- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Kunstneren og tyven (2020)

Av Tonje Skar Reiersen , 16. september 2020 i Analysen

Sjelden har munnhellet «virkeligheten overgår fiksjonen» vært mer treffende.

Benjamin Ree [1]s dokumentar Kunstneren og tyven [2] starter idet to store oljemalerier signert den unge og forholdsvis uetablerte tsjekkiske kunstneren Barbora Kysilkova [3] blir stjålet fra Galleri Nobel i Oslo. De to tyvene blir anholdt, og den antatte hovedmannen, Karl-Bertil Nordland [4], bringes for retten. Han sier han ikke hadde planlagt å stjele maleriene, men hadde beundret deres skjønnhet og kraft. Fra selve tyveriet husker han lite, han var så rusa hele den aktuelle måneden at han ikke har noen som helst erindring om hvor maleriene befinner seg. På tross av at de var fulle av amfetamin og gud vet hva i gjerningsøyeblikket, hadde de to tyvene tatt seg tid til å fjerne maleriene så skånsomt som mulig fra rammene. Hver eneste av de vel 200 naglene ble varsomt dratt ut, et arbeid en profesjonell kunstner anslås å bruke minst en time på.

Under rettssaken tar kunstneren Barbora kontakt med tyven Karl-Bertil og ber ham om å sitte modell. Det blir starten på et forunderlig, fascinerende og inspirerende vennskap. Karl-Bertil er svært kunstinteressert, og Barbora åpner øynene hans med generøsitet og viten. Samtidig gjør Barboras vennskap med Karl-Bertil henne, og ikke minst samboeren hennes, oppmerksom på hvordan Barboras egne traumer har gitt henne selvdestruktive impulser.

Historien tar nok en dramatisk vending idet Karl-Bertil havner i koma etter en bilulykke der han har forsøkt å stikke av fra politiet. Han må tilbake i fengsel, men denne gangen med en sterk motivasjon om å få livet på rett kjøl. Samtidig kjemper Barbora med sine egne demoner, og filmen blir et grimt vitnesbyrd om hvor beinhardt det er å livnære seg som kunstner i Norge. Mysteriet med de forvunne maleriene ligger der i bakgrunnen for fortellingen og bidrar med en viss narrativ spenning, men det er ikke selve krimgåten som fengsler verken regissøren eller publikum. Det som trekker oss inn er vennskapet som oppstår mellom kunstneren og tyven.

[5]

*

Det empatiske kameraet

Tilfeldighetene ville det slik at samme helg som jeg hadde deadline på denne analysen, besøkte jeg Galleri K Oslo for å se Nan Goldin [6]s utstilling The Other Side med et utvalg av hennes 1990-talls fotografier fra innsiden av LHBT-miljøer dominert av dragqueens og transpersoner i New York, Boston, Paris og Bangkok. En outrert verden av eksess, kjønnsperformativitet og kitchy skjønnhet. Det slående i møtet med Goldins fotografier er at de på ingen måte ekotiserer denne for oss andre eksotiske verden. Kameraet hennes ligger tett på, empatisk og innforstått. Modellene var ikke bare modeller, de var hennes venner, kanskje også hennes elskere, og hennes publikum: fotografiene ble først vist på klubber i New York og Boston. Kuratoren hos Galleri K observerer at de fotograferte subjektene framstår som medskapere i bildene: «Ved bruk av klær og sminke, ved hele sin frapperende visuelle framtoning, kreerer de selv bilder (…)» Slik eier de sin egen historie, og Goldins bilder er gripende fordi de er fortalt innenfra og dermed kan vise fram den emosjonelle kompleksiteten i livene til de fotograferte subjektene. Bak glitter, styrke og hard tilkjempet verdighet ser vi også desperasjon, sorg og ensomhet.

Nan Goldins empatiske kamera finner gjenklang i Benjamin Rees Kunstneren og tyven. Ree har riktig nok ikke levd like sammenfiltret med sine hovedpersoner som Goldin, men gjennom sin ydmyke, lydhøre og nysgjerrige tilstedeværelse gjennom tre år kommer vi nært Barbora og Karl-Bertil og får se dem begge både på deres vakreste og mest sårbare.

