Her er regissør Jens Liens guide til den alternative Cannes-festivalen

Cannes 2020: Vår alternative utgave av Cannes-festivalen 2020 er like rundt hjørnet, og tirsdag 12. mai braker det løs med visninger av Cannes-filmer her i Montages-redaksjonen (og i de tusen hjem). Vi har spurt norske og internasjonale filmpersonligheter med en spesiell erfaring fra Cannes-festivalen om deres anbefalinger fra programmet.

Vår andre guide er regissør Jens Lien, som har saumfart programmet og sendt inn sine fem anbefalinger. Lien deltok med filmer i Cannes både i 2000 (kortfilmen Døren som ikke smakk), 2001 (kortfilmen Naturlige briller) og 2006 (spillefilmdebuten Den brysomme mannen, i Kritikeruken). Det sprudlende svarbrevet om Cannes som vi mottok fra Lien er limt inn nedenfor, og deretter følger filmene han har trukket frem som sine tips til publikum.

*

Hei dere,

Kjempebra opplegg! Montages fører Cannes videre i disse vanskelige tider. Entusiasmen i dette prosjektet er i ekte Cannes-ånd. Mine fem anbefalinger fra programmet følger nedenfor, men først litt om festivalen.

Cannes er for meg en unik symbiose av fransk kaos, glossy kommers og den virkelig utfordrende filmen. På ytterst fransk vis har de greid å forene ytterpunktene av filmindustrien til et møtested for en hel bransje. De tviholder på at den originale, kompromissløse filmen har sin selvfølgelige plass i en gjennomkommersialisert bransje. Og ikke minst, festivalen kan virkelig ta vare på regissørene sine.

Før jeg fikk med min første kortfilm til Cannes, var ikke dette noe jeg hadde viet særlig mange tanker. Jeg syslet med eksperimentelle filmer og arenaen var en annen. Men etter å ha blitt antatt er mitt forhold til Cannes blitt både emosjonelt og romantisk. Det er ingen tvil om at det å ha en film med i Cannes er en massiv døråpner, og spesielt gjelder dette for mer utfordrende filmer.

Mitt første møte var en blanding av skyhøye forventninger og lett forvirring. Det som møtte meg var et overveldende kaos. Fransk organisering er milevis unna norsk. Man blir skyflet rundt på intervjuer og presentasjoner av et utall koordinatorer, hvor temperamentet er høyt, med mye gestikuleringer, forvirringer og misforståelser.

VIP-kort, billetter og festivalpass i forskjellige graderinger er underlagt et komplisert system som man aldri blir klok på. Du kan gå inn der, men ikke der. Her er du konge, her er du ingenting. Hyllesten er stor i det ene øyeblikket, og så blir man glemt i det neste. De trekker deg rundt, man mottar små bestikkelser – alt på sjarmerende og irriterende fransk vis.

Jeg glemmer aldri det forskremte blikket til Gullpalme-vinner Michael Haneke og kona hans på avslutningsfesten, som plutselig var overtatt av en svett, dansende folkemasse umiddelbart etter den høytidelige tildelingen av hovedprisen. Unge folk som var ute etter party spilte hovedrollene på festen, mens Haneke og kona var forlatt og malplassert, de klamret seg fast i Gullpalmen sin i et hjørne bak høyttalerne på dansegulvet.

Mytene om Cannes er gigantiske og det er slike opplevelser de mange håpefulle vandrer hvileløst rundt etter. Under Zentropa og Lars von Triers heydays fyrte de opp et gigantisk party i en luksusvilla oppe i åsen bak byen. Selvtilliten var til å bli høy på.

I champagnerusen er det lett å bli revet med, og vår egen spillefilmkonsulent (uten å nevne navn) kastet seg ut i feiringen og ble førstemann ut i bassenget med full smoking, i håp om å løfte festen med de tusen inviterte til nye høyder. Men alt handler om timing – og champisen hadde sin påvirkning på timingen. Ingen reagerte på den herlig dekadente handlingen – dette var jo altfor tidlig! Så vår mann karet seg til land, lettere forvirret over den uteblivende entusiasmen, nå betraktelig mer edru. Det var ikke før etter midnatt festen eksploderte, og produsent Ålen og flere andre kaster seg ut i bassenget i den varme Cannes-natten gurglende på en tilsynelatende utømmelig champagne.

Å bli invitert med en film til Cannes gir håp. Filmen man har jobbet så lenge og intenst med får kastet lys over seg, og som et resultat av dette et lengre liv. Jeg har deltatt i Cannes flere ganger, og alltid kommet hjem utmattet, men med en god følelse. Spesielt viktig er det at de setter pris på filmene som krever noe av tilskueren, filmer som ikke umiddelbart krysser av på alle skjematiske formler, og at de løfter dem opp i mylderet av kjendiser og Hollywood-arrangementer.

