1For Sama ^[1]

^[2]

Regi: Edward Watts ^[3], Waad Al-Kateab ^[4]

Storbritannia, Syria, 2019

«Vil du klandre meg for å bli her, eller for å dra?» spør regissør Waad Al-Kateab ^[5] i sin dokumentar om å drive et ulovlig sykehus i Aleppo under den syriske borgerkrigen. Spørsmålet er like mye rettet til publikum som til datteren Sama – for hvordan er det mulig å forstå eller akseptere hvorfor et syrisk idealistpar velger å eksponere sin nyfødte datter for daglige bombeangrep og en konstant strøm av lemlestede, døende eller døde ofre for den komplekse og langvarige konflikten som har drevet over 2 millioner syrere på flukt?

Al-Kateabs hardtslående forsøk på å besvare dette spørsmålet er belønnet med et dryss av priser og seks minutters stående applaus i Cannes. Med mobilopptak og håndholdt kamera i røff, bilsykefremkallende stil slipper den unge journalisten oss ukomfortabelt tett innpå studentopprøret som utløste borgerkrigen, opprettelsen og driften av et feltsykehus i det beleirede Aleppo, bryllupet med legen Hamza, fødselen av datteren Sama og sykehusets desperate forsøk på å redde flest mulig sivile mens den ene etter den andre av sykehusarbeiderne dør av bombene. Filmen inneholder noen av de mest rystende øyeblikkene jeg har sett på film, men fremstår aldri som voldspornografisk eller politisk manipulerende; tvert imot fremhever filmen menneskets evne til humor, samhold og barmhjertige kraftanstrengelser i de verste av situasjoner. Krigens psykologiske kostnader er usentimentalt stilt til skue: Lille Sama og andre barn reagerer ikke på bombesmell i umiddelbar nærhet; de ler sjelden og gråter aldri. I parets valg om å bli i Syria i stedet for å flykte til Tyrkia trer krigsflyktningens dilemma tydelig frem: Fordømt om man blir, uvelkommen om man drar. Så hva motiverte al-Kateab og Hamza til å velge Syria over datterens sikkerhet.

Et mulig svar presenteres i en forbløffende scene der Hamza utfører hastekeisersnitt på en kvinne en hårsbredd fra døden. Hamza drar øvet en barnekropp ut av morens åpne buk, men finner intet livstegn. Mens Hamza holder barnet opp-ned etter føttene, setter sykehusteamet i gang førstehjelp ved å riste, gni og klapse det nyfødte vesenet hardhendt på ryggen. Brått setter barnet i et illsint vræl. Det lever! Også morens liv blir berget. I portrettet av de daglige miraklene og tragediene i sykehuset blir For Sama et monument over heltemot som forhåpentligvis vil bidra til å nyansere europeiske regjeringers fremstillinger av flyktninger som opportunistiske inntrengere.

For Sama hadde ikke avklart sin norske kinodistribusjon da denne omtalen ble skrevet, og er derfor gyldig som 2019-film i denne sammenhengen.

2Lykkelige Lazzaro ^[6]

^[7]

Regi: Alice Rohrwacher ^[8]

Italia, 2018

Hvordan ser godhet ut? I Alice Rohrwacher ^[9]s magisk-realistiske evangelium Lykkelige Lazzaro er det en uselvisk, ordknapp arbeidsgutts ansikt som legemliggjør det godes vesen. Rohrwachers allegoriske gestaltning av utrydningstruet godhet i et undertrykkende samfunn bærer sterke likhetstrekk med Brechts klassiker Det gode menneske fra Sezuan, og utspiller seg i den skjermede italienske bygda Inviolata, som er befolket av over femti livegne bønder i den lokale baronessens ulønnede tjeneste. Baronessen lar slekten leve i den illusjon at de fortsatt befinner seg i føydalismens alder, der alle sparker nedover: Kun den søvngjengeraktige trellen Lazzaro unnlater å videreføre brutaliteten til vesener mer maktesløse enn ham selv.

