Filmfrelst

Filmfrelst #410: Christopher Nolans Tenet

Årets hittil største kinobegivenhet – Christopher Nolans ambisiøse, eksperimentelle blockbuster Tenet – står i sentrum for vår samtale i denne episoden av Filmfrelst.

Tenet har blitt den mest kostbare og polariserende filmen i Nolans karriere så langt – først utsatt på grunn av pandemien og på forhånd mytologisert til å bli en slags livredder for verdens kinoer. Og deretter har kritikerne nå fremstått uvanlig lite samlet i sin resepsjon av en ny Nolan-film – for noen er Tenet et kaldt gufs som fremkaller hodepine, for andre en virtuos actionsymfoni akustikken i et konserthus verdig.

Ved mikrofonene våre sitter kritiker Ida Madsen Hestman og redaktørene Karsten Meinich, Lars Ole Kristiansen og Roskva Koritzinsky. Episoden inneholder ingen spoilere før det varsles underveis, etter ca. en halvtime.

God lytting!

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 12 kommentarer

  1. Sverre Aune sier:

    Fint å ha dere tilbake med en ny kino-film!

    Jeg var selv ikke spesielt revet med av «Tenet» (tross 70mm og premiere), av en rekke ulike grunner, men kort sakt falt den imellom alt for mange stoler for meg og ble ganske forutsigbar til slutt. Men jeg har likevel én tanke som kan være produktiv for diskusjonen deres;

    (mulige spoilers?)
    Når dere snakker om tidsreisefilmer, Harry Potter og dette tidsreise-paradokset, går tankene straks til Doctor Who (BBC-serie), som for meg var den største referansen jeg så i «Tenet», utenom gamle James Bond-filmer. Jeg synes filmen tar ganske direkte fra konsept som blir diskutert og behandlet igjen og igjen i Doctor Who, spesielt da i Steven Moffats manus. Jeg vet ikke hvor bevist Nolan har tatt derfra, men Doctor Who har hatt en stor innflytelse på britisk pop-kultur og science fiction i årevis, så jeg har en følelse av at han har plukket opp noe derfra. Hadde vært interessant å få vite noe om hans forhold til denne serien, ettersom den tar for seg en rekke av de samme temaene han har gjort igjennom årene, men mer i retning av «familie-sci-fi-horror». I episoden «Blink» fra sesong 3 f.eks, foregår kommunikasjon imellom fortid og nåtid på en ganske lik måte som i «Tenet». Mener også å huske at «Listen» fra sesong 8 går i denne retningen.

    (jeg ser når jeg googler “Christopher Nolan + Doctor Who” at det første treffet jeg får er;
    «Did anyone else who saw ‘Interstellar’ get the impression that Christopher Nolan watched a lot of Doctor Who Series 5?». Show Runner for Doctor Who sesong 5 er Steven Moffat, som skrev både «Blink» og «Listen», så jeg er visst ikke den eneste som ser noen paralleller her) ;)

    • Takk for innspill, Sverre! Det er ingen tvil om at DOCTOR WHO har vært innflytelsesrik på mye av moderne tidsfabuleringer i film og TV – særlig etter at serien vokste opp fra pedagogisk «barne-TV» på 60-tallet til kompliserte narrative strukturer, typ fra Tom Baker-perioden og fremover. Og kanskje enda mer fra 2005-gjenoppstarten. Men der Moffat tidvis fremstår litt rotete og overkomplisert (og ja, kanskje TENET-aktig), klarte Russell T. Davies å både være komplisert og medrivende på en gang.

      Men det skal Moffat ha – «Blink», som han skrev under Davies’ regime, er en av de aller beste, og mest creepy, WHO-episodene i historien. Det som sitter sterkest fra denne episoden er imidlertid ikke ‘forover og bakover’-aspektet som i TENET (selv om den har flere tidslinjer), men mer en slags «tid mellom tiden» – The Weeping Angels beveger seg jo kun når man ikke ser på dem, i en slags egen tidsdimensjon.

      Som 50 år gammel brite, er jeg ganske sikker på at Christopher Nolan har et nært og nostalgisk forhold til klassisk DOCTOR WHO, men hvor mye han har fulgt med på 2005-versjonen, er jeg usikker på. Han tar jo gjerne heller utgangspunkt i eksisterende, akademisk teori omkring tid når han utformer historiene og ‘setpiecene’ sine. I likhet med deg, skulle jeg gjerne likt å høre ham uttale seg om serien. Kanskje er det mer der enn det jeg har tenkt over.

