Analysen

Snekker Andersen og Julenissen: Den vesle bygda som glømte at det var jul (2019)

Andrea Eckerboms Snekker Andersen og Julenissen: Den vesle bygda som glømte at det var jul har av kritikerne blitt beskrevet som lun og ufarlig julemoro, passe koselig og nostalgisk. Dette er ikke egenskaper som er å forakte i en barnefilm eller en julefilm, og i alle fall ikke i en julefilm for barn. Men er det nok at en film er passe koselig og fin å se på? Snekker Andersen og Julenissen: Den vesle bygda som glømte at det var jul kunne blitt en solid juleklassiker. Potensialet er stort, med tanke på staben foran og bak kamera, budsjettet og settingen. At resultatet likevel ikke er magisk, skyldes at selve grunnlaget for filmen er en dårlig idé.

Filmens mise-en-scène, er dens største fortrinn. En nydelig animert prolog introduserer oss for fortellingens hovedpersoner og premiss: en bygd hvor alle glemmer alt hele tiden. Tilsynelatende håndtegnede figurer flyttes rundt med stop motion-teknikk, og den enkle streken signaliserer at vi skal tilbake til de gode, gamle dager (sent femti-/tidlig sekstitall) i en verden som ligner vår, men er tilført en dose magisk realisme.

Elise (Miriam Kolstad Strand) bor sammen med sin far (Christian Skolmen), tante Maja (Marie Blokhus), en gås og en liten mus i en bitteliten bygd. Faren driver landhandelen, men siden dette er et sted som er kollektivt, hardt rammet av Alzheimers, er det ingen av kundene som husker hva de skal kjøpe når de kommer til butikken.

Det magisk-realistiske aksentueres av studiosettingen. I stedet for å etterstrebe en naturalistisk, norsk vinterverden – som vanskelig lar seg gjenskape i et utenlandsk studio – understreker Snekker Andersen det stiliserte og urealistiske. Bygda består av et dusin hus og et lite torg med et stort grantre – en forseggjort, påkostet teaterscene. Dette oppleves ikke som forstyrrende innad i fiksjonsuniverset, men tvert imot som en styrke: Produksjons- og kostymedesignerne har skapt en verden full av rare, morsomme og utstuderte detaljer med en selvbevisst snert som virkelig løfter filmen.

Det er gjennom iscenesettelsen filmen lar oss bli kjent med familien til Elise – det visuelle utdyper og løfter frem det manuset er for tynt til å formidle på egenhånd. Elise og familien har et hjem som er både varmt og underlig. Det sover en gås i senga, mens far tilbringer natten i matskapet som er proppet med hjemmelaget syltetøy og porselen med ulikt mønster. Veggene er malt i en varm gul farge, det er fotografier på veggene, og kopper, kar og mat utover på kjøkkenbenken. Tante Maja har sitt rotete arbeidsbord hvor hun tukler med oppfinnelser (hjulvisp-kosten hun har designet er en morsom detalj), og Lille mus har et eget hus med bilde av kongen på veggen og en sko å sove i.

I fars butikk finner man julepynt (selges som øredobber, i og med at ingen husker hva jul er), mat, servise og glass og alt annet man kunne trenge eller ønske. Butikken føles ekte i den forstand at man forventer at det faktisk er mat i boksene, at disken i tre er naturlig slitt etter mange års bruk, at det dufter av kamferdrops, appelsiner og støv der inne. Men den er også akkurat passe underlig til at vi forstår at den ikke tilhører vår verden.

Når historien senere tar oss hjem til Julenissen, er også dette et hjem fylt til randen med kreative og spennende detaljer. Julenissen bor inne i et tre, med hyller oppover langs innsiden på stammen, helt opp til kronen, og alle hyllene er fylt med julegaver. Fra veggene på innsiden vokser det tresopper, og den vakre fasongen på soppene understrekes ved at lampene til Julenissen etterligner disse. Julenissen har mange kart – både et stort, oppslått og en egen vegg med hull for de ulike rullene. Også her understreker lyssetting og fargevalg en varm og innbydende stemning.

I eksteriørscenene har regissør Andrea Eckerbom valgt å supplere studiosettingen med opptak fra en ekte og slående vakker vinterskog. Disse anvendes hovedsakelig i scenene hvor Elise er ute og kjører (alene!) i postbilen for å finne Snekker Andersen og bringe julen tilbake, på en relativt sømløs måte. Filmens «urealistiske kvaliteter» er likevel aldri tydeligere enn i nettopp eksteriørscenene: oversiktsbildene av bygda, der den helt åpenbart falske stjernehimmelen glimrer, og scenene hvor rollefigurene går gjennom helt åpenbart falsk snø og under helt åpenbart falske grantrær.

