støtes ut for at orden, ro og fellesskap skal kunne gjenopprettes i den norske familien. Brått vender vi tilbake til den forfrosne Göran, som har stoppet på grensen mellom Norge og Sverige. En kvinne kjører opp på siden av ham, og spør om han trenger hjelp, men hutrende avslår Göran tilbudet. I en siste desperat maskulin gest skriker han ut sin frustrasjon etter at den fremmede har kjørt videre.

Julens høytid og rituelle familiefeiring skildres som en unik mulighet til å bli kjent med seg selv og andre, og innenfor den «nasjonale familien» er dette mulig. Nils tas bokstavelig talt inn i varmen. Presten tar lett på at Frank avbrøt gudstjenesten med sitt brutale knyttneveslag, og deler ut oblat som om det var kjeks i en forsonende gest. Göran, derimot, han kan ikke inkluderes. Det er grenser for integrering og naboskap. Gledelig jul formulerer en interessant norsk motsvarighet til amerikansk eksepsjonalisme, men blir altfor tvetydig og vag i sin kritikk.

[22]

Uperfekte relasjoner

Gledelig jul kan leses som en hyllest til uperfekte relasjoner, slik regissøren selv har foreslått. Julen har forsterket alle irritasjonsmomenter og gnisninger i familien, men med unntak av syndebukken Göran, som må støtes ut av fellesskapet for at orden skal kunne gjenopprettes, heler filmen alle de tynnslitte båndene. Til og med Emma dukker opp, og hilses velkommen som det siste fortapte familiemedlemmet.

Fred og forsoning tar til slutt brodden av de kritiske kommentarene om samtiden. Glemt er diskusjoner om mobilbruk, Tinder, eller laktose- og glutenskepsis. Som de fleste julefilmer er Gledelig jul mer enn noe annet en hyllest til felleskap, fred, samhold og forsoning, og en anerkjennelse av det imperfekte. Vi må lære å leve med egne og andres feil og mangler, alt det som forhindrer oss i å bli perfekte, men som tross alt er det som gjør oss til mennesker. Her går Dahlsbakken i sporene til utallige anglo-amerikanske julefilmer, fra It’s a Wonderful Life [23] (Frank Capra, 1946) til Love Actually [24] (Richard Curtis, 2003), for bare å nevne et par velkjente portalverk i julefilmens genrehistorie.

Gledelig jul er da også en imperfekt film, med scener der vi blir usikre på om latteren rammer de riktige personene og motivene. Samtidig demonstrerer Dahlsbakken at han er en oppfinnsom og sikker regissør, en effektiv visuell historieforteller. Fotoet er grundig gjennomarbeidet, og det samme gjelder klippingen, som ofte er fantasifull og skaper en helt egen rytme, spesielt med gode vekselsklipp og brå kast mellom perspektiv. Produksjonsdesignet er detaljert og troverdig. Skuespillerne får boltre seg fritt, og leverer gode rolleprestasjoner –spesielt Anne Marit Jacobsen er fremragende. Replikkene faller naturlig. Lydsiden fremstår imidlertid litt mindre inspirert. Huset der mesteparten av handlingen finner sted er litt for stille, som en teaterscene, og bruken av musikk er skjematisk. Her har nok julefilmens genreforventninger resultert i et rytmisk og dramatisk fengsel.

Gledelig jul har mange genuint morsomme øyeblikk, og er et beundringsverdig forsøk på å bruke julefilmgenren til å kommentere tidens tegn og norske forestillinger om eksepsjonalisme. Her famler imidlertid ofte Dahlsbakken og manusforfatter Loe, hva gjelder framstillingen av maskulinitet og naboskap. Men de skal ha for forsøket.

Selv om filmen balanserer humor og alvor på en god måte, blir den til syvende og sist verken morsom eller alvorlig nok. I intervjuer har Dahlsbakken understreket at han ønsker å lage genrefilmer som lodder litt dypere. I så måte er Gledelig jul  å regne som et hvileskjær.

[25]


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2021/02/analysen-gledelig-jul-2020/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Gledelig jul: https://www.imdb.com/title/tt9024926/

[2] Henrik Martin Dahlsbakken: https://montages.no/filmfolk/henrik-martin-dahlsbakken

[3] En affære: https://montages.no/film/en-affaere/

[4] Erlend Loe: https://montages.no/filmfolk/erlend-loe

[5] Image: https://montages.no/?attachment_id=143239

[6] Anne Marit Jacobsen: https://montages.no/filmfolk/anne-marit-jacobsen

[7] Festen: https://montages.no/film/festen/

[8] Otto Jespersen: http://montages.no/filmfolk/otto-jespersen

[9] Nils Jørgen Kaalstad: https://montages.no/filmfolk/nils-jorgen-kaalstad

[10] Iben Akerlie: https://montages.no/filmfolk/iben-akerlie

[11] Ellen Dorrit Petersen: https://montages.no/filmfolk/ellen-dorrit-petersen

[12] Tarjei Sandvik Moe: https://montages.no/filmfolk/tarjei-sandvik-moe

[13] Alma Günther: https://www.imdb.com/name/nm10512199/?ref_=nv_sr_srsg_0

[14] Marie Blokhus: https://montages.no/filmfolk/marie-blokhus

[15] Filip Berg: https://www.imdb.com/name/nm1480656/?ref_=nv_sr_srsg_0

[16] Ingar Helge Gimle: https://montages.no/filmfolk/ingar-helge-gimle

[17] Image: https://montages.no/?attachment_id=143232

[18] Image: https://montages.no/?attachment_id=143234

[19] Image: https://montages.no/?attachment_id=143238

[20] Image: https://montages.no/?attachment_id=143237

[21] Image: https://montages.no/?attachment_id=143235

[22] Image: https://montages.no/?attachment_id=143240

[23] It’s a Wonderful Life: https://www.imdb.com/title/tt0038650/

[24] Love Actually: https://www.imdb.com/title/tt0314331/?ref_=nv_sr_srsg_0

[25] Image: https://montages.no/?attachment_id=143242

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.