  2. Jon Christoffersen sier:

    Deilig film med masse gode actionscener og enormt trøkk! Så den på Imax, og det gjorde seg godt med høy lyd og stort lerret! Stort sett enig i deres hyllest av filmen. Synes man først og fremst må finne glede i de utrolig gode enkeltscenene, og at den inverterte tiden legger til en ekstra spenning siden det er vanskelig å forstå. Siden dere alle fire var enige, synes jeg det var fint at Lars Ole tok opp en del av punktene som filmen blir kritisert for. Når dere alle sammen er enige i å hylle en film som også blir kritisert av såpass mange, så kan dette være et godt grep! Det eneste jeg er litt uenig med dere i, er det som ble sagt på slutten om at castingen var god og relasjonene varme. Relasjonene mellom den kvinnelige hovedrollen og henholdsvis skurken, helten og sønnen synes jeg var lite spennende. Hovedrollen ble også etter min mening, som flere har påpekt, litt flat. Ut over dette, en glimrende film! Og ikke minst gøy å se en ny film på kino igjen. Føler denne episoden dro filmen opp fra terningkast 5 til terningkast 6 i min bok :)

  3. Robin J. L sier:

    Roskva tar opp noe jeg sjeldent hører, men som er helt essensielt når det kommer til min dype kjærlighet for Nolan, nemlig at innhold og form ofte har sitt utgangspunkt i forholdet mellom kunst og vitenskap – uten at det går på bekostning av underholdningsaspektet. Jeg får også en James Bond film med glamor, Tenet var jo like mye en «dress-porn» som noe annet.

    Jeg skjønner godt at andre ikke finner denne type film spennende, men for meg kan geometri, umulige konstruksjoner, paradokser og arkitektur være bevegende på en måte som et mellommenneskelig drama ofte ikke er. Matematikk representerer noe dypt menneskelig. Jeg kan ta til tårene bare av tanken på hva folk som Niels Bohr og Richard Feynman fikk til.

    I Tenet er jo narrativet grunnet i lek med entropien og termodynamikkens andre lov. James Clerk Maxwell’s demon, som artig nok finnes på tavla på «kontoret» til Clémence Poésy’s karakter, er essensiell.

    Jeg kommer ikke på noen andre filmskapere (det nærmeste er vel kanskje Sovjetisk montasjefilm?) som finner en slik symbiose mellom form og innhold. Alt* starter med form, må nesten sitere David Bordwell på akkurat dette:

    «For Nolan, I think, form has centrally to do with the sorts of juxtapositions you can create by crosscutting. You could say he treats crosscutting the way Ophüls treats tracking shots or Dreyer treats stark decor: an initial commitment to a creative choice, which in turn shapes the handling of story, staging, performance and other factors … It’s rare to find any mainstream director so relentlessly focused on exploring a particular batch of storytelling techniques … Nolan zeroes in, from film to film, on a few narrative devices, finding new possibilities in what most directors handle routinely. He seems to me a very thoughtful, almost theoretical director in his fascination with turning certain conventions this way and that, to reveal their unexpected possibilities.»

    • Robin J. L sier:

      Liten tilleggsopplysning:

      I podcasten blir det nevnt at AREPO – OPERA, dette kommer fra SATOR-firkanten som har sitt opphav fra ruinene i Pompeii. Derav navnet på filmen, TENET, samt skurkenavnet, Andrei SATOR. ROTAS blir brukt som et navn på et selskap om jeg ikke husker feil og står på døra til en av «portalene».

      https://en.wikipedia.org/wiki/Sator_Square

    • Roskva Koritzinsky sier:

      Takk for opplysningene om SATOR-firkanten, Robin! Dette er gull. Det finnes nok uendelig (!) mange slike referanser i filmen, jeg rekker nok bare å snuse på noen få av dem. Du skal ikke se bort fra at akkurat denne dukker opp i analysen min.

