Som de fleste norske barnefilmer kommenterer KuToppen vår tids utfordringer og barns situasjon i hverdagen. Med burlesk humor, en solid porsjon grøss og gru, og frisk animert oppfinnsomhet, tar Lise I. Osvolls film opp en rekke sentrale temaer i samtiden.

2018 var et mirakuløst år for norsk animasjon, med hele fire helaftens kinofilmer (i tillegg til mange korte). Tre av dem, Månelyst i Flåklypa, Troll – kongens hale og KuToppen har det til felles at de har en hyggelig moralsk undertone, et kreativt overskudd av morsomme, satiriske og burleske idéer, et fokus på oppfinnsom antropomorfisering (at dyr oppfører seg som om de var mennesker), og idéen om at barnefilmen skal sette samtidens problemer og forestillinger under debatt. I KuToppen står dette helt sentralt.

Men det har ikke alltid vært slik at vi kan velge og vrake i flere animerte norske langfilmer innen ett og samme kinoår. Det er først de siste årene, og særlig fra og med 2013, at egenprodusert animasjon har klart å innta en helt sentral posisjon i norsk kinokultur – og samtidig fått en ny status i norsk barnekultur. Selv om vi har en rik historie hva gjelder animert kortfilm, som går langt tilbake i tid, har helaftens animasjonsfilm – dersom man ser historisk på saken – tidligere vært sjelden vare.

Vendepunkter

Ivo Caprinos klassiker Flåklypa Grand Prix var vår første helaftens animasjonsfilm, men etter premieren i 1975 skulle det gå nesten tjue år frem til den neste. Og før 2006 hadde bare fem lange animasjonsfilmer blitt produsert her til lands, så frem til da kan man knapt snakke om dette som en tradisjon.

2006 representerer således det første viktige vendepunktet. Christopher Nielsens Slipp Jimmy fri var ikke bare annerledes i den forstand at den ikke primært var rettet mot et barne- eller familiepublikum – produksjonen var også den første digitalt 3D-animerte langfilmen produsert her til lands. Etter Slipp Jimmy fri vendte den lange animasjonsfilmen seg tilbake til barnepublikummet, men ble samtidig mer samtidsorientert enn tidligere. Om filmene fremdeles bestod av trygge eventyrfortellinger, var de nå i all hovedsak samtidseventyr. Og de var som oftest dyrefabler med en klar moral.

Året før Nielsens mørke og burleske fortelling om elefanten Jimmy hadde premiere, startet tv-serien om redningsskøyta Elias på TV2. Selv om vi har hatt langfilmer virkeliggjort med forskjellige animasjonsteknikker de siste årene – ikke minst dukke-animasjon – har det heldigitale uttrykket langt på vei revolusjonert norske animatørers muligheter til å fortelle både korte og lange historier. Veien til kino er alltid lang hvis man gir seg i kast med animasjon, men den er blitt stadig kortere de siste årene, og siden 2006 har norske filmskapere (i skrivende stund) signert så mange som 15 helaftens animasjonsfilmer.

Det andre vendepunktet i historien om animerte norske kinofilmer kom i 2013. Hele 11 av de lange animasjonsfilmene har nemlig blitt laget siden dette året, noe som nærmest er et mirakel – ikke minst om man ser tilbake på perioden før 2006. Digital teknologi er én grunn til dette nye vendepunktet, økt status for deler av barnekulturen en annen. Myndighetenes satsning på støtte til barnefilm er en tredje grunn til denne eksplosive økningen. Andre ting spiller sikkert også inn. Og selskapet Qvisten Animation, som står bak KuToppen, må også gis mye ære for denne revitaliserte animasjonskulturen.

Likevel er det grunn til å minne om at dette er et relativt nytt fenomen i norsk filmhistorie. Av de totalt 20 helaftens og helnorske animasjonsfilmene som er produsert her i landet, om jeg har regnet rett, har 15 blitt laget siden 2006 og 11 siden 2013. Dette er interessante tall som gir oss noe å tenke på.