Filmens første bilder av Karl-Bertil illustrerer varmen Ree portretterer sine hovedpersoner med. Karl-Bertil har en fremtoning som bekrefter våre fordommer om en rusavhengig yrkeskriminell med symbolladede tatoveringer av typen «Snitchers are a Dying Breed», hans kropp synes hard og uinntakelig. Men det er ikke slik Ree introduserer oss for ham. Nei, vi hører først stemmen hans, lav og forsiktig, over skisser som gjenskaper det første møte i rettssalen mellom kunstneren og tyven, skisser som går bak forventningene og viser Karl-Bertils sårbarhet.

[7] [8]

*

Medskapere

Som Goldin lar Ree modeller bli medskapere. Kunsteren og tyven åpner med et hvitt lerret. Vi er i Barboras atelier, hun kommer inn i bildet, finner fram penslene og begynner å male. Et motiv trer fram på lerretet. På samme vis lar Ree Barbora og Karl-Bertil male ut handlingen i filmen sammen, tilsynelatende uten regissørens inngripen. Da Ree begynte prosjektet var det tenkt som en 10 minutters minidokumentar om kunsttyveri, men etter hvert som vennskapet mellom Barbora og Karl-Bertil utfoldet seg og deres skjebner tok dramatiske vendinger, hang han bare med videre, nysgjerrig på hvor livene deres, historien, og dermed filmen ville bære av sted. Mangelen på en overordnet plan og et manus åpnet opp denne muligheten for Barbora og Karl-Bertils medskapning, og blir filmens styrke.

[9]

Ikke slik å forstå at dette reduserer filmen til et lykketreff. Jo, historien er nesten for god til å være sann, og Ree får gull bare ved å være til stede. Men Kunstneren og tyven løftes av håndverksmessig skikkelighet og djerv regi. Som filmskaper har Ree tatt sjumilssteg siden debuten Magnus [10] (2016), som verken maktet å fortelle noe nytt om Magnus Carlsen [11], gi innsikt i hans geni eller stå på egne bein som selvstendig kunstverk. Kunsteren og tyven er virkelig på et helt annet nivå.

Kolorist Tom Christian Lilletvedt har skapt en sober fargeskala som gjør at hudtonen alltid står ut. Huden kan være kjølig i enkelte scener, mens særlig Barboras ansikt i hennes eget atelier gløder med en helt annen intensitet enn det monokrome graderinger normalt oppnår. Den detaljrike hudkvaliteten i filmen fører oss nærmere personene. Det er en historie som rommer mye mørke og filmen preges tidvis også av et visuelt mørke, men skyggene er alltid myke og de finkornete bildene gir følelsen av noe organisk og sympatisk.

[12]

Likeledes har lyddesigner Svenn Jakobsen [13] levert nok et fortreffelig arbeid, som også holder seg i bakgrunnen og lar menneskene tre fram for oss, bortsett fra i de mer actionpregede sekvensene som har med selve tyveriet og gjøre, der både musikk og lyddesign får hjertet til å pumpe fortere.

Men fagsjefen som imponerer mest er klipper Robert Stengård [14]. Stengård er en suveren formidler av mellommenneskelige drama som foregår i det stille, der kraften og spenningen ligger i å holde igjen. Han har fingerspitzgefühl for å fange oppmerksomheten din ved å hviske, så du må lene deg inn for en betroelse, demonstrert gjennom filmer som Barneraneren [15] (2016), I am Kuba [16] (2015), Til ungdommen [17] (2012) og Lykkens grøde [18] (2008).

Med utgangspunkt i svimlende 350 opptakstimer har Stengård og Ree klippet en film som er uhyre presist fortalt og som veksler mellom effektive klipp, uventede tidshopp og leken struktur for så å falle til ro i lange enkeltscener der vi får tid til å ta inn dramaet som utspiller seg mellom menneskene vi lever oss inn i. Et slikt øyeblikk er den mye omtalte sekvensen der Karl-Bertil for første gang får se et portrett Barbora har malt av ham og bryter ut i gråt både i glede over å endelig bli sett og i sorg over at han ikke har blitt sett tidligere.

