Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Joanna Hoggs The Souvenir (2019) ble først vist i mars, men satt på pause av koronapandemien. Nå settes filmen opp på nytt – visningstider finnes her, eller sjekk oversikten hos ditt cinematek.
*
«Selv om The Souvenir framstår som min mest åpenbart selvbiografiske film, vil jeg ikke nødvendigvis si at den er mer personlig enn mine tidligere filmer,» forteller den britiske auteuren Joanna Hogg til Montages, da vi møtte henne på filmfestivalen i Thessaloniki. Les hele samtalen nedenfor.
Med et særegent, statisk og virkelighetsnært formspråk, vektlegging av dagligdagse situasjoner framfor klassiske dramaturgiske kurver, samt et erkebritisk og lettere humoristisk blikk på relasjoner og (fortrinnsvis sviktende) kommunikasjon mellom mennesker, har Joanna Hogg markert seg som en av de siste årenes aller mest spennende filmskapere. Det er derfor gledelig at hennes nyeste spillefilm The Souvenir i disse dager settes opp på Kunstnernes Hus Kino, Vega Scene og Cinemateket i Oslo (klikk på visningssted for info).
Undertegnede har vært en stor beundrer siden oppdagelsen av Hoggs forrige film Exhibition fra 2013 (som for øvrig ble vist på Tromsø internasjonale filmfestival, Kosmorama og flere av landets cinemateker), og var følgelig svært begeistret over å få muligheten til å intervjue henne på den 60. utgaven av Thessaloniki International Film Festival i november 2019, der den britiske filmskaperen var viet et «honorary tribute»-program med samtlige av filmene hennes.
Selv om Joanna Hogg fullførte regiutdannelsen sin ved National Film and Television School (NFTS) med eksamensfilmen Caprice så langt tilbake som i 1986, tok det mer enn tyve år før hun hadde premiere på sin første spillefilm Unrelated i 2007, da hun var 47 år gammel. (I mellomtiden regisserte hun diverse britiske fjernsynsserier, samt musikkvideoer for artister som Alison Moyet og Johnny Thunders.)
Unrelated portretterer en kvinne i 40-årene som under en ferie i Toscana henger mer med – og føler seg nærmere knyttet til – de mer eller mindre voksne barna til sine venner, framfor å tilbringe tiden med sine jevnaldrende. Filmen startet angivelig som et selvbiografisk prosjekt, men utviklet seg etter hvert mer i retning av en fiksjonsfortelling. Hogg fulgte så opp med Archipelago (2010), der hun også skildrer ferierende briter, denne gangen i rammene av et lavmælt familiedrama som utspiller seg på Scilly-øyene. [Begge disse filmene, samt Exhibition, diskuteres for øvrig grundig i denne podkastepisoden om Joanna Hoggs filmer fra 2015, der undertegnede deltar i panelet.]
I The Souvenir har regissøren for første gang lagt handlingen tilbake i tid, nærmere bestemt til åttitallet. Og selv om alle Hoggs filmer framstår som personlige, er dette en tilsynelatende mer direkte gjenfortelling av filmskaperens egne opplevelser. Her forteller hun om den unge filmstudenten Julie (Honor Swinton Byrne), som går på samme skole (NFTS) som Hogg har sin utdannelse fra. Julie innleder etter hvert et forhold med den noe eldre og sofistikerte Anthony (Tom Burke), som jobber for det britiske utenriksdepartementet – og som Julie gradvis innser at har et alvorlig narkotikaproblem.
*
Jeg møter altså Joanna Hogg i Thessaloniki, og etter først å ha fortalt hvor stor pris jeg setter på hennes filmer, innleder jeg samtalen med å referere til et utsagn fra en av rollefigurene i The Souvenir, Julies lærer på filmskolen, som bedyrer noe i retning av at man skal ta med sine egne erfaringer inn i det man skaper. Han spilles for øvrig av Dick Fontaine, som i virkeligheten er leder for dokumentarlinjen ved NFTS. Valget av denne rolleinnehaveren er typisk for Hogg, som svært ofte benytter seg av ikke-profesjonelle med lignende yrker som figurene de skal spille.
