Bil og film passer som hånd i hanske. De to oppfinnelsene, som begge stammer fra slutten av 1800-tallet, dannet par fra fødselen av, og har siden den gang påvirket hverandres posisjon i populærkulturen. Bilen er blitt et selvsagt motiv i filmhistorien, og det samme er den i 15 år gamle Oliver Solberg ^[1]s liv. «Vi er jo en bilfamilie,» konstaterer gutten som står i sentrum av tenåringsrallydokumentaren Born2Drive ^[2] – og etter sigende er født til å kjøre. De mer dyptpløyende forklaringene uteblir ellers i en film som kun skraper i overflaten på sin hovedperson, men som til gjengjeld leverer både fart og spenning. 

Bilfilmer og -serier ser ikke ut til å gå av moten med det første, selv ikke i en tid preget av oljeprotester, klimakrise og el-syklister. I fjor åpnet kinopublikummet, så vel som Oscar-akademiet, sine nostalgiske hjerter for 60-tallets mest ikoniske racerbilløp i James Mangolds Ford v Ferrari ^[3] (2019, også kjent som Le Mans ’66). Dessuten ble Formel 1 begjærlig og grundig beskrevet i dokumentarserien Formula 1: Drive to Survive ^[4] (2019-), et Netflix-samarbeid som har gitt motorsportklassen et etterlengtet løft og generert flere yngre tilhengere.

Her til lands har regissør Daniel Fahre ^[5] (Marcus & Martinus – Sammen om drømmen) og manusforfatter Linn-Jeanethe Kyed ^[6] gjort sitt for at lukten av svidd gummi skal fylle kinosaler, stuer og ungdomsrom med nokså jevne mellomrom: Kyed bidro på de to første Børning ^[7]-filmene, og etter å ha skrevet Fahres artistdokumentar fra 2017 om Marcus & Martinus ^[8] gikk de to filmskaperne inn i et nytt samarbeid om Oliver Solberg, og Born2Drive ^[2] ble altså klar for kinolansering i 2019. Dokumentaren har i disse dager fått en fjernsynsoppfølger ved navn Team Solberg ^[9] (2020) på TVNorge, samtidig som duoen er aktuell med Rådebank ^[10] (2020-) på NRK, en dramaserie satt til rånermiljøet i Bø i Telemark.

I vurderingen av Born2Drive, som gir oss et innblikk i livet til den yngste rallycross-sjåføren noensinne, vil jeg først og fremst legge vekt på filmens kvaliteter som portrettdokumentar, men også på hvorvidt den fungerer som «bilfilm» – med alt det måtte innebære av driv, energi og kunnskapsformidling. Så, hva er egentlig en bilfilm?

^[11]

Bilfilm som samlebegrep

Bilfilm som samlebegrep kan gå på tvers av ulike sjangre, alt ettersom hvor strengt man velger å snevre inn definisjonen. Den vil kunne omfatte alt fra biopics til klassisk racingfilm, fra Ron Howards Rush ^[12] (2013) til John Frankenheimers Grand Prix ^[13] (1966), med konkurransedrevet fart og spenning som kjernefaktorer.

Filmhistorien har uten tvil gitt oss plenty av ikoniske biler, det være seg Bo «Bandit» Darvilles Pontiac Firebird Trans Am, James Bonds Aston Martin-modeller eller Reodor Felgens Il Tempo Gigante. Tradisjonelt sett er kjøretøyet et bilde på modernitet og teknologiske fremskritt, men kan også fetisjeres som «mannsfantasier» og fremstilles som et begjærsobjekt i seg selv. Den kommer nok aller best til sin rett på filmlerretet når den får virke som muse og katalysator for formspråket og på den måten inspirerer til spennende visuell og auditiv lek, slik vi har sett nylig i filmer som Mad Max: Fury Road ^[14] (Miller, 2015) og Baby Driver ^[15] (Wright, 2017).

På film fungerer bilen selvfølgelig ofte som et spenningsskapende element, gjerne i forbindelse med intens biljakt og imponerende stunts. Foruten å være et framkomstmiddel og et oppholdssted, kan den også virke som en forlengelse av karakteren som kjører den, eller tilegnes annen symbolsk verdi. I klassiske road movies, for eksempel, representerer bilen frihet og personlig søken, samtidig som den utgjør den faktiske spilleplassen for fortellingen. I atter en annen gren av bilfilmen tar kjøretøyene form som antropomorfe skapninger, som for eksempel menneskeeteren Christine ^[16] (Carpenter, 1983), The Car ^[17] (Silverstein, 1977), eller Lightning McQueen og vennene hans i familiekomedien Cars ^[18] (Lasseter & Ranft, 2006).

