En ny Christopher Nolan-film er alltid en begivenhet, men i problemåret 2020 markerer Tenet forhåpentligvis også starten på blockbusterens gjenoppvåkning etter noen søvnige korona-måneder. Jeg skulle bare ønske mesterregissøren strammet inn visjonene, for her spruter tidsvrengningene ut som en uregjerlig hageslange.

Christopher Nolans suksessoppskrift har alltid basert seg på to hovedingredienser: Presentér komplekse filosofiske og kognitive problemstillinger (særlig relatert til tid), og iscenesett dem på spektakulært og visjonært vis. Men i motsetning til det Nolan-kritikerne har postulert, har det aldri fremstått påklistret. Kompleksiteten har enten grodd organisk ut av en oversiktlig intrige (Inception, Interstellar) eller blitt presentert med en så stram og enhetlig idé i starten av filmen at vi «henger med i svingene» (Memento, Dunkirk). Vel, med Tenet har Nolan-kritikerne omsider fått et gratispoeng: Filmen er på mange måter akkurat slik de har anklaget ham for i årevis, et verk der kompleksiteten er selvbevisst og nesten insisterende.

Ordet ‘tenet’ kan ikke bare bety ‘prinsipp’, det er også et palindrom som leses likedan forlengs som baklengs. Filmens premiss finnes altså i selve tittelen: En gruppe mennesker, anført av The Protagonist (John David Washington), forsøker å hindre en psykopatisk oligark (Kenneth Branagh) fra å forårsake jordens undergang via en maskin som inverterer objekters tidsstrøm. Og her stopper jeg for å unngå å havne i et tornekratt av omtrentligheter og misforståelser.

Nå krever ikke Tenet nødvendigvis en nolansk dekonstruksjon, en skattejakt på de subtile sammenhengene – til det er den altfor høylytt og grov i språket. I stedet er det som å tre perler på en snor. Fra den heseblesende og musikalske in medias res-åpningen, satt til et ukrainsk konserthus, trekkes og dras vi fra sted til sted; fra actiontablå til actiontablå, kun utstyrt med raske og komprimerte planleggingsmøter i mellomstrekkene. Blunk, og du har sannsynligvis gått glipp av vesentlig informasjon i de spinnville dialogutvekslingene.

På et tidspunkt, omtrent midtveis, bestemte jeg meg derfor for å glemme både sammenheng og motivasjon, og heller hengi meg til den interne, kinetiske kausaliteten i de hakeslipp-fremkallende actiontablåene. Her sauses nåtid med fortid, forlengs med baklengs og årsaksforhold med tilfeldigheter; det er umulig å holde orden i sysakene ved første gjennomsyn, man må bare observere – som om det var en morsom ‘filmtriks’-video på YouTube.

Derfor spør jeg meg selv: Hva er egentlig Nolans intensjon her? Er Tenet laget med glimt i øyet som en slags selvbevisst metafilm à la Michael Bays Pain & Gain (2013)? Eller er det en ny mindfuckfilm laget med hundre prosent oppriktighet?

Tenet fremstår som en pulp-versjon av Nolans filmatiske prosjekt – aggressiv, impulsiv og fullstendig kaotisk. Actiontablåene vokser ikke organisk ut av historien (slik han har for vane), men påbegynnes og gjennomføres før du egentlig har skjønt hva som har skjedd, hvor eller hvorfor det skjer. Kenneth Branaghs oligark knasker skjermtid med ustoppelig appetitt, litt som Gary Oldman når han slår seg løs i formulaiske sjangerfilmer (minner om Oldman-skurken Egor Kurshonov fra Air Force One (1997) dukket opp ved flere anledninger). De andre rollefigurene forblir paranteser; brikker som flyttes forover og bakover i tid ene og alene for å holde perlekjedet på plass.

Språkbruken omkring historiens kompliserte tidsunivers er like selfreferensiell og humoristisk. Mot slutten av Interstellar fremstår den besynderlige science fiction-frasen «The Hyper Beings are closing the Tesseract» som naturlig og rettferdig. Vi har jobbet oss frem dit, alt har gradvis blitt mer og mer komplisert, og i et abstrakt, 2001-aktig klimaks, heves ikke øyenbrynene nevneverdig over en slik formulering. I Tenet, derimot, presenteres fraser som «tidsmessig knipetangsmanøver» og «algoritmene til Hyposenteret» plutselig og macguffin-aktig – jeg ser for meg Nolan foran tastaturet med et par glass rødvin innabords når han leker seg frem til dette.

Er denne aparte innfallsvinkelen positiv eller negativ? Jeg slites mellom to poler her – på den ene siden har jeg respekt for Nolans ønske om å gjøre noe mer brautende og over-the-top. På den andre rammes jeg av nostalgi:

Jeg savner Hans Zimmer. Zimmers Nolan-partiturer har ofte vært rytmisk drevet – noen ganger minimalistiske, andre ganger mer lyddesign-aktige – og konsekvent visjonære og idiosynkratiske. Svenske Ludwig Göransson, en av vår tids mest overvurderte komponister, er en stusselig erstatning – det virker som om han har laget et proksimat av «Zimmer-soundet» og kokt det ned til aggressive ostinater og syrlige synth-glissandi. Om det finnes noen musikalske kommentarer omkring filmens tidsvrengninger – slik Zimmer hadde i Inception og Dunkirk, for eksempel – sliter jeg med å identifisere dem. Kanskje ligger de begravd i filmens overmettede lydmiks. For en gangs skyld høres ikke Göransson ut som annenrangs Bill Conti (slik tilfellet er i Creed, Black Panther og The Mandalorian). Han høres til gjengjeld ut som tredjerangs Zimmer.

Jeg savner stedene. Selv om Nolans filmer vanligvis er for travle til å dvele ved stedenes egenart, har de bevart en følelse av å være der: den blålige Alaska-ødemarken i Insomnia, det mørke bylandskapet i Batman-filmene, drømmenivåenes intrikate design i Inception, planetenes spesifikke egenskaper i Interstellar, stranden og bølgene i Dunkirk. I Tenet er det derimot vanskelig å få grep om stedenes geografi og karakter. Stakkars Oslo blir avspist med få sekunder på Operataket og Tjuvholmen, mens mesteparten av handlingen foregår inne i en driftsbygning.

Jeg savner oppbygningen. Noen vil hevde at Nolan alltid har vært pulpy og skjult seg bak visjonære iscenesettelser. Det er godt mulig, men det mest fascinerende med filmene hans har alltid vært å søke mellom linjene, ettersom de filosofiske premissene gradvis kompliseres og abstraheres, både i dialog og bildespråk. Tenet er ikke en slik type film fordi den presenterer «alt utenom kjøkkenbenken» med en gang og ligger i femtegiret gjennom hele den to og en halv times lange spilletiden.

Det er rimelig å hylle Tenet for dens renskårede filmenergi og Nolans tøylesløse, spinnville selvbravur, men prisen å betale for tempoet og muskelkraften er for høy.