Cinematekene ^[1] er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Children of the Sea (2019) vises rundt omkring i landet fra og med torsdag 9. januar (sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek).

*

Den japanske animasjonsfilmen Children of the Sea ^[2] er i overkant ambisiøs og svevende, men så vakker og idérik at den likevel trollbinder.

Fortellingen tar oss med til en japansk havneby, hvor vi møter Ruka (Mana Ashida), ei jente som føler at hun ikke passer inn blant klassekameratene. Etter en hendelse hun mener hun ikke hadde skyld i, blir hun kastet ut av håndballlaget, og går derfor inn i sommerferien uten venner og med skrubbsår på knærne.

Faren hennes jobber på et akvarium i byen, og en dag hun drar for å besøke ham, blir hun kjent med Umi (Hiiro Ishibashi), en gutt som sier han kommer fra havet, og som bor i akvariet. Umi har en mystisk aura over seg, i tillegg til magisk gode svømmeferdigheter. Vitenskapsmennene ved akvariet hevder gutten har ekstremt tørr hud, og er nødt til å oppholde seg i vann så mye som mulig, men Ruka ser at det er noe overnaturlig ved skikkelsen, som hun raskt blir tiltrukket av. De møter også Umis eldre bror, Sora (Seishû Uragami), som først fremstår arrogant og avvisende, men som også viser seg å se noe i spesielt i Ruka.

^[3]

Etter hvert som historien bretter seg ut, får vi vite mer om disse mystiske brødrene som kommer fra sjøen – de er etter sigende oppdratt av dugonger, en slags sjøku-art – og Ruka får en større rolle i livene deres. En natt får de øye på glitrende kometer som fyker over nattehimmelen, og som påvirker hele verdens maritime liv. Kanskje kan kometene gi svaret på noen av filmens, om ikke universets, store mysterier? Noe er stort er i alle fall i ferd med å skje.

For mange er nok Studio Ghibli den mest opplagte referansen når det er snakk om animerte fabler og eventyr fra Japan, men Children of the Sea («Kaijû no kodomo») er produsert av Studio 4°C, kjent for sine superheltfilmer og -serier. Regissør Ayumu Watanabe ^[4] har i all hovedsak jobbet med TV-produksjoner tidligere, og Children of the Sea er en adaptasjon av Daisuke Igarashi ^[5]s manga ved samme navn.

Til å være en film om noe så universelt som overgangen mellom barndom og ungdomstid, er Children of the Sea vanskelig å følge. Til å begynne med avdekker hendelsene nye sider ved Ruka, og denne prosessen kan på leses som jentas seksuelle oppvåkning. Etter en stund virker det som om Watanabe mister interessen for denne tematikken, og i stedet ønsker å fordype seg i livets og universets metafysiske mysterier. Havet blir en parallell til verdensrommet, og mørk materie – denne substansen som opptar 90 % av universet, men som vitenskapsfolk ennå ikke vet hva er – forklares som «limet som binder det hele sammen». I tredje akt blåser det opp til storm, og som tilskuer blir det stadig mer vanskelig å holde tritt med filmens ambisjoner.

^{[6] [7]}

Det er fristende å si at Children of the Sea er en sommerfantasi à la Éric Rohmer ^[8] – med ungdommelig nysgjerrighet, sjølukt og brusende bølgeskvulp på stranden – som gradvis endrer form og blir et Terrence Malick ^[9]-lignende prosjekt der selv ikke universet er for stort til å få plass på lerretet. Kombinasjonen er ikke for enhver smak, men den som gir seg hen blir rikelig belønnet.

Amerikansk animasjon forsøker altfor ofte å etterligne live action, i en slik grad at det ikke lenger lages håndtegnede filmer i Hollywood, (om man ser bort ifra hederlige unntak som Netflix’ julefilm Klaus ^[10]). Watanabe plasserer seg i en helt annen tradisjon, der strekene gir form til noe som ikke kan formidles med andre kunstuttrykk. Tegningene er uhyre detaljerte, og det virtuelle kameraet sveiper over komplekse og storslagne tablåer. Særlig oversiktsbildene over havnebyen slo pusten ut av meg – det var nesten så jeg strakk ut hånden for å kjenne varmen fra solstrålene og det bløte vannet. (Et lite skjær i sjøen er Watanabes påfallende bruk av digitale lens flares, som blir distraherende og gimmickaktig i mange eksteriørscenene.)

Children of the Sea er et overflødighetshorn av animerte ideer og filosofisk tankespinn. En strammere organisering av fortellingens mange elementer kunne skapt en mer umiddelbar og engasjerende kinoopplevelse, men filmens ambisjonsnivå er i seg selv verdt billetten.