Montages: Denne oppfordringen fra Dick Fontaines rollefigur virker som noe du har fulgt i alle dine filmer. The Souvenir har imidlertid blitt omtalt som «delvis selvbiografisk», muligens har jeg sett det nevnt av kritikere…
Joanna Hogg: …eller muligens av meg, for å beskytte meg selv litt! Men jeg tror heller ikke det er mulig å fullt ut gjenskape noe, fordi du er nødt til å stole på hukommelsen, som gjerne er forvrengt i utgangspunktet. Så på et vis kan det bare bli delvis sant.
M: Men vil du likevel si at dette er en mer personlig film enn de foregående?
JH: Nei, faktisk ikke. Alle filmene mine går inn i noe som er dypt beslektet til meg selv, på forskjellige vis. Sett utenfra, framstår The Souvenir som min mest åpenbart selvbiografiske film, men jeg vil ikke si at den er mer personlig. Den innebar en annen prosess, hvor jeg for første gang måtte se tilbake på livet mitt slik det var tidligere – som var veldig annerledes enn å ta for seg noe du står oppe i. På noen måter er det vanskeligere å ta utgangspunkt i noe som skjer deg nå. Mens jeg var i prosess med to, eller muligens tre, av de tidligere filmene opplevde jeg det samme som jeg lagde film om, og det er krevende. I denne filmen roter jeg rundt i minner, og selv om jeg av og til oppdaget ting jeg hadde glemt eller syntes var trist, var andre aspekter av det faktisk svært fornøyelige.
M: Føler du at du kan være ærligere når du har større distanse til visse ting? Var det også et aspekt ved dette?
JH: Kanskje, selv om det i stor grad er en redigeringsprosess. I filmene velger jeg å inkludere visse elementer og utelukke andre, og vil vel si at jeg har gjort det samme nå. Det er helt sikkert ting jeg valgte bort som jeg kunne ha tatt med i The Souvenir. Men man skal jo skape en fortelling ut av de ulike fragmentene fra hukommelsen, og når du skal lage en film innenfor en viss lengde, kan du ikke få med alt. Av og til synes jeg det er frustrerende, fordi jeg gjerne vil inkludere alle fasettene av historien, og skape noe fullstendig livaktig eller nøyaktig gjengitt. Men man må ta en del vanskelige valg, ellers ville jo filmen ha blitt umulig å se!
*
Med The Souvenir – som like fullt føles nært beslektet med hennes øvrige filmografi – beveger Hogg seg rent visuelt litt vekk fra den tablåpregede stilen hun har rendyrket i de tre første spillefilmene. Disse har dessuten alle utspilt seg på et spesifikt sted, som har spilt en sentral rolle – nærmest som en egen rollefigur – i de respektive filmene, som ikke er et like påfallende element i The Souvenir.
M: Var det et bevisst valg å gjøre noe annet denne gangen, rent formmessig?
JH: Det var naturligvis et bevisst valg å ta denne historien fra fortiden og skildre den nå. Der de andre tre filmene var veldig forankret i fornemmelsen av et sted, som jeg dessuten kunne vende tilbake til, måtte jeg denne gangen gjenskape minnene om et sted. Dette var en utfordring. Da jeg begynte å tenke på å fortelle denne historien, var jeg ikke sikker på hvordan jeg skulle skape min opplevelse av stedene fra denne perioden av livet mitt. Det viste seg at jeg kunne gjøre det ved å velge et stort, tomt sted som jeg kunne plassere filmskolen i, og deretter gjenskape leiligheten jeg bodde i. Det ble som en slags russisk dukke, hvor jeg kunne skape nærmest alt innenfor ett svært sted. Dermed ble filmen på et vis som de andre, med en fornemmelse av et sted, selv om det innebar rekonstruksjon.
M: Som de andre filmene dine handler også The Souvenir om relasjoner og mangel på kommunikasjon – samt tillit og investering i andre, som vel egentlig er mer vesentlig enn selve skildringen av narkotikaavhengighet…
JH: Ja.
M: Men filmen omhandler like fullt heroinavhengighet, som man har sett skildret i svært mange filmer. Som regel inneholder disse historiene en del klisjeer, som riktignok har blitt klisjeer fordi de er sanne ut fra hvordan avhengighet gjerne forløper – men din film føles veldig annerledes i sin tilnærming til dette?