*

Klaras eventyr på landet

I begynnelsen av KuToppen møter vi den unge kua Klara (Henriette Faye-Schøll). Hun er i ferd med å delta i en talentkonkurranse, men hverken skyggeteateret eller sangen hun fremfører blir noen stor suksess. Hun begynner å tvile på seg selv. Har hun et talent, som hun selv mener, eller er hun bare «dum som ei ku»?

Skuffet går Klara til sin mor Kari (Sigrid Bonde Tusvik), som driver en milkshakebar. Der oppdager hun at moren har holdt tilbake flere brev som faren hennes har skrevet til henne. Kari og Mosk (Fridtjov Såheim) har ikke bodd sammen på lang tid, og Mosk har invitert Klara til å komme til bondegården hans på landet. Klara griper anledningen begjærlig, og tar bussen til landet for å treffe sin far og bo en stund på gården hans.

Ting er imidlertid ikke slik som det ser ut. Brevene er ikke skrevet av faren, men av høna Chikolina (Marit A. Andreassen). Hun tror Mosk er syk. Han synes å være forvirret, og jakter på en usynlig bølle han mener gjør livet vanskelig for ham på gården. Har han en innbilt sykdom, eller er han kanskje rammet av kugalskap? Ikke er han den rockestjernen Klara trodde heller, og han kan kanskje ikke hjelpe henne med å realisere drømmen om å bli kjent sanger og stjerne.

På gården får Klara umiddelbart noen venner. Først følgesvennen Rosa (Oda Osvoll Avatsmark), en smilende og søt liten rosa meitemark, og den blyge guttegeiten Gaute (Mats Eldøen), som bor hos sin onkel Bærnt (Jan Martin Johnsen). Spesielt Gaute skal bli en virkelig venn som hjelper Klara. Ikke minst blir han helt avgjørende når det viser seg at Mosk har lovet grisen Pauline (Charlotte Frogner) hundre eplekaker. Dersom hun ikke får disse kakene vil hun overta gården til Mosk.

Dette gir Klara et mål og en deadline. Hun får også for seg at det nettopp er baking som er hennes skjulte talent, og hun setter derfor i gang med bakeprosjektet. Gaute hjelper henne, og det trenger hun sårt. Som bykalv har hun liten kunnskap om kunsten å høste epler, hvordan man kan kjerne smør, eller hvordan man får tak i mel. Etter mange forviklinger går tilsynelatende alt imidlertid bra til slutt, og kakene tårner seg opp i Mosks kjøkken.

På dette tidspunktet dukker imidlertid dramaets skurk opp. Bølla som har gitt Mosk så mange problemer, og som han har forsøkt å identifisere og fakke, viser seg å være fugleskremselet Fobetron (Bjarte Tjøstheim). Lynet slo ned i fugleskremselet under en storm og gjorde ham levende. Ikke bare kaster Fobetron seg glupsk over alt som kan spises, og spesielt epler og bakverk, men han promper ustanselig på sin ville ferd. Han synes bare å ha to mål: å spise alt han kommer over, og å sette så mange kjepper i hjulene for Mosk, Klara og Gaute som mulig. Han vil overta KuToppen.

Etter nye forviklinger hjelper Gaute til slik at Klara og Mosk kan ta opp jakten på Fobetron. De lurer ham med en kake bakt med geitemøkk som fyll, og får også hjelp av naturen selv. Lynet slår ned igjen, og Fobetron forvandles tilbake til et vanlig fugleskremsel. Monsteret har blitt beseiret. Da gjenstår bare Pauline. Eplene og bringebærkakene har Fobetron spist opp, men Klaras bekymrede mor Kari dukker opp, og ettersom hun har eksperimentert med kunstig bringebærsmak i milkshakene hun lager i byen kan hun og Klara nå lage ordentlige bringebærshaker, som Pauline begjærlig slurper i seg.

Gården er reddet. Familien er gjenforent. Den avsluttende låvefesten kan begynne.

Et lærestykke om samtiden

Historien om Klara blir brukt som et påskudd for å ta opp en rekke forskjellige temaer fra samtidsdebatten og våre hverdagsliv. Selve motoren i dramaet er Klaras ønske om å bli berømt, kjendis og stjerne. Talentkonkurranser og drømmen om å være best står helt sentralt. Et lignende dramatisk premiss kan vi også finne i Kristian Kamp og Kevin Munroes Troll – kongens hale, men i KuToppen står motivasjonen til hovedfiguren enda mer sentralt i fortellingen. Dessuten er samtidsanknytningen mye sterkere her, ettersom omgivelsene er nærmere vår egen lett gjenkjennelige verden.

