Fra venstre: Greta Gerwigs «Little Women» (2019), Autumn de Wildes «Emma» (2020), Yorgos Lanthimos' «The Favourite» (2018), Céline Sciammas «Portrett av en kvinne i flammer» (2019) og Whit Stillmans «Love & Friendship» (2016).

Filmfrelst

Filmfrelst #388: Det moderne kostymedramaet – i filmer som Little Women, Emma og The Favourite

I denne temaepisoden av Filmfrelst har vi kastet et blikk på sjangeren kostymedrama, og med i panelet har vi to spesialinviterte gjester som ikke tidligere har vært med i podkasten.

Det går en trend i tiden: det klassiske kostymedramaet har blitt modernisert og revitalisert i et knippe nye filmer, og i denne podkastepisoden diskuterer vi fem titler som har bidratt til eller blitt del av denne hyggelige utviklingen: Greta Gerwigs Little Women (2019), Autumn de Wildes Emma (2020), Yorgos LanthimosThe Favourite (2018), Céline Sciammas Portrett av en kvinne i flammer (2019) og Whit Stillmans Love & Friendship (2016).

I det som blir en omfangsrik samtale diskuterer vårt podkastpanel både sitt personlige forhold til kostymedramaet som sjanger og sine tanker om hver av de fem filmene som står i fokus. Episoden glir også over i refleksjoner rundt hvordan de forskjellige regissørenes narrative og estetiske valg enten har bidratt med et friskt pust til sjangeren eller befestet konvensjoner, og i noen tilfeller litt av begge. Vi streifer også innom noen av filmenes litterære forelegg, og hvordan adaptasjonene fra bøker skiller seg fra filmene som er basert på et originalmanuskript.

Filmviter og Mikrofilm-produsent Tonje Skar Reiersen og Filmklubbforbundets filmsjef Chloé Faulkner sitter ved mikrofonene (over Skype) i denne episoden, sammen med Montages-redaktør Karsten Meinich. Reiersen bidrar også i Montages-spalten Analysen, mens Faulkner til daglig skriver for Z Filmtidsskrift. (Les for øvrig sistnevntes artikkel om Little Women, som er en referanse i episoden. Og hør gjerne Filmfrelst #371 der vi intervjuer Céline Sciamma, også nevnt i samtalen.)

God lytting!

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Tonny Andre Albrigtsen sier:

    Som dere sier innledningsvis glir sjangre ofte over i hverandre, men synes ikke det er særlig nyttig/rettferdig å klippe og lime i den graden dere gjør her. Å si at kostymedramaet er en trend i tiden er i seg selv en smule søkt: Det har vel vært en ganske jevn strøm av kritikerroste adaptasjoner og historiske filmer de siste årene. I tillegg er det vanskelig å sidestille filmatiseringer av klassiske verk som i sin tid slettes ikke var historiske med romaner/filmer som bevisst plasserer seg i fjern fortid.

    Austen er på mange måter en egen sjanger. Nabokov kalte henne vel noe sånt som den første romanforfatteren, og det er ganske tydelig at bøkene hennes skiller seg grunnleggende fra senere klassiske romantiske romaner i at de (med unntak av Emma) er ganske forutsigbare forviklingskomedier. I Emma virker det nesten som Austen bevisst skriver satire av egne bøker, og jeg tror det er grunnen til at man er såpass uenig om kvaliteten på verket.

    Uansett er Austens romaner rotfestet i den greske fortellertradisjonen der spørsmålet (og gleden) ikke ligger i fortellingens forløsning, men hvordan historien spilles ut. Etter mitt syn er denne fortellertradisjonen mye dypere og reflektert enn Who-dunnit-plot-idiotien som regjerer i kontemporær underholdning, men nok om det.

    Det som for meg kjennetegner Austen er observasjonsevnen og varmen, og her lykkes den nye Emma-filmen bare sånn tålelig. Veldig enig i at de mer humoristiske scenene spilles ganske plumpt, og har alt for tydelige audio-visuelle markører, men fortellingen lykkes samtidig (i hovedsak gjennom rolletolkningen av Emma) med å understreke en bortskjemt og beskyttet, men fortsatt følelsesmessig rik figur med intelligens og smak, men desto mindre erfaringer som lar henne komme til sin rett. En bedre regissør kunne ha laget en veldig bra film her: Så mye er sikkert.

    Kult at dere trekker fram Love and Friendship, som er en av de beste Austen-filmatiseringene jeg har sett fordi den i stor grad lykkes i å fange Austens blikk for detaljer. Hun er en mester i å skildre sosiale mekanismer så vel som karaktertrekk, og Whitman lykkes med mye av det samme.

    Har også sett Portrait, og det er noe helt annet enn de nevnte filmene. Det føltes mer som et feministisk manifest enn en periodeskildring, og ser absolutt ingen likheter med Austen der. Dessverre ikke sett de to siste filmene dere nevner innledningsvis, men forestiller meg ikke at The Favourite har noen trekk som gjør den til et naturlig sammenligningsgrunnlag for Austen.

    • Tonje Skar Reiersen sier:

      Hei Tonny Andre. Jeg er helt enig med deg i det meste du skriver her, egentlig. Kostymedrama, eller historiske drama, er overhode ikke noen enhetlig sjanger, filmene er veldig ulike, og adaptasjoner av litterære klassikere har vært standard siden filmens barndom, og mange av disse har også vært subversive og moderne tolkninger. Hver tiår har sine svært solide kostymedramaer av prominente regissører, ikke noe nytt under solen.

