Tilbakeblikk: Akira (1988)

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Katsuhiro Ôtomos Akira (1988) vises fra torsdag 27. februar. Visningstider finnes her, eller sjekk oversikten hos ditt cinematek.

I spalten «Tilbakeblikk» presenterer vi en eldre film gjennom en kort dialog eller introduksjon, samt utvalgte sitater til øvrig lesestoff om filmen. Vi har tidligere arrangert en spesialvisning av Akira med tilhørende live-podkast under Film fra Sør, og vil vende tilbake til Ôtomos mesterverk i forbindelse med vår forestående kåring av 1980-tallets beste filmer.

*

Katsuhiro Ôtomos postapokalyptiske cyberpunk-fantasy Akira (1988) er en av animefilmhistoriens mest innflytelsesrike verk, og nær sagt notorisk mangefasettert – fylt av motiver, figurer og symboler som åpner for ulike fortolkninger.

Som så mange andre animefilmer er Akira adaptert fra en manga, og det er Ôtomo selv som skrev og tegnet den opprinnelige utgivelsen. De første kapitlene av mangaen ble utgitt i 1982, og Akira fortsatte deretter som en føltejong gjennom 1980-tallet før utgivelsene ble komplettert i 1990 – to år etter filmen.

Ôtomo hadde ikke egentlig sett for seg å la Akira bli noe mer enn en manga, men ble etter hvert overbevist om å gjøre en filmatisering – så lenge han fikk beholde det kunstneriske ansvaret. Dermed tok han et avbrekk fra arbeidet med utgivelsene mellom 1986 og 1988 for å lage filmen, og selv om Akira ikke ble en umiddelbar økonomisk suksess på kino i Japan (den var tidenes dyreste animefilm å produsere, så profitten lot vente på seg) fikk den raskt kultstatus hos publikum.

Da Akira etter hvert også ble lansert i USA (1989) og Storbritannia (1991) vokste populariteten, og filmen tilskrives den dag i dag mye av æren for utbredelsen av interesse for animefilm utenfor Japan.

Akira utspiller seg i et postapokalyptisk Neo-Tokyo i 2019 hvor unge rebeller, enkelte med overnaturlige evner, kjemper for å overleve. Da motorsykkelgjengmedlemmet Tetsuo blir involvert i et topphemmelig militærprogram, bestemmer hans biker-venn Kaneda seg for å redde ham. De tvinges inn i et overjordisk komplott, hvor den mystiske skikkelsen Akira spiller en sentral rolle.

Tre sentrale motiver er apokalypse, vennskap og gjenfødelse. All den tid Japan er det eneste landet som har opplevd enorme mengder død og ødeleggelse fra atombomber, i Hiroshima og Nagasaki i august 1945, er det vanskelig å komme utenom at eksplosjonen som utraderer Tokyo i filmens åpningsscene, fungerer som en kommentar til nyere japansk historie. Og Akiras Neo-Tokyo 2019 blir følgelig en allegori på det Ôtomo ser som samfunnsutviklingen i en forestilt postapokalypse, kanskje inspirert av hvordan Japan utviklet seg etter Andre verdenskrig.

Vennskapet mellom Tetsuo og Kaneda, filmens hovedpersoner, rives i filler underveis, etter hvert som Tetsuos telekinetiske krefter vokser og gjør ham maktsyk og farlig. Ôtomo viser at historien gjentar seg, for ganske raskt blir også Neo-Tokyo truet av nært forestående utslettelse. Fortellerstilen leder tankene over til The Matrix (1999) – Wachowski-søstrene er som kjent inspirert av en rekke animefilmer – som på en lignende måte skaper et drivende action-narrativ om et postapokalyptisk samfunn der håpet om gjenfødelse driver heltefigurene.

Akira er massiv, så audiovisuelt suggererende, så magnetisk, at man trekkes mot lerretet. Ikke bare har den tålt tidens tann og etterlatt en stor popkulturell arv, som inspirasjonskilde og referansepunkt, men filmens gåtefulle, dystopiske tankegods er en gordisk knute – som bidrar til å opprettholde nysgjerrigheten og invitere til gjensyn.

*

Sitater om Akira

«Like other works within the apocalyptic mode, Akira presents the viewer with the unsettling reality of abandonment and the death of the nuclear family. This is most clearly illustrated through the conditions of the two main protagonists, Tetsuo and Kaneda, who met and grew up in an orphanage together. Takahata’s Grave of the Fireflies also operates through this narrative of abandonment, as the main characters– Seita and Setsuko– lose their mother while their father is away serving in the Navy. While the pair are granted the opportunity to seek refuge with their aunt, the aunt is notably unsympathetic toward their situation, which leads them to run away to live in an abandoned bomb shelter. Like Seita and Setsuko, Kaneda and Tetsuo have likewise been abandoned by their parents, and have no close familial ties with anyone who is blood related to them; like the brother-sister pair in Fireflies, the main characters of Akira have only each other. […]

With films like these, there is an obvious commentary occurring concerning authority, illustrated pointedly through the absence of the father. [The] symbolic mode of “the death of the father” is extremely important for postwar Japanese culture. The most obvious reason for the pervasiveness of this particular symbolic mode, especially in postwar Japan, is that many citizens actually did lose their fathers, either in the line of duty or during the bombings from allied forces.»

– Fra The Artifice-essayet Akira: An Analysis of the A-Bomb and Japanese Animation.

*

«If you’ve watched a sci-fi film made after 1988, you’ve probably interacted with something inspired by Akira. Katsuhiro Otomo’s highly influential anime is often on the minds of Western filmmakers delving into sci-fi, and threads of Akira’s influence can be found in all aspects of popular culture today – you’ll see the superpowered problem child narrative in films like Looper and Chronicle; you’ll hear the heavy drums and gasps of the film’s loud and abrasive score in Kanye West’s «Black Skinhead» (Ye is known to be a huge fan).

It’s another lasting symbol of cultural exchange between the East and the West, along with works like Seven Samurai and Yojimbo – films that borrowed from Westerns, which then became quoted by Westerns. Otomo cited inspiration from American sci-fi films like Blade Runner, Videodrome, and 2001, and you can feel it. In addition to Neo Tokyo’s expansion of Scott’s future LA, there are shades of 2001’s «Jupiter and Beyond the Infinite» section when Kaneda disappears into the new universe of the third act, passing through childhood memories on the way. And then there’s that disgusting, giant mutant baby, which I hope made Cronenberg proud.»

– Kambole Campbell i en artikkel hos Birth.Movies.Death om Akiras innflytelsesrike arv.

*

Bilder fra Akira

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>