Fortellingen harselerer på en vennlig måte med Klaras visjoner om stjernestatus. Drømmen om å bli et idol erstattes raskt med håpet om å bli et «baketalent», og her fleiper regissør Osvoll, manusforfatter Anne Elvedal, og deres animatører også lekent med vår tids besettelse med matkultur og kokkelering. Kanskje er Fobetron selve vrengebildet av vår glupske og fråtsende samtid, der alt som er søtt konsumeres med frenetisk og ond iver.

Vår tids kjendiskultur og higen etter berømmelse tas ned gang på gang i filmen, med komisk snert – for Klara synes ikke å ha et utpreget talent for hverken sang eller kokkelering. Dette betyr imidlertid lite, og filmens moral er enkel og sympatisk: «Tro på deg selv så klarer du alt,» er Klaras sentrale replikk i filmens avslutning, «ikke tro hva andre sier, tro på deg selv». Har man selvtillit kan man likevel bli en slags stjerne «akkurat sånn som man er».

Det er ikke bare Klara som overvinner vanskeligheter gjennom å lære å tro på seg selv. Også Gaute spiller en viktig rolle i dette  henseende. Han lider av høydeskrekk, men klarer å overvinne denne i en sentral scene, slik at han kan redde Klara og Mosk som sitter fast i bunnen av en silo. Det er vanskelig å være kritisk til en slik enkel, viktig og livsbejaende moral.

Om vinnerkultur, talent- og stjernefiksering er de mest sentrale motivene i Osvolls film, tar KuToppen også opp andre viktige temaer. At Mosk og Kari later til å være skilt og bor hver for seg, den ene i byen og den andre på landet, forankrer bondegård-eventyret til vår egen tid på en slående måte. Hvor hører Klare hjemme? Hun er jo et sted mellom foreldrene, og tilsynelatende passer hun hverken inn i byen eller på landet. Og om hun virkelig har et talent og kan bli en «bakestjerne» kommenterer dette også samtidens rastløse jakt på et arbeid der vi kan realisere oss selv fullt ut. Skal vi jobbe eller leke? Finne en «ordentlig jobb» som Klaras mor sier, eller finne en jobb som viderefører leken? Skal vi finne vårt spesielle talent, slik at vi kan bli berømte?

I likhet med Troll – kongens hale harselerer KuToppen også på en vennlig og mildt satirisk måte med våre forestillinger om kjønnsroller. I Kamp og Munroes film er det maskulin kroppsfiksering og styrkefetisjering som står mest sentralt, selv om en burlesk missekonkurranse i denne filmen også tar opp forestillinger om femininitet. I Osvolls film diskuteres maskulinitet gjennom framstillingen av Mosk som en «staut kar» og tidligere rockestjerne, mens høna Chikolina blir gjenstand for mild ironi omkring det feminine.

Chikolina er en interessant karakter. Navnet bringer kanskje voksne tilskueres tanker til en viss ungarsk-italiensk pornostjerne, men KuToppens Chikolina er underernært på mannlig nærhet og oppmerksomhet. Denne høna brukes til å pirke borti vår kulturs behov for å gi alle tilsynelatende avvik fra streng normalitet en diagnose. Det er Chikolina som først og fremst prøver å kurere Mosk fra det hun tror er en innbilt sykdom, og han gjennomgår en rekke forskjellige terapeutiske øvelser og behandlingsformer.

Morsomst er kanskje parodien på Chikolinas new age-fikserte mentale øvelser. Meditasjon og yoga tar helt av når hun i sin iver etter å hente meditativ styrke fra sitt eget indre begynner å fantasere om en viril hane. Mosk faller helt ut av meditasjonen, og sniker seg ut. Han er jo heller ikke særlig staut lenger, oppløst av bekymring over Bølla eller mulig kugalskap som han er. Et forsøk på å gi Mosk elektrosjokk med startkablene til traktoren blir heller ikke vellykket. Geita Bærnt er heller ikke helt frisk, og også i skildringen av ham peker filmen nese til vår terapikultur. Bærnt er stresset, og det er bare gjennom å klippe gress og nynne at han kan styre sitt turbulente indre.