Den herlige, skakke glammen som ruler i Cannes rommer i seg selv en slags filmatisk poesi. Som den gangen kjæresten min Gine og jeg var for seint ute til en premiere og i siste øyeblikk fikk haik med en potetbonde ned fra villaene i åsene bak Cannes. Den eneste plassen han hadde var oppe på potetlasset på lasteplanet, så i smoking og lang elegant kjole ble vi plassert der. Den vennlige gartneren kjørte oss like godt gjennom hele spetakkelet utenfor festivalpalasset og helt opp til den røde løperen. Møkk på finstasen er innafor i Cannes, så lenge sløyfen er på. Jeg har møtt interessante og kjente regissører, som alle har et ydmykt og entusiastisk forhold til sirkuset. David Lynch, Wong Kar-wai og Gaspar Noé virker lite blaserte. Selv om Cannes tar vare på folkene sine, preges arrangementet av sprudlende uforutsigbarhet.

Filmen er og blir grunnpilaren i mediasirkuset. La oss holde den levende.

Hilsen Jens

*

The Hunchback of Notre Dame

(1939, William Dieterle) – Vises som åpningsfilm
Platekompaniet (fysisk)

Jeg har sjelden et nostalgisk forhold til eldre filmer, men The Hunchback of Notre Dame er en klassiker jeg har sett flere ganger. En historie om skjønnheten og udyret: «I am not a man and I am not a beast, I am as shapeless as the man in the moon». Utskuddet som blir utstøtt og jaget har vi sett fremstilt utallige ganger, men denne versjonen er forbausende engasjerende og konfronterende. Menneskene kan være fæle, særlig mot de som er annerledes og heslige og derfor anses være en trussel mot ro og orden i rekkene.

*

Brent av solen

(«Utomlennye solntsem», 1994, Nikita Mikhalkov) – Vises i hovedkonkurransen
Platekompaniet (fysisk), Amazon (fysisk, import)

Alt er så herlig at det er for godt til å være sant, og fortiden innhenter da også den livsbejaende og sjarmerende hovedpersonen. Regissør Nikita Mikhalkov spiller selv hovedrollen som den karismatiske og sjarmerende revolusjonshelten Colonel Kotov, som sammen med kone og barn opplever en sommer så vakker at den ikke kan vare. Da jeg så denne filmen på nittitallet ble jeg bergtatt av hvor skjønn den var uten å bli falsk eller slitsom. Den vakre, unge kona til Kotov spilles av Ingeborga Dapkunaite som jeg var så heldig å jobbe med da hun spilte knallhard russisk etterretningssjef i den norske TV-serien Okkupert.

*

Hearts of Darkness: A Filmmaker’s Apocalypse

(1991, Fax Bahr, George Hickenlooper, Eleanor Coppola) – Vises i Un certain regard
Platekompaniet (fysisk)

Francis Ford Coppola er en eksentrisk myteskaper, og i denne bakomfilmen får vi virkelig ta del i kaoset som rådet under produksjonen av Apokalypse nå! (1979). En innspilling som varte i over 360 dager «fordi galskapen bare spredde seg og de hadde for mye penger.» Blant krigsfilmer er Apokalypse nå! min favoritt, og denne dokumentaren er utrolig god på å beskrive hvordan det å lage film kan fortone seg som et sirkus ute av kontroll, og at resultatet sjelden kan settes i sammenheng med prosessen.

*

Dogville

(2003, Lars von Trier) – Vises i Cannes Classics
iTunes (digitalt), Viaplay (digitalt, abo), Platekompaniet (fysisk)

Dogville er «regelrytteren» Lars von Triers drøyeste eksperiment hva gjelder å fjerne tradisjonelle filmatiske virkemidler for å se hva som skjer. Etter dogmefilmen, hvor han tok ut blant annet musikk, dolly og lyssetting, fjerner han i Dogville noe så sentralt som scenografi – i alle fall slik vi kjenner den. Dogville ble innspilt i Trollhättan, i en fabrikkhall hvor rommene er risset opp på gulvet med hvite markører, og lar skuespillerene, og særlig Nicole Kidman, bære alt. Resultatet fungerer urovekkende godt.

*

Lazarescus død

(«Moartea domnului Lãzãrescu», 2005, Cristi Puiu) – Vises i Cannes Classics
 Netflix (digitalt, abo), Amazon (fysisk, import)

En absurd morsom og gripende film om en ensom, aldrende, alkoholstinkende mann helsesystemet møter med liten sympati når han blir syk. En rekke ansvarsfraskrivelser resulterer i at han blir dyttet inn og ut av sykebiler og sykehus på leting etter noen som som kan ta vare på ham. Dypt tragisk – og tragikomisk.

*

Den alternative Cannes-festivalen utspiller seg mellom 12. og 23. mai. Her kan dere bla gjennom det komplette programmet.