Når Lazzaro innleder et vennskap med baronessens sønn, rakner baronessens narrespill, og slekten blir kastet inn i en moderne virkelighet der utnyttingen antar nye former. De arrete, golde åsene rundt Inviolata vekker assosiasjoner til Jesu piskede hud, og det finnes mer enn navnelikhet mellom Lazzaro og hans navnebror Lazarus. Rohrwachers velmodulerte kombinasjon av helgenmytiske elementer og myldrende, hyperrealistiske skuespillerprestasjoner utvikler seg til en dyptpløyende og målrettet undersøkelse av historiske og samtidige maktskjevheter, og resultatet er like politisk relevant som emosjonelt gripende.

Mens jeg vokste opp i USA på 70-tallet, pleide mamma å kjøpe frossen konsentrert appelsinjuice på boks til familien. Quentin Tarantino ^[10]s cineast-western-epos Once Upon a Time… in Hollywood ga meg tydelige assosiasjoner til den knæsj oransje sylinderen som skled ut av hermetikkboksen i sakte film og landet i glassmuggen, for så å bli blandet med vann og forvandlet til en anstendig etterligning av nypresset morgenjuice. Tarantinos nyeste film er laget med en høykonsentrert kjærlighet til filmmediet og fortellerkunst, og store deler av filmen er omhyllet av en bankende varm, oransje glød.

Ingen andre filmskapere enn Tarantino får like mye gull ut av filmens minste byggeblokk, scenen, noe som har vært en konstant i filmkarrieren hans siden Reservoir Dogs ^[11] (1992). Leonardo DiCaprio gir alt i rollen som den fallerte, emosjonelt inkontinente TV-skuespilleren Rick Dalton, og høydepunktet er hans jevnbyrdige møte med en veslevoksen barneskuespiller i studioopptaket av en TV-scene. For meg er det likevel Brad Pitt som stjeler showet som Daltons stuntmann og personlige assistent/hobbypsykolog Cliff Booth. Der Dalton er genial, oppfarende og ustadig, beveger Booth seg som en jevn og trygg drone gjennom Hollywoods giftige kaos, og reiser seg igjen uansett hvor mange slag han får. De som ikke har en Booth i livet sitt, får prøve å internalisere ham etter beste evne.

4En hvit, hvit dag ^[12]

^[7]

Regi: Hlynur Palmason ^[13]

Island, 2019

Tapt manndom. Utroskap. Ensomhet. Tidens på samme tid tærende og fornyende kraft. Store temaer kan enten drukne eller bli forsterket i det ville månelandskapet som islenderne tar for gitt. I En hvit, hvit dag misbruker ikke Hlynur Pálmason ^[14] de storslåtte omgivelsene til å presse frem drama og sentimentalitet: Det er den knugende, uendelig lange hverdagen som råder i de rolige tablåene. En blekgrå dis hviler over politimannen Ingimundurs pensjonistprosjekt: totalrenoveringen av et ødeliggende hus, som blir dramatisert innledningsvis i en forbløffende timelapse-montasje gjennom flere år.

Etter å ha mistet kona i en bilulykke som kan ha vært et selvmord, er barnebarnet Salka det eneste som gir Ingimundur glede i tilværelsen. Når han finner et videoopptak av kona som har sex med en annen mann, blir han besatt av å komme til bunns i utroskapsfenomenet for å kunne identifisere sin egen rolle og mulige skyld i konas død. Ingvar E. Sigurðsson ^[15]s furete ansikt og ulmende intensitet er en Terje Vigen verdig, og unge Ída Mekkín Hlynsdóttir ^[16] er en liten sensasjon i rollen som det hvite lyset i politimannens seige skjærsild.