  4. William Resset sier:

    Jeg er helt enig i at det er mange åpenbare kvaliteter ved filmen. Enhver Christopher Nolan-film er jo en begivenhet og Tenet er ikke et unntak. Det er ingen tvil om at Tenet er et fantastisk godt filmhåndverk, på lik linje med samtlige filmer som Nolan står bak. Rent stilistisk og filmteknisk er filmen bunnsolid. Den bør, som flere har nevnt, berømmes for å være skutt på film og for sin imponerende bruk av praktiske effekter. Cinematografien er fantastisk og det samme gjelder klippingen. Jeg synes også at Ludwig Göranssons minimalistiske synth-drevne soundtrack kler filmen utrolig godt. Filmen presenterer et konsept og et narrativt premiss som både er spennende og nytenkende, ikke minst svært cinematisk. Tenet er helt klart en film som må oppleves. Nolan treffer blink på så mange punkter, men desto tydeligere blir det der han bommer.

    Som mange har nevnt kan man trekke paralleller til James Bond og da særlig de tidlige Bond-filmene. Jeg vil påstå at denne sammenligningen er både rettferdig og beskrivende for filmens fremtoning. Hvorvidt en slik sammenligning bør ansees som et kompliment kan imidlertid diskuteres. Ikke bare innehar Tenet mange av de samme styrkene som de tidlige Bond-filmene, men den lider også av de samme svakhetene. Vi gjenkjenner umiddelbart de mest essensielle ingrediensene: storslagne action-sekvenser, eksotiske lokasjoner, hemmelige organisasjoner, en attraktiv kvinnelig birolle — ja, til og med en endimensjonal ond skruppelløs skurk med gebrokken aksent, som ikke drømmer om annet enn å tilintetgjøre verden. Jeg trodde vi hadde lagt fra oss disse karikaturene på 90-tallet, men der tok jeg grundig feil. Det er mye fasade, men lite fylde.

    Som tilskuere blir vi stadig underinformert fordi vi blir overinformert. I et forrykende tempo blir vi kastet rundt på verdenskartet fra den ene spektakulære lokasjonen til det andre, mens vi får servert alt fra små anekdoter til grunnleggende narrativ informasjon, levert av karakterer vi aldri blir noe særlig kjent med eller får tid til å bry oss om. Vi får sjelden noe fast begrep om hva karakterene skal eller hvorfor, langt mindre om hvorfor det skulle bety noe for noen av dem. Vi forstår at verden står i fare for å bli tilintetgjort, men vi føler aldri vekten eller betydningen av det. Og om vi ikke føler at det betyr noe for karakterene, hvorfor skulle det bety noe for oss som tilskuere? Høyt tempo og intrikate handlingsstrukturer er langt ifra noe nytt ved Nolans filmer, men i Tenet kan man vel påstå at det overskrider toleransegrensen.

    Vi følger en anonym hovedkarakter som vi aldri får tid til å bli kjent med og som tilsynelatende ikke berøres noe særlig av det han står overfor. Karakteren har ingen klar indre målsetning, annet enn å redde verden fra tilintetgjørelse. En konflikt som oppleves som ekstremt påklistret og meningsløs; som om den bare er kastet inn i fortellingen for å forsøke å overbevise oss om at noe står på spill, selv om vi ikke bryr oss noe særlig om karakterene eller de eventuelle konsekvensene denne katastrofen måtte medføre for dem. Det virker som om karakterenes viktigste oppgave er å levere informasjon som styrker konseptets troverdighet, men som til gjengjeld ender opp med å svekke karakterenes egne troverdighet.

    Handlingslinjen med den kvinnelige kunstkjenneren og hennes sønn føles påtatt og fremstår nærmest som et krampaktig forsøk på å tilføre filmen et sårt tiltrengt emosjonelt holdepunkt. Samtidig oppleves det hele som forutsigbart og kopiert, som om Nolan bare har forsøkt å resirkulere familiedramaet fra Inception, ut av mangelen på noe mer interessant. Vi blir gjentatte ganger fortalt hvor mye denne kvinnen bryr seg om sønnen sin, men vi får aldri noe begrep om deres forhold. Foruten noe som underbygger det, oppleves det bare som tomme ord. Det er åpenbart at karakterene er skrevet ut ifra konseptet. Karakterdramaet er til enhver tid underlagt narrativet og føles stivt og diktert. De blir disipler for narrativet, noe som resulterer i et flatt og blodfattig karakterdrama som til syvende og sist ikke har noen egenverdi, isolert sett. Selv om vi sjelden oppsøker actionfilmer for å finne gripende karakterdrama, så er det jo gjerne karakterene som geleider oss gjennom berg-og-dal-banen og gir oss en grunn til å holde oss fast og følge med i svingene. Tenet lider av mangelen på en menneskelig drivkraft som forankrer oss i fortellingen og fiksjonsuniverset.