KuToppen harselerer over menneskers hang til berømmelse og tro på en stjerne- og vinnerkultur, vår terapi- og diagnostiseringsiver, våre oppløste familier, og våre forestillinger om staute karer og hysteriske høner. Løsningene på alle flokene i det indre og ytre er enkel og tilforlatelig: Vi må tro mer på oss selv. Og så trenger vi gode venner. Gaute er til stede for Klara, og lar seg ikke skremme av Bærnt som vil at han skal holde seg borte fra Mosk og Klara og gården deres. En ekte venn skuffer ikke, gir ikke opp, og gjør det mulig å finne troen på seg selv.

Evnen til å kontrollere frykt står også sentralt. Gautes høydeskrekk er avgjørende, men Klara og Gaute er også flinkere enn de «voksne» i fortellingen til å se gjennom fugleskremselet Fobetron og ta opp kampen mot hans destruktive ondskap. Fobetron er den hemningsløse plageånden, som ikke har noen forestillinger om hva andre føler, og som mangler enhver impulskontroll. Han er selve motpolen i fortellingen – den som river ned, som sluker og begjærer alt som tilhører andre.

KuToppen er både blott til lyst, og en grugledelig historie om vennskap og jakten på selvtillit og vennskap. Filmen er et stykke burlesk barnekultur, der promp og bæsj porsjoneres ut i passe mengder, samtidig som den setter problemer under debatt, som Georg Brandes formulerte det i sin tid. I likhet med Troll – kongens hale, og utallige andre norske og utenlandske barnefilmer, er KuToppen til syvende og sist et lærestykke. Under den komiske og burleske overflaten ligger en enkel moral og en serie forestillinger som er ment å oppdra barnepublikummet.

Dyrespeilet

Animasjonsfilm er spesielt godt egnet til å skape en barnekultur der onde kaoskrefter tøyles, og gode vennskapsbånd smis. Dyrene blir symboler på egenskaper og karaktertrekk både barn og voksne må bearbeide i hverdagen, men som er lettere å få øye på i et stilisert dyrespeil. Det er slående hvordan dyrespeilet reflekterer vår egen lett gjenkjennelige kultur, og de animerte dyrene nærmest blir overgangsobjekter som gjør det lettere for barn å gå gjennom sosialiseringsprosessen.

Det var den britiske psykoanalytikeren D. W. Winnicott som på begynnelsen av 1950-tallet myntet begrepet «overgangsobjekt» om forskjellige kosedyr som barn bruker i sitt arbeid med seg selv og i overgangen fra en fase i oppveksten til en annen. At kosedyret, eller det animerte dyret i en film, ikke er som barna, men snarere en lett gjenkjennelig «annen», gjør det lettere for barn å bruke elementer i historien eller rollefigurene i sitt identitetsarbeid. Dyrene blir effektive speil for barna i arbeidet med å orientere seg i verden og finne seg selv.

Det er slående hvordan moderne barnekultur bruker dyr for å fremstille menneskelige egenskaper eller handlinger. Helt siden Charles Perrault oppfant det moderne eventyret har dyr vært viktige i oppdragelsessammenheng i vestlig kultur, og dyrefabelen er hovedformen i tallrike barnebøker og -filmer. Den britiske kulturkritikeren og forfatteren John Berger stilte i sin tid det enkle, men slående spørsmålet: Hvorfor ser vi på dyr? Hvorfor er dyr de siste hundre årene blitt så sentrale i mediekulturen, gjennom naturprogram, eller i underholdningssammenheng gjennom dyreparker, zoologiske hager og kosedyr eller, kan vi legge til, animasjonsfilmer?

Berger sier at fenomenet knytter seg til moderniteten. Dyr kan bare bli koselige (og menneskelige) når vi ikke lenger arbeider med dem til vanlig. Bonden er opptatt av dyrenes velferd. Uten dem vil bonden sulte. Men bonden har ikke samme kose-omgang med dyr som mennesker som bor i byen har. Fordi vi i vår tid er avskåret fra daglig omgang og arbeid med dyr, er vi besatt av kosedyr, av å ha katter og hunder, av å gå i dyreparker, eller å se animerte dyr på kino. Vi kompenserer for fraværet av natur i den urbane hverdagen. (KuToppen tilhører for øvrig en franchise med bakgrunn i Dyreparken i Kristiansand.)