5Det ville pæretreet ^[17]

^[7]

Regi: Nuri Bilge Ceylan ^[18]

Tyrkia, 2018

En romanforfatter slutter seg til to imamer på epleslang. Mennene knasker i seg tyvegodset mens de diskuterer mulige tolkninger av Koranen og meningen med livet. Slike pussige sceneperler får man servert i hopetall i Nuri Bilge Ceylan ^[19]s lavmælte, men fargerike og overraskende humoristiske film Det ville pæretreet. Filmen er like mye hovedpersonens personlige odyssé som den er en miljøskildring av den tyrkiske landsbygda Çanakkale, der moderniteten byr opp føydalsamfunnet til en motvillig, klønete vals.

Forfatteren Sinan reiser til hjembygda for å få hjelp til å finansiere utgivelsen av den nye boken hans, men planene blir motarbeidet av farens gjeld, lokalsamfunnets manglende forståelse for kvalitetslitteratur og politisk sensur. Godt hjulpet av troverdige rolleprestasjoner og Gökhan Tiryaki ^[20]s sensuelle kameraarbeid har Ceylan levert en slående original film som syder av kamuflert erotikk, stagnasjon, fremmedgjorthet og en brennende vilje til kreativitet.

6The Sisters Brothers ^[21]

^[7]

Regi: Jacques Audiard ^[22]

Frankrike, USA, 2018

I en dramatisk fortelling prøver forfatteren å svare på hvordan hovedpersonen forandrer seg gjennom å overvinne en hindring. I virkeligheten kan dette premisset synes søkt – for hvor mange mennesker forandrer seg grunnleggende i løpet av et liv, annet enn å bli sløvere og mer inngrodd i sine vaner? I The Sisters Brothers rettferdiggjør Jacques Audiard ^[23] sine karakterers psykologiske forvandling ved å tilføre western-sjangeren forfriskende doser av eksistensiell filosofi og familieterapi.

Tre kaldblodige westerngangstere møter en overbevisende talsmann for en radikal sosialistisk utopi og bestemmer seg for å prøve lykken som redelige gullgravere. Hovednerven i filmen er likevel det gnurende, men kjærlige forholdet mellom Sister-brødrene (rørende vakkert spilt av John C. Reilly og Joaquin Phoenix), som utgjør en legendarisk leiemorderduo låst i et blodig livsløp. Denne replikkutvekslingen til hest i solnedgang sier alt om brødrenes vesen og forhold:

Phoenix: Så langt har vi aldri kommet før.
Reilly: Så langt – i samtalen mellom oss, mener du?
Phoenix: (flirer) Nei – så langt hjemmefra!

7They Shall Not Grow Old ^[24]

^[7]

Regi: Peter Jackson ^[25]

New Zealand, Storbritannia, 2018

I Peter Jackson ^[26]s storverk They Shall Not Grow Old får vi bli med britiske soldater inn i skyttergravene i 1. verdenskrig. Ved hjelp av mer enn 100 år gamle autentiske filmsnutter, fotografier, brev og lydintervjuer lar Jackson oss gå i soldatenes støvler og kjenne lusen, difterien, skuddskadene og kameratenes død på kroppen. Dokumentaren starter i svart-hvitt, slik vi er vant til å oppleve reportasjer fra tidlig på 1900-tallet – men så snart soldatene ankommer skyttergravene, slår filmen brått over i farger, som om virkeligheten tar et byks 100 år frem i tid og sprenger gjennom lerretet. Koloriseringen og stafetten av soldatenes detaljerte førstehåndsberetninger gir en rystende påminnelse om at de naive unge mennene som deltok i krigen, ikke hadde et distanserende svart-hvitt-filter mellom seg og skyttergravene: I kraft av sin fødselsdato og nasjonalitet var de dømt til å oppleve en av verdens største og dødeligste kriger i farger.