Ser man mot dokumentarenes verden, er Asif Kapadias Senna ^[19] (2010), om Formel 1-legenden Aryton Sennas karriere, og Eric Banas Love the Beast ^[20] (2009), som tematiserer kjærlighetsforholdet mellom «mann og maskin», blant de nyere bidragene som er verdt å nevne. Bildokumentarisme gjør det imidlertid kanskje aller sterkest på fjernsyn, og her har særlig realitysjangeren spilt en viktig rolle. Det mest opplagte eksempelet er selvfølgelig Top Gear ^[21] (2002-), som på mange måter har blitt selve bærebjelken i enhver bilentusiasts liv, helt siden serien gjenoppsto på britisk TV i 2002. (Originalversjonen av Top Gear ble første gang kringkastet på BBC i 1977.)

En kvalitet ved Top Gear er seriens evne til å treffe et bredere publikum enn dem som allerede er innviet i motorsportkulturen. I alle de nevnte filmene, uavhengig av ulike sjangre og stemningsleier, spiller bilen en nøkkelrolle. Balansegangen mellom fetisjering og følsomhet, intern nerding og mer allmennmenneskelige temaer er imidlertid ulik fra film til film. Hvordan ser så blandingsforholdet ut i Born2Drive?

^{[22] [23]}

«Ride like a warrior»

Som sønn av den norske rallylegenden og verdensmesteren Petter Solberg ^[24] og tidligere rallysjåfør og norgesmester (og på innspillingstidspunktet ektemannens teamleder) Pernilla Solberg ^[25], har femten år gamle Olivers posisjon bak rattet nærmest virket skjebnebestemt. I Born2Drive får vi følge ham gjennom et år der han jobber hardt og målrettet for å gjøre drøm til virkelighet. En dag vil han nemlig bli like god som, om ikke bedre enn, sitt store idol: Pappa. Men først må han skaffe seg den etterlengtede rallycross-lisensen, han må begynne på en prestisjefylt motorsportutdanning i Le Mans i Frankrike, og han må forsøke å bli nordisk mester i rallycross.

Da Born2Drive hadde premiere på norske kinoer i februar i fjor, ble filmen solgt inn som «dokumentarenes Fast and the Furious». I tråd med adrenalinrushet og temperaturen som forbindes med Vin Diesel ^[26]-franchisen, ble publikum lovet «ekte biler, stor lidenskap og 600 illsinte hestekrefter under panseret», og det er ingen tvil om at filmens tittelsekvens melker assosiasjonen for alt den er verdt.

Solberg-eposet åpner med et frampek. Kameraet hviler på en flekk med oljesøl, banen og publikum er badet i sterk og inderlig kveldssol, og i det fjerne høres lyden av motordur. Tribunene er fulle, folk henger over rekkverkene, og et norsk flagg vaier i det fjerne. Alt er skildret i sakte film, og over bildene hører vi stemmen til en mannlig sportskommentator: «Nå skal det avgjøres. Vi skal få svaret på det vi alle lurer på…»

Med ett er vi på innsiden av en superbil. To hender griper andektig, men fattet om rattet. Et nærbilde avslører at ansiktet som befinner seg inni den store, Monster-sponsede hjelmen er svært ungt. «Hvem blir nordisk mester i rallycross?» fortsetter kommentatoren, og vi befinner oss brått i et mørkt, tydelig stilisert rom. En tung hip hop-låt fyller lydbildet, og vi ser konturen av en bil som kjører sakte mot oss. «Won’t stop until we win, ride like a warrior,» messer låten. Samarbeidspartnere og filmstudio presenteres i oransje bokstaver mot blå røyk. Bilen spruter flammer gjennom eksosrøret. Bildekkene ryker. Vi får øye på sjåføren bak rattet og kjenner ham igjen fra tidligere, og så løfter bilen seg fra bakken. I bakgrunnen vokser det fram en massiv eksplosjon, bilen skyter av gårde som en rakett, og i flammehavet stiger filmtittelen fram: «BORN2DRIVE».

Her har man virkelig latt seg friste av gutteaktige komplementærfarger og harry pyroeffekter. Smaken er som kjent som baken. Forventningene til den kommende halvannen timen er uansett satt, men det skal snart vise seg at Born2Drives tittelsekvens både er malplassert og villedende, og har lite med dokumentarens øvrige utforming og stemningsleie å gjøre.

