Omtale

Ingen kos med Cats, bare kloring og kattejammer

«Mystisk og ufattelig, er alt som kalles kattelig», mjaues det mot oss. Så sant som det er sagt, for ingenting ligner virkeligheten slik vi kjenner den i Tom Hoopers syke adaptasjon av scenemusikalen Cats.

Andrew Lloyd Webber dominerte Broadway på sytti- og åttitallet, og de mest profilerte oppsetningene hans (Jesus Christ Superstar, Evita, Phantom of the Opera, Cats) selger fortsatt billetter. Årsaken må være nostalgi, voksne som ønsker å overføre egne minner og besettelser til sine barn – en slags tradisjonssyke av typen som preger TV-tilbudet i romjulen – for konseptene og musikken hans har for lengst gått ut på dato.

Alderen merkes godt i denne filmatiseringens åpningsnummer, der synthesizerne høres ut som Wendy Carlos‘ umiskjennelige Moog-sound i A Clockwork Orange (1971), bare uten Stanley Kubricks intenderte verfremdung & chepooka. Det synges om de uforlignelige sjellikerkattene, rasen alle ønsker å tilhøre – hvem som skal tas opp i det gode selskap vil bli avgjort under det kommende sjellikervalget. Der vil den store sjellikerlyrikeren Gamle Profetikus (Judi Dench, ikledd pelskåpe) vise vei, på teateret Egyptian, midt i et postapokalyptisk London, uten verken mennesker eller biler. Hit har skjønnheten Hurralia (Francesca Hayward) forvirret seg, rotløs og søkende. I skyggene truer den grusomme Makkentass (Idris Elba), som med mørk magi teleporterer sine ofre til et limbo på en dampbåt full av søppel, midt i Themsen, der surmuleren Brummetiger (Ray Winstone) er vaktmester.

Det er vanskelig å si noe mer om fortellingen (løst basert på T.S. Eliots Old Possum’s Book of Practical Cats), for utover dette underlige premisset består filmen utelukkende av en serie sangnumre der kattene presenterer sine ulike personligheter. Lokosjekk (Steven McRae) har tatt tog langs livets spor, Gess (Ian McKellen) har på bohemsk vis hengitt seg til scenekunstens mysterier, Bombalurina (Taylor Swift) har forhekset virile hannkatter i sitt virke som klubbsangerske. Alle har de noe å drasse på, men ingens bagasje er tyngre enn Siam-Ella (Jennifer Hudson), som var en del av aristokattiet før hun ble boms. Får hun innpass hos disse sjellikene om hun gråter snuta sår og rød?

Det handler om å ta, og det handler om å gi. Fortell din historie! Gjør regnskap! Syng ut din smerte, og andre vil forstå. Kattenes «transaksjoner» kommer i all hovedsak til uttrykk med kroppen som instrument, for Cats er påtagelig sexfiksert. På sitt mest effektive kan erotisk film åpne oss opp for seksualitetens randsoner, og gi klang til, men også kritisk innsikt i, tilskuernes perversiteter. Verken filmskapingen eller oppsynet/imaget til regissør Tom Hooper (Kongens tale, Les Misérables, Den danske piken) har signalisert at han er svak for det pikante og grenseoverskridende, men nå må vi tro om igjen, for Cats oser av «frekke fantasier».

Riktignok uten å henvende seg til konvensjonelle lyster og lengsler. Snarere klorer den opp enhver tidligere forestilling om kattedyr som «kinky» symbolobjekter, i alt fra tigerstripede kondomeriartikler, til den beryktede KitKatClub i Berlin og utallige musikkvideoer.

Her er mønstrene og fysiognomien, og det uforutsigbare ved katters temperament – deres uinntakelige vesen – fullstendig underordnet dyrenes behåring. Sceneversjonens danderte pelsdotter er byttet ut med heldekkende, kort bust, av typen vi til vanlig forbinder med hunder. I Hoopers blikk glinser gressmattene som i en softfokusert åttitallspornofilm. Encentimeteren gjør det mulig å skulpturere kattekroppene tett opp til skuespillernes opprinnelige former, inkludert lårmuskulatur og skvulpende bryster – og hender og føtter med fingre og tær. Resultatet er marerittaktige halvmennesker à la satyrer og kentaurer, bare med værhår og spisse ører. Cat People this is not.