[19] [20]

Åpningssekvensen er et forbilledlig eksempel på ordløs visuell historiefortelling. Vi starter i Barboras atelier. Hun begynner å male. Så går vi til private opptak fra vernissagen på Galleri Nobel. Deretter ser vi overvåkningsbildene av selve tyveriet, som avløses av et megetsigende eksteriørbilde av galleri Nobel med de nakne billedrammene i vinduene. Gjennom anslaget på 3 minutter har vi fått all nødvendig bakgrunnsinformasjon. Etableringen er effektiv, men ikke forhastet. Bildene av selve tyveriet og de tomme rammene står tilstrekkelig lenge til at de gjør emosjonelt inntrykk. Det er rett og slett et særdeles velproporsjonert anslag, før vi går til diverse nyhetssaker som på en mer konvensjonell måte skaper kontekst.

*

Kubistiske portrett

Hvordan ser vi andre? Hva sier det om oss? Og hvordan kan andres blikk på oss bidra til at vi ser oss selv med nye øyne?

I filmen er det Barbora, på lydsporet, som forteller om Karl-Bertils barndom og ungdomstid, om hvorfor han kom så skjevt ut. Og det er Karl-Bertil som forteller om Barboras traumer fra samlivet med en svært voldelig eks, om hennes tidlige fascinasjon for døden og det makabre. Slik får de forme historien om hverandre for publikum og dermed definere en forståelsesramme som gjør at vi kan betrakte deres tidvis grenseoverskridende oppførsel med medfølelse og aksept.

Det at vi først får høre Barboras beskrivelser av Karl-Bertil og deres forhold, og at det deretter snur, og vi får hans blikk på henne, og også gjenoppsøker noen av filmens scener på nytt, tilfører Kunstneren og tyven sjeldent nyanserte menneskeskildringer som er både skarpsynte, overraskende, kjærlighetsfulle og motsetningssprengte. Som Karl-Bertil treffende sier: «Hun ser meg jævlig godt, men hun glemmer av og til at jeg ser henne minst like godt».

Gjennom beretninger om hverandre avslører ikke Barbora og Karl-Bertil bare nye sider om den andre, men ikke minst om seg selv, som forteller, observatør, menneske og venn. Anmelder Peter Debruge i Variety [21] kom med en vakker likning, da han omtalte Kunstneren og tyven som et filmatisk kubistisk portrett, der kunstneren og hennes uvanlige muse overlapper, og avslører uventede dimensjoner ved hverandre.

[22] [23]

Barbora framstår som generøs, vidsynt, ærlig, fryktløs og modig. Hun går inn i potensielt farlige situasjoner for å komme tett på Karl-Bertil og for å gjenfinne de tapte maleriene. Men etter hvert skjønner vi at det ikke nødvendigvis bare er et resultat av mot, men også av at hennes traumer kan ha etterlatt visse selvdestruktive tilbøyeligheter. Barboras blikk gir Karl-Bertil et redningstau som bidrar til at han kan dra seg ut av en nedadgående spiral og gjenfinne sitt menneskeverd. Men idet han er på vei opp og ut oppdager han også noe annet: At Barbora er mest tiltrukket av de mørke sidene hans.

Karl-Bertil forteller oss at det er mye Barbora ikke vet om ham: at han har undervist på tømrerlinja, at han i lange perioder har vært rusfri og under utdannelse, og at han i ungdommen var i Europa-toppen i BMX-sykling. Men som hennes muse er det de vonde erfaringene Barbora søker hos Karl-Bertil. Og selv om hun opphever Karl Bertils mørke til skjønnhet, så er det likevel ikke hele bildet av hvem han er. Da Karl-Bertil slipper ut av fengsel som en rehabilitert mann som studerer til sykepleier og har fått ny kjæreste, virker det som om han og Barbora ikke lenger står hverandre like nær.

[24] [25]

Kunstneren og tyven er en dypt humanistisk film som viser fram skjønnhet på de mest overraskende steder, går bak forutinntatte forventninger, men som på ingen måte idylliserer. Barbora, Karl-Bertil og Barboras norske mann har en inspirerende evne til åpent å konfrontere sine nærmeste med både mot og omtanke, som blottstiller både dem selv og den andre.