Antropomorfiseringen av dyr – at de får menneskelige egenskaper, klær og stemmer – er slående i moderne barnekultur. Bidrar dette til å knytte oss nærmere natur og dyreliv, eeller til å holde det «kulturelle såret» åpent og ytterligere fjerne oss fra dyrelivet og naturen? Selv om KuToppen preges av fortellerglede og oppfinnsomhet, er det et tankekors at meitemarken Rosa må være nettopp rosa for å kunne være såpass koselig at den kan være en følgesvenn for Klara.

Det er også slående at animatørene i filmen, og indirekte også dermed regissøren, av og til synes å befinne seg litt for langt unna naturen. Realisme er ikke noe stikkord for animasjonsfilm, men enkelte motiver stiliseres på i overkant underlige måter. Bringebærene har små grønne «stilker», som om de var jordbær. Alle som har plukket et bringebær, eller kjøpt dem i butikken, vet at det ikke skal følge med en «stilk» på bærene. Da er jo ikke bærene ordentlig modne, og dessuten svært vanskelige å plukke. Naturen er temmet og stilisert for å bli så koselig som overhodet mulig – selv bringebær må tåle å ligne på jordbær i KuToppen.

I motsetning til den «internasjonale looken» i Troll – kongens hale er det befriende å se at KuToppen omfavner norske landskap. Alt er idyllisert og satt på spissen, Egner-ifisert, men vi befinner oss tross alt på en bondegård som kunne ha vært i Norge. Fobetron ligner imidlertid mer på en amerikansk Halloween-figur med sitt gresskarhode enn et gammeldags norsk fugleskremsel. Skikkelsen er blitt levende på grunn av ville kaoskrefter, men det er naturen selv som retter opp feilen gjennom et nytt lynnedslag som setter Fobetron tilbake på sin livløse plass. Mer Egnersk kan det neppe bli: Selv den tøylesløse naturen spiller på lag med Klara og Gaute.

Gøy og gru på landet

Kritikere og publikummere har hatt delte meninger om KuToppen. Noen satte pris på filmens fantasirikdom og burleske oppfinnsomhet, andre måtte geleide skrekkslagne småbarn ut av kinosalen. Anmelderne trilte terninger og endte på svært forskjellige tall.

Lise I. Osvoll og manusforfatter Anne Elvedal forsøker å finne en balanse mellom det sukkersøte og det mer utemmede, ville og burleske. Figurene er ikke så glatte som i mange andre animerte filmer, og Fobetron er laget for å motvirke at filmen skal bli for søt. Fugleskremselet representerer det tøylesløse begjæret etter kaker og hensynsløs lek et barn eller en voksen kan tenke seg. Han er historiens anti-helt, en trickster av en uvenn og plageånd. Det er mange som har lengtet etter mindre politisk korrekte norske barnefilmer, og selv om Fobetron muligens er Osvolls respons på dette, kunne hun gjerne tatt større sjanser.

Stemmene er avstemt på en imponerende måte, både mot de individuelle rollefigurene og nærmest som en symfoni av ulike toner og dialekter. Marit A. Andreassen og Fridtjov Såheim er fenomenale som henholdsvis Chickolina og Mosk, men kaka tas av den sirupstrege trøndergeita Bærnt, gestaltet av Jan Martin Johnsen. Den erfarne komponisten Gaute Storaas‘ musikk er av og til i overkant bastant og innsmigrende – det er nærmest en animasjonsopera han har skrevet – men understreker fortellingens bevegelser og rollefigurenes tilstander på en effektiv måte.

KuToppen vil trolig få et langt liv på video og strømmetjenester, og som fjernsynsserien før den lokke nye besøkende til Dyreparken i Kristiansand. Med enkel moral, komiske sideblikk og satiriske undertoner, er Lise I. Osvolls dyrefabel et fint tilskudd til den voksende norske animasjonskulturen.