I hundremillionerdollarklassen har jeg aldri sett en styggere film enn Cats, og dette handler ikke bare om designene, men bildene i seg selv. Lyssettingen later til å være inspirert av fergeoverfart og Wallmans Salonger. Kameraarbeidet er uten dansende eleganse, slik vi har blitt bortskjemt med i Hollywoods gullaldermusikaler og Bob Fosses slitesterke klassikere. Samspillet mellom kamera og klipp er filmmediets rytmepinner, men Hooper eier ikke musikalitet – han fremstår som den traurige streitingen som aldri tør å svinge seg på dansegulvet, men ivrig bemerker dem som tør å slippe seg løs, idet han bestiller et halvt glass husets rødvin med en stor mugge vann i baren.

Trolig burde Hooper valgt samme strategi som Rob Marshall da han gav seg i kast med Chicago (2002): å la scenen være filmens omdreiningspunkt. Selv om Cats svinser og svanser seg rundt Egyptian, gjøres det lite ut av rommet, som kunne bidratt til å gi en slags form til kaoset.

Det er utenkelig at originalens koreografi er så udisiplinert og kraftløs. Hva har man egentlig ønsket å overføre til lerretet? Historien? Selve varemerket og dets kommersielle muligheter skinner i tussmørket.

At de for lengst gjennom-lol-ede spesialeffektene – da traileren hadde premiere i juli ble de på rekordtid en utømmelig kilde til memes på nett – ikke akkurat kommer filmen til unnsetning som «tryllestøv» er egentlig en bagatell. Rolleprestasjonene har høstet ros, som for å dempe hevelsen etter kritikernes spanskrør mot filmens helhetlige utforming, men undertegnede fikk regelrett vondt av å se Judi Dench og Ian McKellen drite seg ut på denne måten. (Jeg skal arbeide hardt og målrettet for å viske vekk synet av Gandalf som glupsk lepjer fra en vannskål.)

«Godklumpen» James Corden og den ukuelig umorsomme Rebel Wilsons «fat cats» (Annepanneflekk og Bastian Bull) triller rundt og forskrever seg imens de skyfler i seg fermentert restemat fra sluk og søppelkasser. Jennifer Hudson skråler «Memory» med kameraet oppi halsen, og radbrekker sangen som en kiropraktor – det høres helt jævlig ut, jeg klarer ikke si det på en penere måte. Og formidlingen, faktene, er så manierte at man påminnes om hvor absurd det var å akseptere at Hudson vant sin birolle-Oscar (Dreamgirls) foran nesen på Cate Blanchett som Bob Dylan (I’m Not There) i 2008.

Når regissør Hooper blir stokkslått på kulturtorget for sin sjokkerende inkompetanse, må oversetteren tåle en liten ørefik. For sjelden har jeg opplevd at en film så til de grader får ekstra og høyst ufrivillige betydningslag av de norske undertekstene. Navn som Annepanneflekk, Metrøffelis og Lokosjekk får en til å vri seg i kinosetet. Om sangtekstenes utallige nødrim kan man trolig forfatte en eksamensoppgave i litteraturvitenskap.

I sum skriver Cats seg inn i Hoopers forsøksvise auteurskap ved å være dypt og grunnleggende overfladisk, for ikke å si kynisk. Dette er lite annet enn fantasien om en selvgående pengemaskin, som heldigvis ser ut til å gå på grunn med kattastrofalt billettsalg.

Tom Hoopers forrige musikal, Les Misérables (2012), omtalte jeg som «en kattepine». Denne gangen blir ord fattige.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Tor Erik sier:

    Har ikke sett filmen, men noe Jennifer Hudson skal ha, er at hun faktisk er en av de få i filmen som faktisk kan synge. Og hennes opptreden av Memory i finalen av amerikanske The Voice var utrolig vakker. (Men nå har ikke jeg sett hvordan det er utført i filmen.)

  2. Nk sier:

    Nå må det sies at navnene i underteksten er fra den norske oversettelsen av forestillingen. Jeg syntes også det var litt rart at de ikke brukte originalene siden teksting ikke behøver å rime, men det er altså en bakgrunn for dem.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>