Etter nesten to måneder med stengte kinoer, reflekterer vi i denne podkastepisoden over filmens kår i koronaens tid. Ser vi film på en annen måte nå? Og mer spesifikt: hvordan opplever vi slow cinema hjemmefra?

Torsdag 12. mars kom beskjeden fra norske myndigheter om at samfunnet måtte stenge ned, for å bekjempe spredningen av koronaviruset. Kinoer, filmklubber og cinematek slukket projektorene, og filmkulturen gikk i dvale, eller mer presist: den skiftet ham, og inntok våre hjem i større grad enn før. Nesten to måneder senere kunne mange norske kinoer denne uken igjen åpne dørene for publikum. Hvilke erfaringer sitter vi så igjen med?

Samtalen nedenfor tar utgangspunkt i filmene til tre regissører – Chantal Akerman ^[1], Roy Andersson ^[2] og Apichatpong Weerasethakul ^[3] – og vårt panel diskuterer hvordan tid spiller inn i disse filmskapernes kunstneriske uttrykk, hva som definerer såkalt slow cinema og hvordan vi har brukt filmtiden vår i denne perioden. Underveis kommer vi også inn på et brev om koronaens tid, skrevet av Apichatpong Weerasethakul, som dere kan lese hos Filmkrant ^[4].

Rundt det virtuelle rundebord over Skype sitter Montages-redaktør Karsten Meinich, Filmklubbforbundets filmsjef Chloé Faulkner og Cato Fossum, tidligere programsjef i Oslo Pix – nå ansatt hos Kortfilmfestivalen.

God lytting!