JH: Jeg lurer på hva det skyldes. Jeg tok en avgjørelse om å ikke vise noe av avhengigheten som ikke Julie ser, slik at det representerte min opplevelse av dette forholdet, hvor jeg selv aldri så de grafiske detaljene rundt heroinbruken. Jeg ønsket på et vis å antyde brutaliteten ved det, uten å vise for mye. Kanskje dette spesifikke perspektivet får det til å virke som en annerledes framstilling? Jeg vet ikke.
M: Dine filmer skildrer som regel mennesker fra den bemidlede, øvre middelklasse i Storbritannia – i en viss motsetning til sosialrealister som Ken Loach og Mike Leigh, som gjerne tar for seg arbeiderklassen. Du tyr ikke til politisk polemikk om klasseforhold, slik for eksempel Loach gjør. Hvilken rolle vil du si at klasseaspektet har i filmene dine?
JH: For meg dreier det seg ikke om klasse, i den forstand at jeg ikke er opptatt av klasse i seg selv. Men igjen, så skaper – eller gjenskaper – jeg noe som kan ha sitt utspring i mitt eget liv. Klasse er ikke noe jeg setter meg fore å skildre, og vil ikke en gang si at det er et tema i filmene – jeg er bare interessert i mennesker. I The Souvenir har jeg imidlertid inkludert en klassediskurs i fortellingen, fordi det var sant ut fra mine opplevelser som en ung filmskaper.
Jeg var heldig som vokste opp med foreldre som på sett og vis ikke var klassebevisste, men som var opptatt av at søsteren min og jeg skulle eksponeres for samfunnets ulike sosiale lag. Jeg tenkte aldri selv på en spesifikk klassetilhørighet. Disse ideene dukker opp i filmene mine fordi jeg er nokså ærlig og henter fra mitt eget liv når jeg lager dem, men jeg er i bunn og grunn ikke interessert i klasseperspektivet.
[Journ.anm.: I dette svaret henviser Hogg formodentlig til at hovedpersonen Julie under et opptaksintervju til NFTS forteller at hun ønsker å bevege seg utover den privilegerte delen av samfunnet hun kommer fra, og at hun senere i filmen får en nedsettende kommentar fra en av skolens ansatte om at hun neppe behøver å forholde seg til (produksjons-)budsjetter på vestkantens Knightsbridge.]
*
Rett før vår tilmålte tid med Hogg er omme stiller jeg et siste spørsmål, om valget av skuespillere. En den gang ukjent Tilda Swinton spilte i Hoggs eksamensfilm Caprice (1986), men siden da har ikke Swinton spilt i noen av venninnens filmer – fram til The Souvenir. Her spiller hun hovedpersonens mor Rosalind, mens Julie selv spilles av Swintons virkelige datter Honor Swinton Byrne. Forut for dette har sistnevnte kun vært å se i en cameo-rolle i Luca Guadagninos I am Love (2009).
M: Du hadde ikke mor og datter Swinton i tankene da du skrev manuset til filmen?
JH: Nei, jeg hadde ikke det. Og jeg brukte lang tid på å finne en til å spille Julie. Jeg ønsket meg en ikke-skuespiller, en ung kvinne som på et vis ikke var komfortabel foran kamera, og jeg lette blant filmstudenter og kunstnere. Da det kun var noen uker igjen til innspilling valgte jeg Tilda til å spille moren, og enda senere slo det meg at hennes egen datter Honor muligens kunne være interessert. Så det falt på plass i siste øyeblikk, faktisk.
«Men endte opp med å fungere fantastisk bra,» får jeg sagt til Hogg idet intervjuet er over. Regissøren er for øvrig allerede i gang med sin neste film, som er en oppfølger til (eller fortsettelse av) The Souvenir, og som er ventet å ha festivalpremiere i løpet av 2020. Forhåpentligvis vil det også bli anledning til å se den her i Norge på et tidspunkt, og kanskje til og med få snakket videre med Hogg om, dersom muligheten skulle by seg for en ny samtale.
The Souvenir er ikke i regulær kinodistribusjon, men settes altså opp med serie visninger på Oslo-kinoene Vega Scene, Kunstnernes Hus Kino og Cinemateket nå i ukene fremover.