Det er en film som åpner for hele mennesket, og dermed også et vell av tematikk. Jeg jobbet et par år for en svært dyktig dokumentarprodusent som jeg har mye å takke for. Men hun hadde et motto jeg alltid var i opposisjon til: «En film kan bare handle om en ting.» Én klar tanke, idé, motor som skal ligge til grunn for alle avgjørelsene du tar i et dokumentarprosjekt: fra første skisse til du sitter i klipperommet. Benjamin Ree har tilsynelatende en annen tilnærming, og det gjør Kunstneren og tyven til et overflødighetshorn; rusomsorg, kunstnerøkonomi, partnervold, psykisk helse, marginalisering, omsorgssvikt, nestekjærlighet, tilgivelse, forbrytelse og straff. Jeg hører ekko av Terentius [26]: «Jeg er et menneske, intet menneskelig er meg fremmed».

Kunstneren og tyven er en film som får deg til å reflektere både over ditt eget liv og over hvordan du møter andre. Det er en film som underholder og fascinerer. Det er en film som fortjener hver pris og hvert lovord som har blitt den til del. Om Nan Goldins verk skriver kuratoren at de er «sterke miljø- og tidsbilder, men Goldins måte å formidle sine omgivelser på, gjør verkene allmenngyldige og gir dem en viss tidløshet. På samme måte som minner lever fritt i forhold til tidenes kronologi, er Goldins fotografier virksomme også bortenfor motivets tid og sted, og menneskene som skildres, trer fram en ubunden tilstedeværelse.» Det samme kan sies om Kunstneren og tyven. Det er en film som kommer til å bli stående.

[27]


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2020/09/analysen-kunstneren-og-tyven-2020/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Benjamin Ree: https://montages.no/filmfolk/benjamin-ree

[2] Kunstneren og tyven: https://montages.no/film/kunstneren-og-tyven/

[3] Barbora Kysilkova: https://montages.no/filmfolk/barbora-kysilkova

[4] Karl-Bertil Nordland: https://www.imdb.com/name/nm11594311/?ref_=tt_ov_st_sm

[5] Image: https://montages.no/2020/09/analysen-kunstneren-og-tyven-2020/kk1/

[6] Nan Goldin: https://no.wikipedia.org/wiki/Nan_Goldin

[7] Image: https://montages.no/2020/09/analysen-kunstneren-og-tyven-2020/skjermbilde-2020-09-16-kl-14-17-06/

[8] Image: https://montages.no/2020/09/analysen-kunstneren-og-tyven-2020/skjermbilde-2020-09-16-kl-14-18-10/

[9] Image: https://montages.no/2020/09/analysen-kunstneren-og-tyven-2020/skjermbilde-2020-09-16-kl-14-20-06/

[10] Magnus: https://montages.no/film/magnus/

[11] Magnus Carlsen: https://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_Carlsen

[12] Image: https://montages.no/2020/09/analysen-kunstneren-og-tyven-2020/skjermbilde-2020-09-16-kl-14-21-57/

[13] Svenn Jakobsen: https://montages.no/filmfolk/svenn-jakobsen

[14] Robert Stengård: https://montages.no/filmfolk/robert-stengard

[15] Barneraneren: https://montages.no/film/barneraneren/

[16] I am Kuba: https://www.imdb.com/title/tt4495964/?ref_=nm_flmg_edt_12

[17] Til ungdommen: https://montages.no/film/til-ungdommen/

[18] Lykkens grøde: https://www.imdb.com/title/tt2774228/?ref_=nm_knf_t4

[19] Image: https://montages.no/2020/09/analysen-kunstneren-og-tyven-2020/skjermbilde-2020-09-16-kl-14-25-36/

[20] Image: https://montages.no/2020/09/analysen-kunstneren-og-tyven-2020/skjermbilde-2020-09-16-kl-14-26-23/

[21] Variety: https://variety.com/2020/film/reviews/the-painter-and-the-thief-review-1203472656/

[22] Image: https://montages.no/2020/09/analysen-kunstneren-og-tyven-2020/kk4/

[23] Image: https://montages.no/2020/09/analysen-kunstneren-og-tyven-2020/kk3/

[24] Image: https://montages.no/2020/09/analysen-kunstneren-og-tyven-2020/kk8/

[25] Image: https://montages.no/2020/09/analysen-kunstneren-og-tyven-2020/kk10/

[26] Terentius: https://no.wikipedia.org/wiki/Terents

[27] Image: https://montages.no/2020/09/analysen-kunstneren-og-tyven-2020/kk12/

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.