^{[27] [28]}

Solberg-familien

Overgangen fra The Fast and the Furious ^[29] til Søsken til evig tid ^[30] kommer raskt, og antiklimakset er til å ta og føle på. Like fort som forventningene om heseblesende action har rukket å etablere seg, er vi plutselig tilbake i «virkeligheten». Dronekameraet svever over milevis med barskog og teksten på skjermen informerer: «Mitandersvors, Sverige». På familiegården ruller en sliten, grå bil inn på tomta. Motoren skriker, og inne i garasjen er pappa Petter rask til å diagnostisere støyet: «Det er rådebank.»

Ved middagsbordet snakkes det om sikkerhet i bil og Oliver må ta oppvasken. Oppe på loftet kjører han simulatorspill. Via lydsporet introduserer han seg selv og familien sin, og med det etableres han som dokumentarens forteller. Formuleringene er enkle, og formidlingen grenser til høytopplesning:

Jeg heter Oliver. Jeg er 15 år og bor på en gård i Sverige nære norskegrensa, sammen med mamma som heter Pernilla, pappa Petter og hunden vår, som heter Josef. Jeg bruker all tida mi på motorsport, egentlig. Jeg har prøvd andre idretter, som fotball og hockey og sånn, men det er motorsport som er livet mitt. Interessen for bil har jeg egentlig hatt siden jeg blei født.

^[31]

Herfra følger en lengre kompilasjonssekvens der en hel mengde arkivmateriale, fra personlige fotoalbum og hjemmevideoer til tidligere pressereportasjer- og intervjuer og opptak fra rallyløp, bindes sammen ved hjelp av fortellerstemmen. Det tegnes et klart bilde av Solberg-familiens forhold til motorsporten og hvordan dette har preget Olivers oppvekst og drømmer:

Vi er jo en bilfamilie. Jeg var ikke så gammal første gang jeg fikk sitte bak et ratt. […] Mamma og pappa har latt meg få prøve nye ting, og gitt meg muligheten til å lære masse om motorsport. Og jeg syntes det var veldig gøy når jeg fikk lov til å begynne å kjøre sjøl.

Som bevis får vi se arkivbilder av en ung Pernilla som vinner norgesmesterskap i rally, og en ung Petter som vinner verdensmesterskapet. «I must say, this is the best ever in my whole life after my son, Oliver,» roper en oppildnet far til kameraene på famøs «Solberg-engelsk». Like etter klippes det til Petter som koser med sin to år gamle sønn mens en en mengde pressefotografer står i en ring rundt dem. Smårollingen Oliver fremstår som en fast aktør på foreldrenes arbeidsplass. Som fireåring kjører han dessuten firehjuling, og som tiåring konkurrerer han i crosskart.

Til en journalist i anledning sistnevnte konkurranse, påstår guttungen at han er bedre enn faren sin. «Når var det du begynte å bli bedre enn pappa?» spør journalisten. «Når jeg blei født,» gliser Oliver triumferende.

^[32]

Vidunderbarn i voksenverden

Allerede fra første stund framstilles altså hovedpersonen som uløselig forbundet til motorsporten. For å bli kjent med Oliver, må vi bli kjent med forholdet hans til bil. Foreldrene er imidlertid gravitasjonspunktet både på hjemme- og racerbanen, og enebarnets dragning mot bilsporten framstår også som et jag etter inkludering og bekreftelse. Kjøringen representerer en voksenverden, full av risiko og rush, som han har lengtet etter å bli en del av, men som han har måttet bevitne fra sidelinjen, for ung til å kunne delta.

Alder er for øvrig et gjennomgangstema i dokumentaren: Oliver er yngst i alt han gjør. Ikke bare er han yngstemann i familiehjemmet, han er også yngst på rallycross-banen og tilsynelatende også på FFSA-akademiet. Under racene gjentas det til stadighet at Olivers konkurrenter er langt mer erfarne enn ham, og i samtaler med faren understrekes det hvor mye lengre gutten er kommet enn Petter da han selv var på sønnens alder. Ved bilutdanningen i Le Mans er Oliver tilsynelatende den eneste som ikke er kommet i stemmeskiftet ennå. Der skolekameratene er mer fysisk utviklede og bikker 40 armhevinger i løpet av gymtimene, kaver Oliver med ti. Han skiller seg også ut fra gruppen på grunn av sin lyse lugg og mer barnlige fremtoning.

Hvor absurd ung Oliver faktisk er, geskjeften hans tatt i betraktning, blir tydeligst hver gang han racer. For det første må tenåringen ha puter i førersetet for å kunne nå opp og fram – bokstavelig talt. For det andre ser han komisk liten ut i forhold til kjøretøyet sitt. Med den svære hjelmen tredd over hodet, klatrer han ut av bilen og opp taket der han hopper opp og ned med armene i været i seiersrus. Det samme sjokket inntreffer hver gang vi blir påminnet om at denne skikkelsen akkurat har kjørt en maskin som akselererer like raskt som en Formel 1-bil.

