Ole Giæver skal i gang med filmen «La elva leve». (Bilder: Faksimile fra dokumentarfilmen «Vendepunktet» (2011) / regissørportrett [Mer Film])

Ole Giæver lager sin mest påkostede film: «La elva leve var en del av min oppvekst»

Etter Ole Giævers internasjonale gjennombrudd midt på 2010-tallet med Mot naturen (2014) og Fra balkongen (2017) – begge vist på filmfestivalen i Berlin – har det vært stille fra regissøren. Men nå går han i gang med sin hittil mest påkostede spillefilm, La elva leve, som i går ble bevilget 9 millioner kroner i produksjonstilskudd fra NFI. I denne saken forteller Giæver oss om bakgrunnen for prosjektet, og hvordan det skiller seg fra hans foregående filmer.

Skjønt helt stille rundt Giæver og nye prosjekter har det riktignok ikke vært. I 2018 kunne det virke som regissøren ville ta en pause fra spillefilmformatet, da han ble bevilget Nye veier-støtte fra NFI til webserien Klone, en sci-fi-fortelling beskrevet av daværende NFI-konsulent Ståle Stein Berg som «ein tydleg definert og enkel situasjonskomedie med eit komplekst potensiale, om ein kan seie det. Eller filosofisk lo-fi sci-fi om du vil.»

Piloten til Klone har da også nylig blitt ferdigstilt, og Giæver forteller at han er i dialog med forskjellige TV-kanaler om muligheten for å gå i opptak på første sesong om ikke så altfor lenge: «Vi presenterte noe av materialet under filmfestivalen i Gøteborg [i slutten av januar] og fikk svært god respons.»

Likevel er det nå den nye spillefilmen La elva leve som står i fokus, med planlagt opptaksstart i august. Så hva er bakgrunnen for at Ole Giæver nå går fra kontemporære, essayistiske filmer, til et større periodeprosjekt?

«Etter Mot naturen og Fra balkongen ønsket jeg å gjøre en film som orienterte seg mer mot samfunnet,» forteller han. «Jeg er bekymret for de individualistiske tendensene i vår tid og drodlet en stund på hvordan jeg kunne prøve å tematisere det i en spillefilm, da Alta-saken dukket opp i minnet mitt. Familien min bodde i Alta da demonstrasjonene fant sted. Jeg var bare 2-3 år da, men faren min satt i styret i Folkeaksjonen mot utbyggingen, så [den historien] har alltid vært der, som en del av min oppvekst.»

Regissøren har lenge jobbet i tospann med produsent Maria Ekerhovd i Mer Film, så også denne gangen. «Jeg får ofte ideer av varierende kvalitet og presenterer de kontinuerlig for Maria. Jeg tror aldri jeg har fått en mer entusiastisk respons fra henne enn da jeg presenterte ideen til La elva leve.» Beundringen deles av NFIs spillefilmkonsulent Anne B. Sørensen, her fra hennes uttalelse i forbindelse med bevilgningen: «[Denne filmen] vil dra publikum inn gjennom en utrolig spennende historie, aktualisere Alta-aksjonen på ny og sette den i relieff til noen av samtidens viktigste temaer: klimautfordringer, politikk og mangfold.»

Nettopp muligheten til å koble fortid med nåtid – protestaksjonene i Alta fant i hovedsak sted mellom 1979 og 1981 – har vært en inspirasjon for Giæver i arbeidet med å skrive manuset: «Maria og jeg har snakket om hvor potent denne saken fortsatt er, og at det fins mye læring og inspirasjon i 70-tallets aktivisme, der nettopp den kollektive mobiliseringen og solidaritetstanken var så sterk. Da jeg begynte å gjøre research ble jeg enormt berørt av det samiske perspektivet. Mange husker kanskje Alta-saken primært som en miljøkamp, men den utviklet seg til å bli en protest mot den norske stats skamfulle behandling av samene. De personlige møtene jeg har hatt og historiene om diskriminering, rasisme og skam, men også grenseløst mot og viljen til å dø i kampen for samiske rettigheter, utgjør kjernen i denne filmens fortelling.»