8Rive-Rolf krasjer internett ^[27]

^[7]

Regi: Phil Johnston ^[28], Rich Moore ^[29]

USA, 2018

Internett og sosiale medier blir fort syndebukk for det meste som går galt i vårt gjennomdigitaliserte samfunn. Men den som forfekter et slikt ståsted blir fort seende ut som en gigantisk hykler, all den tid de fleste av oss frivillig har gjort oss avhengig av internettbaserte løsninger i alle ledd av våre livsløp. Walt Disney Animation Studios oppfølger til suksessen Rive-Rolf ^[30] handler om utdankede dataspillkarakterers kamp mot egen utslettelse i oppgraderingstyranniets navn, og er en visuelt visjonær, pedagogisk og særdeles underholdende konseptualisering av verdensveven. I tillegg fungerer den som en hjerteskjærende analogi på å være en flyktning: Å forlate sitt hjem (et dødsdømt stasjonært arkadespill ikke påkoblet internett) og prøve å finne seg til rette i en ny tilværelse med totalt forskjellige grunnregler (online-spill, digitale markedstjenester og det uhyggelige «dark web») uten å vite hvem man kan stole på eller om man noen gang vil kunne returnere til hjemlandet.

9The Favourite ^[31]

^[7]

Regi: Yorgos Lanthimos ^[32]

Storbritannia, USA, 2018

Hvem må jeg ligge med for å styre det britiske imperium? Den forslitte historien om en ambisiøs kvinne som bruker sin seksuelle kapital for å klatre sosialt får en ny vri i Yorgos Lanthimos ^[33] bejublede mesterverk The Favourite: Her er den manipulerte maktfiguren ingen ringere enn Dronning Anne av England, og klatreren, Lady Sarah, har flere mandater enn å tilfredsstille dronningens sengekriblinger – hun må også styre landet og oppvarte de 17 kongelige kaninene. Når Lady Sarahs yngre, vakrere og smartere kusine dukker opp, antennes en gnistrende infam og subtil maktkamp om dronningens gunst. Godt hjulpet av Tony McNamara ^[34]s og Deborah Davis ^[35]’ intelligente og bekmørke manus fyller Rachel Weisz og Emma Stone sin tilmålte tid på lerretet med sleipe, sensuelle og sadistiske spillopper som mest av alt minner om en fordervet selskapsdans à la gavotte med innslag av blodig kampsport.

10Vice ^[36]

^[7]

Regi: Adam McKay ^[37]

USA, 2018

Noen ganger er det deilig å senke seg ned i et badekar fylt av menneskehetens mørkeste sider og la grumset trenge inn i hver pore. Nå er det snart 20 år siden George W. Bush sto vaklevorent ved USAs ror i den stormen som var 9/11 og den påfølgende invasjonen av Irak, og den kynisme som var visepresident og krigsprofitør Dick Cheney ^[38]s varemerke blekner mot Trumps Mexico-mur og uautoriserte likvidering av Irans general Soleimani. Men i Adam McKay ^[39]s svarte politiske komedie Vice (en genial, uoversettbar tittel som henspiller både på kortformen av visepresident og usedelighet) får Christian Bale i sin fysisk og moralsk styggeste rolle noensinne utfolde seg som Cheney i årene frem til han blir USAs mektigste visepresident.

Bales Cheney er en blyg og ukarismatisk, men nådeløs strategisk mester i skyggene, mens Sam Rockwell gir en frydefull tolkning av den uvørne Bush som fikk meg til å fnise hver gang han dukket/føkket opp. Amy Adams og Steve Carrell gjør maksimalt ut av rollene som ambisiøse fru Cheney og turbulente Donald Rumsfeld ^[40]. Men etter å ha steget ut av badekaret, gikk jeg rett inn i dusjen og skrubbet meg med lut.

11. Guddommelig kjærlighet ^[41] (Mascaro)
12. Knives Out ^[42] (Johnson)
13. Barn ^[43] (Haugerud)
14. The Kindergarten Teacher ^[44] (Colangelo)
15. Marriage Story ^[45] (Baumbach)
16. Ford vs Ferrari ^[46] (Mangold)
17. Vox Lux ^[47] (Corbet)
18. The Irishman ^[48] (Scorsese)
19. Aladdin ^[49] (Ritchie)
20. Ut og stjæle hester ^[50] (Moland)