Olivers barnlighet skinner også igjennom på underholdende vis når han ved et tilfelle klarer å bestige feil pallplass. Klønete, men fremdeles i hundre, fomler han seg over på riktig side og blir tildelt en champagneflaske. Mens pallkameratene, tradisjonen tro, begynner å sprute boblevann på hverandre, blir Oliver stående og kjempe med korken. Nok en gang blir vi minnet om hovedpersonens alder: han er tross alt verken gammel nok til å drikke alkohol eller kjøre bil.

^[33]

Rallycrossrace som virkemiddel

Konkurranseløpene utgjør en stor del av filmen, og det første rallycrossracet finner sted allerede et kvarter inn i spilletiden. Kampen om å bli nordisk mester består i å samle poeng via en rekke løp gjennom en hel sesong, og ved å porsjonere ut løpene skapes en nødvendig uforutsigbarhet og spenning i den ellers så riggete historielinjen.

Stilistisk framstår racene som rene sportssendinger. Konkurransearenaene introduseres ved hjelp av tekstplakater, og sportskommentatorene geleider oss gjennom hvert løp med sedvanlig innlevelse og nyttig tilleggsinfo. I forkant av racene fanger kamera opp stemningen på arenaen; det sveiper over folkemylderet, studerer banen som klargjøres og tar oss med inn i Olivers teamtelt der de siste forberedelsene finner sted.

Mer filmatiske grep, som tempoveksling, rytmisk klipp og en kontinuerlig pumpende, generisk spenningsmusikk tas i bruk når den konkurranseklare Oliver skal fanges inn. Enkelte grep går igjen, som å fotfølge Oliver inn på startsporet, nærbilder av ansiktet hans, av føttene på pedalene, og av startlysene som skifter fra rødt til grønt.

^[34]

Hvert løp har sin egen dramaturgi. Der noen racesekvenser er lange, er andre korte, og alle byr de på forskjellige hindringer. Noen ganger er det værforholdene som er utfordrende (understreket av nærbilder av dråper mot frontruta), andre ganger punkteres hjulet, eller hoppet er vrient og bilen lander forkjært før det stiger flammer opp fra under panseret.

Fordi kameraer er rigget på innsiden av bilen, får vi ta del i den røffe, humpete opplevelsen av 600 hestekrefter i møte med ujevnt underlag, skarpe svinger og møkkete frontrute. Fra utsiden skiftes det hyppig mellom kameravinkler og -distanser, vi observerer bilen fra lufta og bakken, det zoomes inn på dekk som spinner, gjørme som spruter og bildeler som løsner.

Det er dette Born2Drive til syvende og sist handler om: Konsentrasjon, hardt arbeid, fart, spenning og seier. Men det er også her vi kommer tettest på de utilslørte følelsene, som når Oliver banner og skriker etter å ha havnet i grøfta, eller når han faller gråtende sammen i Pernillas armer. Vi får også innblikk i hvor potensielt risikabel sporten er, når et av Petters løp ender i en ambulanse på vei til operasjonsstua. En uke senere møter han opp på sønnens race, åpenbart preget av store smerter, og for første gang er han synlig irritabel idet sønnen vil diskutere hvor stramt bilselene bør sitte: «Oliver, hva trur du jeg gjør hvis du krasjer…?»

^[35]

Iscenesatte vinnerskaller

Som personportrett tegner Born2Drive et bilde av Oliver Solberg som en ambisiøs og hardtarbeidende ungdom, men også som bråkjekk og overmodig. På spørsmål om hvor farlig kjøringen er, svarer femtenåringen lett: «Jeg tenker ikke på det, jeg.»

Gang på gang understrekes det hvor langt Oliver har kommet for alderen, som for å forsikre oss om at han er et vidunderbarn verdt å studere. På samme måte som med friidrettsfamilien Ingebrigtsen, fascineres vi av Oliver og det sosiale idrettseksperimentet han utgjør, i direkte kontrast til idretts-Norges generelle linje, der man er kjent for å ikke spesialisere og satse fra tidlig alder.

Gjentatte ganger bankes dokumentarens kjerneverdier inn: samhold, seier, innsats. Narrasjonen bygger opp under «fenomenet» Oliver på bekostning av «mennesket», og som tilskuer føler man seg veiledet, for ikke å si tvunget, i en ganske bestemt retning. Flere scener oppleves instruerte og overflødige, som når hovedpersonen står oppstilt foran farens troféskap, når han later som han kjører en av Petters gamle seiersbiler, eller i en upersonlig «Rocky-montasje» som på klisjéfullt vis demonstrerer at hardt arbeid lønner seg.