    Tenet gjorde definitivt inntrykk på meg, men det som står igjen som minneverdig ved filmen er i overveiende grad det spektakulære; de fantastiske action-sekvensene. Det er i disse sekvensene filmens konsept får rom til å utspille seg og filmens premiss får en form for forløsning. Ikke i de langtekkelige pseudovitenskapelige samtalene som fyller tomrommet mellom dem. Vi trenger ikke å overtales til å tro at mennesker og objekter kan inverteres og sendes tilbake i tid, så lenge vi forstår fiksjonsuniversets mekanismer og rammeverk. Enkelte scener briljerer, men evner ikke å løfte filmen som en helhet. Jeg tror Tenet er en film som kunne tjent på å videreføre noe noe av den mer visuelle og mindre dialogdrevne filmspråket til Dunkirk. Selv om Nolan evner å skape et slags mytologisk univers og leker seg med interessante vitenskapelige, filosofiske og historiske referanser, har han ikke klart å skape en engasjerende filmfortelling som fundament. Dette vitner til at Nolan har latt fokuset ligge på filmens formmessige side og tilsidesatt innholdet. Tenet blir for meg, snarere stående som et manifest på at en flott fasade er mangelfull foruten en menneskelig kjerne. Til tross for sitt kreative konsept, sine spektakulære action-sekvenser og fantastiske narrative og stilmessige prestasjoner, stiller nok dessverre Tenet seg i rekken av svakere Nolan-filmer for min del. Filmen har en fascinerende og praktfull innpakning, men innholdet føles tomt.

    • Simen Kolstad Lindblad sier:

      Jeg synes du legger frem mange interessante argumenter, William – og jeg kan forstå dine innvendinger mot hvordan Tenet gjør de menneskelige karakterene underordnet et mer form-basert narrativ. For meg, derimot, var dette med på å gjøre filmen uimotståelig.

      Etter min mening er filmens narrative konsept, og virkeliggjørelsen av dette, dens viktigste karakterer og bankende hjerte. Jeg synes det er utrolig herlig at Nolan’s to seneste filmer, som han har skrevet selv, gjør opplevelsen av filmens mekanikk og filmatiske uttrykk til den bærende emosjonelle drivkraften.

      Det er for meg talende at både Dunkirk og Tenet er oppkalt etter operasjonene de fremstiller, snarere enn noe som kan kobles til de individuelle karakterene. Der Dunkirk henter sitt navn fra redningsoperasjonen i Dunkerque (Operasjon Dynamo), henter Tenet [SPOILER] sitt navn fra den strategiske operasjonen som redder verden og gir opphav til den hemmelige organisasjonen: filmens siste «temporal pincer movement» består jo av to grupper, der én gruppe opererer ti minutter fremover i tid mens den andre gruppen går ti minutter bakover i tid = TEN (fremover) NET («ten» lest baklengs).

      At Nolan rendyrker filmene sine ut ifra konkrete narrative konsepter på denne måten er utrolig fascinerende, og gjør at filmens prioritering av stil og uttrykk over gjenkjennelige karakterer kjennes friskt og spennende.

    • Dag Sødtholt sier:

      Men, Simen, han rendyrker det jo egentlig ikke, for han skal ha med det som William beskriver: «Handlingslinjen med den kvinnelige kunstkjenneren og hennes sønn føles påtatt og fremstår nærmest som et krampaktig forsøk på å tilføre filmen et sårt tiltrengt emosjonelt holdepunkt.»

    • Simen Kolstad Lindblad sier:

      Sant nok – «rendyrker» blir feil begrep, ettersom han jo faktisk inkluderer karakter-baserte tråder som dette. Det er jeg enig i.

      Det jeg vil fram til er at han først og fremst virker å konstruere fortellingene ut ifra hvordan filmspråket, i stedet for karakterene, kan formidle et narrativt konsept, i større grad enn tidligere. Jeg synes dette er veldig spennende, men jeg kan også forstå at handlingslinjer som tar direkte utgangspunkt i en karakter da kan føles litt påklistret. Dette ble derimot aldri et problem for meg i Tenet – kanskje fordi jeg var såpass revet med fra første sekund.