      Denne podcasten var egentlig først og fremst et ønske om å belyse noen interessante og litt freshe historiske dramaer som har kommet de siste par åra å diskutere hva som fungerer bedre i noen av dem enn andre. Jeg er også helt enig i at Kvinne i flammer er litt på siden.

      Jeg vil absolutt anbefale deg å se både Little Women, og ikke minst The Favourite. Ikke fordi de er så Austeneske, egentlig, for det er de ikke, men fordi de vitner om hvor stor fortellerkraft og relevans kostymedramaer kan besitte når de er gjort av solide regissører, selv om forskjellene selvsagt er like påfallende som likhetene.

      Det kunne i og for seg være interessant å ha en helt egen samtale kun om Austen-filmatiseringer fra forskjellige tiår, å spore hvordan ulike regissører/manusforfattere gjør sine tolkninger og diskutere hvordan ulike kulturelle klima gjør at man betoner visste elementer fra bøkene over andre.

  2. Tonny Andre Albrigtsen sier:

    Hei, og takk for fint svar. Skjønner godt at det er utfordrende å finne et oppsummerende tema, og ser at formatet legger opp til at ting blir satt på spissen. Setter veldig pris på at periodefilmen får mer oppmerksomhet, spesielt etter at det i en periode ble laget noen middelmådige filmatiseringer av Austen og Tolstoj av Joe Wright. Dessuten er det jo mye å hente fra ulike vinklinger av klassikere… min personlige favoritt er Terence Davies som etter sin selvbiografiske periode har gjort mange uhyre sterke filmatiseringer, inkludert så vidt nevnte Whartons House of Mirth med Gillian Anderson(!) som Lily Barth.

    Det kan også være verdt å nevne at en del TV-serier har nytt godt av å forholde seg til en mer klassisk dramaturgisk struktur og visse kostymefakter. I disse dager snakker mange om Twin Peaks, men den første ordentlige miniserien er for meg Brideshead Revisited. Satte også veldig pris på Parade’s End ganske nylig, men er veldig fan av boken også. Synes noen ganger at TV kan misbruke tidskoloritt og klassikerstatus med ganske generisk resultat, men noen ganger skinner fortellerkunsten virkelig igjennom.

    Til slutt: jeg tror det er mye fint å hente fra klassisk litteratur, og jeg håper at man fortsetter med en reflektert tilnærming til filmatiske medier som periodeverk i spesielt serieformatet, der jeg ofte føler at binging har ført med seg sjablonger i for stor grad. Da foretrekker jeg heller Austens erketyper med personligheter.

  3. Tonny Andre Albrigtsen sier:

    Nå har jeg sett begge nevnte filmer, og for å ta den dårlige først: The Favourite

    Her snakker man en film som jeg hverken vil eller kan forstå. Den slår meg først og fremst som slem; og deretter som barnslig. Som jeg nevnte i tidligere kommentar, er det noe ved den klassiske overklassefortellingen som appellerer til meg: Privilegiet som kommer med klasse og rikdom er fjernt for meg, men ofte representerer det en estetisering av menneskelige behov. Gjennom å forskyve alle former for livsnødvendige oppgaver til tjenere, blir dekadansen en inngangsport til refleksjon, men The Favourite velger heller å vektlegge en moderne titter-opphisselse over å føle seg bedre enn figurene som portretteres. Fra mitt perspektiv er det som den endelige formen for sex-farse; en forlengelse av Sex on The Beach eller Paradise Hotel eller hva nå enn folk ser på om dagen; og flere ganger i løpet av filmen tenkte jeg at et menneske som velger å investere måneder og år i å lage denne filmen umulig kan ha det bra med seg selv. For meg virker det som ateisme møter messiaskompleks: Du ønsker å avkle mennesket koste hva det koste vil fordi du ser noe andre ikke ser; men den skarpe dialogen er skarp på grunn av kynisme, forsøkene på virtuos kameraføring er bare øvelser; skuespillerne balanserer hårfint mellom å latterliggjøre rollefigurene og å fornedre seg selv.

    Det er ingenting med denne filmen som er spesielt imponerende annet enn hvor pretensiøst og hensynsløst den estetiserer. En motbydelig suppe, alt i alt, som jeg godt kunne vært foruten.

    Little Women:
    Til tross for visse svakheter (rammefortellingen imponerte ikke meg), har Greta Gerwig kommet ganske nær den klassiske romanen. Her uttaler jeg meg riktignok på generell basis, siden jeg ikke har lest selve boken. Hun finner rom til å skildre figurene sine gjennom definerte karaktertrekk. Disse er ikke nyanserte nok til å resultere i virkelig store rolleprestasjoner, men likevel får du en følelse av sammenheng mellom det som skjer og det som føles. Mye av grunnen til det er at familiedynamikken er såpass bra; Gerwig skriver noen ganger scener som lener seg tungt på teater-improv, og når man ser figurene hennes sammen i en løssluppen kontekst er det tydelig at hun dyrker personlig kjemi på en spennende måte.

    Alt i alt er dette den typen film jeg verdsetter mer enn jeg virkelig liker: Det kan være svakheter i kildematerialet, men Lady Bird hadde den samme svakheten hvor enkeltscener fullstendig overskygger filmen som helhet. Når jeg tenker meg om er det kanskje ikke en svakhet en gang. Uansett satte jeg pris på denne, uten at den kan måle seg med det beste av klassiske filmatiseringer. Jeg ser heller David Lean, Terence Davies, Merchant/Ivory eller Mike Leigh, men at det føles som relevante sammenligninger er jo imponerende i seg selv.

Svar Tonny Andre Albrigtsen

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>