Samtidig som La elva leve har en klar, personlig forankring i de virkelige hendelsene fra Alta-aksjonen, blir Giævers film en dramatisert fiksjonsfortelling. Slik beskrives prosjektets historiske forankring og sentrale handling i pressemeldingen fra NFI:

I 1978 vedtok Stortinget å bygge en demning i Alta-Kautokeinovassdraget, midt i hjertet av Sápmi, uten å ta hensyn til elvas betydning og verdi for det samiske folk. Det som begynte som en lokal naturvernsaksjon for å bevare elva utviklet seg til å bli et oppgjør mot den norske stats behandling av samene.

Midt oppe i det historiske dramaet står Ester [filmens hovedperson], som når det hele starter skjuler sin samiske identitet for å unngå å bli utsatt for rasisme. Når Ester etter hvert blir dratt med på demonstrasjonene begynner Esters personlige reise ut av skammen og hun er til slutt villig til å dø i kampen for samiske rettigheter.

*

Ole Giæver i «Fra balkongen» (2017).

Totalbudsjett på 40 millioner

Den særegne, lekne estetikken Ole Giæver har dyrket frem i sine to foregående filmer, fikk gode vekstvilkår på lave budsjetter med liten risiko. Med La elva leve vil produksjonsbudsjettet ligge på 40 millioner kroner, ifølge NFI, noe som gjør dette til Giævers hittil mest ressurskrevende produksjon, men regissøren virker ikke å la seg affisere av økt kommersiell fallhøyde:

«La elva leve skiller seg mest åpenbart fra mine tidligere filmer ved at det er en periodefilm, et historisk drama basert på virkelige hendelser. Men det viktigste for meg som filmskaper, uansett konsept eller historie, er at filmen skal være sann,» sier Giæver. «Alle kunstneriske valg tas med det som øverste hensyn og mål, å bidra til en sannferdig og autentisk fortelling utifra filmens premiss. Utfordringen, som jo også er noe av det mest givende, er å finne et audiovisuelt konsept som til tross for de store scenene, et rikt rollegalleri og de historisk-politiske aspektene, aldri mister hovedkarakteren av syne, vi skal føle hennes puls i lyd og bilde gjennom hele filmen.

Jeg ønsker å yte rettferdighet til hvor dramatisk og viktig Alta-saken var, at det fins episke kvaliteter i filmens håndtering av dette, men først og fremst ligger filmens hjerte og nerve i hovedkarakteren Ester. Det er gjennom henne, en ung samisk kvinne, at vi skal føle på kroppen hvordan Alta-saken rev folk i stykker og vekket mange samer ut av fornedrelsen til kamp mot overmakten. Sånn sett fortsetter jeg arbeidet fra mine siste filmer med å utforske hva det er å være menneske, hvor viktig det er å bli anerkjent og sett og ikke minst hvor viktig naturen er for mennesket.»

*

(Faksimile fra Altaposten, 30. januar 1979. Kilde: Nasjonalbiblioteket.)

Avslutningsvis kommer vi ikke utenom å spørre Ole Giæver om tittelen på filmen, som ikke bare er et av Alta-aksjonens mest kjente protestrop og slagord, men også en tittel han deler med kultregissør Bredo Greves doku-fiksjonelle La elva leve! (1980).

«Ja, jeg kjenner godt til Bredo Greves film, og har sett den et par ganger – den er et viktig tidsdokument. Bredos film er en kombinasjon av dokumentariske opptak og en fiksjonsfortelling, og særlig de dokumentariske delene, skutt av Morten Skallerud, er sterke. Når det gjelder delt tittel, så har jeg vanskelig for å tro at publikum vil oppleve vår film som en nyinnspilling. Vår tittel har dessuten ikke med utropstegnet,» smiler Giæver.

«Som research har jeg for øvrig lest og sett nesten alt som fins av bøker og dokumentarer,» forteller han. «Særlig Lars Martin Hjorthols Alta – kraftkampen som utfordret statens makt (2006), Magnar Mikkelsens Elva skal leve (1980) og Per Kristian Olsens dokumentarfilm Vendepunktet (2011, se den hos NRK) har vært viktig i researcharbeidet. Vår film, La elva leve, skal likevel skille seg fra alt jeg har kommet over av bøker, filmer og dokumentarer – ved at den vil fokusere på hva Alta-saken gjorde med, og hvilken betydning den fikk for, enkeltmennesket.»

Hvis ikke koronakrisen forhindrer innspillingsstart i august 2020 for Giæver og hans medarbeidere, kan vi håpe at La elva leve blir premiereklar en gang mot slutten av 2021.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>