  5. Robin J. L sier:

    Det er ingen tvil om at Tenet har noe klønete eksposisjon og lite fokus på karakterutvikling, det hører til både sjanger og Nolan’s kunsterskap. Han er en uendelig ambisiøs filmskaper, men noen stor menneskekjenner er han ikke. Det er ikke noe «Kore-eda-esque» over hans filmer for å si det sånn, han er en hardcore formalist. Her er det idéer, bilder og form som er i førersete, alltid. «Utilitaristisk» eller økonomisk dialog med enkle, forstålige karaktermotivasjoner og aktuell tematikk (klima i Tenet) leder oss igjennom labyrintene. I noen av hans filmer er det mer fokus på karakterer, men det ikke tilfelle her.

    Karakterene i Tenet fungerer som brikker på et brett – uten The Protagonist’ sin ideologi redder han ikke Kat (Max er hennes motivasjon), og kan dermed de ikke redde verden senere i fortellingen. Ei heller kan Nolan leke seg med kryssklipping..

    Likvel får vi altså en gigantisk sjangerfilm som bruker entropi og termodynamikkens andre lov for å utforske temporale paradokser, tidsløkker, retrokausalitet, evighet, multivers, og fatalisme (blant annet) på en orginal måte. Både narrativ; hele filmen kan beskrives som en palindrom eller «temporal knipetang», med skjult handling/perspektiv over flere år, bilde; dopplereffekt ved bruk av rødt og blått motiv, ref entropi, og lyd; retrograd musikk. Alt spiller på palindrom-konseptet.

    Om man ønsker er det bare å velte seg i diverse teorier på nett, både av den filosofiske og narrative art, men for meg er dette først og fremst en rålekker James Bond-rulle med russiske bad guys (ELSKER at Sator’s goons’ rocker samme turtlenecks, ala Emilio Largo’s henchmen i Thunderball <3), fjonge kostymer, eksotiske lokasjoner, pene mennesker, og bilder jeg ikke har sett på et kinolerret før – det er mer enn nok for meg.

    Usikker på om jeg syntes det er en kvalitet eller svakhet at man må se filmen flere ganger for at man skal forstå grunnleggende elementer av fortellingen, det er ikke tilfelle med feks Inception. Vennskapet mellom Neil og The Protagoist får jo først en emosjonell dimensjon etter man har sett filmen og forstått konseptet og deres filosofi (akkurat dette er ganske likt The Prestige). Folk jeg har snakket med skjønner lite eller ingenting av hva de ser på, og man ser jo at kritikermottakelsen preges av dette.

    Blir spennende å se om Tenet vokser i etterkant eller om dette forblir en rulle "for fansen".

    • Robin J. L sier:

      Litt mer nørding: I filmen blir skapelsen av «algoritmen» sammenlignet med Oppenheimer og Manhattanprosjektet, men det er en annen vitenskapsmann som jobbet med Oppenheimer som Tenet låner mer av, nemlig John Archibald Wheeler. Hans «one-electron universe»-hypotese bør sjekkes ut, denne blir trukket frem i filmen. Det er også en karakter som heter Wheeler, sikkert en hyllest.

      Om det finnes noen andre «Nolan-heads» der ute så følger en liten anbefaling. Film kritiker og forfatter Tom Shone har jobbet i flere år med en bok, «The Movies, Mysteries, and Marvels of Christopher Nolan», som slippes nå om en drøy måned. Det har kommet en del «meh» bøker om Nolan allerede, men denne er skrevet i samarbeid med regissøren selv, og virker svært lovende. Tidlige omtaler er også gode, blant siterer forfatteren selv på twitter fra William Gibson og Sam Mendes: “THE NOLAN VARIATIONS is that rare thing, a superb book about a living filmmaker. Erudite, complex, labyrinthine and mind-expanding – it’s as close as you’re ever going to get to the Escher drawing that is Christopher Nolan’s remarkable brain.» – Sam Mendes.

      Så får jeg bare beklage alle leie skrivefeil, blitt noe øl på lørdagskvelden. :)

Svar Robin J. L

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>