^[36]

Ved enkelte tilfeller han man valgt å beholde klønete eller bare menneskelige scener i klipperommet, og det er her filmen glimter til med autentisitet og nerve. For eksempel har vi en scene fra FFSA-akademiet der Oliver og fransklæreren misforstår hverandre. «I am a girl,» leser Oliver høyt fra tavlen. «No, you are a boy,» irettesetter læreren. Etter litt fram og tilbake på engelsk og fransk, innser læreren forlegent at han har anvendt permanenttusj på whiteboard-tavlen. Men Oliver har et triks i ermet, og sammen får de løst problemet.

Også her fremstilles Oliver som en selvsikker fyr som ikke gir seg, men trekkene kommer til syne i en hverdagslig setting der virkelighetens kleinhet og sjarm er bevart. Et annet eksempel er når Oliver prater med faren på telefonen like etter at han er blitt operert som følge av den alvorlige ulykken. «Har du gjort kjøreøvelser?» spør sønnen ubetenksomt. Faren sukker: «Nei, Oliver. Jeg kom akkurat ut av operasjonsstua.»

Samtalen er ikke morsom, tvert imot lyder det blåøyde spørsmålet umodent og selvfokusert, men uansett hvor ukledelig det fremstår, oppleves øyeblikket (og personlighetstrekkene) som ekte og uregissert.

^[37]

Rallycross for dummies

Dokumentarfilmsjangeren skal appellere til nysgjerrigheten og kunnskapstørsten, og det er interessant å se hvor høyt Born2Drive legger lista med tanke på forhåndskunnskaper om motorsporten, særlig ettersom den er kategorisert som en familiefilm og tillatt for alle. Ser man for eksempel mot Fahre og Kyeds NRK-aktuelle Rådebank, er dramaseriens siktemål todelt. På den ene siden fris det til et bredt publikum som er nysgjerrig på subkulturen «rånere» og som med serien tilbys en sjarmerende innføring i kulturens sjargong og sosiale koder. Samtidig er den et målgruppefrieri til nøyaktig den samme gruppen som portretteres – i en slags 17 ^[38]-inspirert inkluderingsånd.

Bil, motor og mesterskap til tross – Born2Drive tilbyr ingen innsikt i motorsportmiljøet som sosialt miljø. Dokumentaren er i det store og det hele overraskende lukket og konsentrert om kjernefamilien på tre. Alle menneskene de omgir seg med innehar statistroller, og noen organisatorisk eller kulturell innføring i verdenen de lever i, er det ikke snakk om. Samtidig formidler filmen den kunnskapen som er nødvendig for at tilskueren skal henge med. Det tas ikke for gitt at vi er innforstått med hva rallycross er, og Olivers stemme fungerer som los gjennom alt fra familiehistorie og FFSA-akademiets status til forenklede banestrategier med pil-illustrasjoner. I tillegg lirer fortellerstemmen av seg fakta om kjøretøy, konkurrenter og tabeller. En slags «rallycross for dummies», med andre ord.

Denne dokumentaren, som ble Amanda-nominert ^[39] i 2019, synes å være et ledd i en overordnet plan om å holde liv i norsk bilkultur, signert regissør Daniel Fahre og manusforfatter Linn-Jeanethe Kyed. Som portrettdokumentar er Born2Drive for lite utforskende, for iscenesatt og oppskriftsmessig fortalt til å gjøre særlig inntrykk. Estetisk er den heller ikke spesielt interessant, og den kunne til fordel ha vært mer kreativ, rent visuelt. Særlig svak er den uinspirerte, generiske musikkbruken.

Som bilfilm scorer Born2Drive likevel høyt på motorfaktor. Vi får innblikk i en ekstraordinær rallyfamilie med et fremadstormende talent i front, og vi får solide mengder racing med på kjøpet.

Ettersom Olivers bilinteresse stadig kobles til jaget etter seier, anerkjennelse og farsaksept, virker fortellingen oppskriftsmessig og opplagt. Hva med lidenskapen og kjærligheten til selve faget? Hvorfor får ikke denne mer plass i filmen, både verbalt, emosjonelt og visuelt? Kort sagt: Hvorfor brenner Oliver for bilsport?

Spørsmålet forblir ubesvart. Likevel: Nerven er der, og det er rørende når Olivers store innsats frembringer velfortjente resultater.

^[40]