Overflaten er påkostet og skinnende; alt ligger til rette for eventyr. Men hva er det egentlig denne filmen tilbyr oss? Eller mer spesifikt: Hva tilbyr egentlig denne filmen kjernepublikummet sitt, barn fra 3 til 8 år?

Snekker Andersen og Julenissen: Den vesle bygda som glømte at det var jul handler om ei lita bygd som har glemt at det er jul. Det er åpenlyst for selv den yngste publikummer. I en analyse, er formålet å gå dypere enn som så. Hva sier filmen om et eller flere underliggende tema? Man kan forestille seg innfallsvinkel som fokuserer på barns behov for å bli tatt på alvor og lyttet til. Eller om en alenefars inderlige ønske om å skape et godt liv for datteren sin. Eller hvordan et lite samfunn står sammen i kampen mot den alvorlige sykdommen Alzheimers. Problemet er bare at Snekker Andersen ikke har noen undertekst. Filmen handler bare om ei lita bygd som har glemt at det er jul.

Hvis jeg virkelig legger godviljen til, er det mulig å observere at filmen så vidt pirker bort i de to første av disse potensielle temaene (jeg kommer tilbake til det tredje): Elises far er en omsorgsfull fyr som vil det beste for datteren – men filmen sier ikke noe mer enn akkurat dette. Det blir med den ene scenen mot slutten hvor han feller noen tårer og Elise forsikrer ham om at han er en god far. Og ja, Elise blir frustrert når ingen voksne i bygda tror på det hun sier, men – i samme stil – det blir med den ene scenen hvor hun feller noen tårer, og så en scene mot slutten hvor de voksne har innsett hvor feil de tok og takker henne. Uttrykkene for frustrasjon gir rollefiguren en helt nødvendig tilførsel av noe ekte og menneskelig, men noen tematisk behandling er det altså ikke snakk om.

Eckerbom har fått med seg et stjernelag av norske skuespillere. Christian Skolmen er morsom og håpløs, sår og øm i rollen som Elises far. Og det er en enorm prestasjon med tanke på hvor tynt materiale han er gitt. Nykommeren Miriam Kolstad Strand overbeviser som Elise (særlig i den nevnte gråtescenen), Anders Baasmo Christiansen er morsom og lun som nisse, og ellers gjør skuespillere som Trond Espen Seim, Marie Blokhus, Jan Gunnar Røise og Marianne Krogness det beste ut av råmaterialet. Men det er påfallende at ingen av rollefigurene vokser eller endrer seg i løpet av fortellingen, ingen opplever store omveltninger eller utfordringer – selv ikke hovedpersonen.

At filmen har så lite substans, er ikke bare et problem for den som har fått i oppgave å skrive en tematisk analyse – det sier noe om holdningen til målgruppen. Det er så lettvint å tenke at det holder med litt kos og slapstick i en julefilm for smårollinger, men dette er et publikum som møter film mer åpent og med større og mer betingelsesløs interesse enn noen andre, og som utmerket godt kan leve seg inn i tematiske diskusjoner, bare de møter dem i øyehøyde. Barna har behov for at det oppstår en viss grad av tilknytning til det som skjer. Et snev av gjenkjennelighet, et lite øyeblikk hvor de ser seg selv. Selv de mest heseblesende og morsomme Pixar- eller Disney-produksjonene har slike øyeblikk av varme og menneskelighet.

Og jeg vil hevde at noe av det som gjorde Karsten og Petra til en så stor suksess både på kino og TV var at det i alle episoder, i alle filmene, fantes situasjoner publikummet på 3 til 5 år kunne relatere seg til. Frykten for å gjøre noe en aldri hadde gjort før, savn etter å være som alle andre (og følelsen av å ikke være det), krangling og vennskap. Disse filmene var også tidvis lettvinte og overfladiske – jeg har tidligere kritisert Karsten og Petras julefilm i denne spalten – men tross alt tematisk relevante for barna på en annen måte enn Snekker Andersen og Julenissen: Den vesle bygda som glømte at det var jul.

*

Hvorfor i all verdens land og rike har noen valgt å filmatisere akkurat denne historien? Ja, Alf Prøysens bøker og viser, er del av den nasjonale kulturskatten og har preget barndommen til generasjoner. Ja, Den vesle bygda som glømte at det var jul er en morsom fortelling. Men det er ikke materiale nok her til en langfilm: Prøysens novelle er på i underkant av 1000 ord, altså omtrent halvparten så lang som denne artikkelen.

Man kan selvsagt argumentere for at filmhistorien er full av gode adaptasjoner basert på korte historier, men i slike tilfeller har dyktige manusforfattere bygget videre på historien; gitt den kjøtt på beina, blod i årene, gitt formål og utvikling til rollefigurene. På tross av et budsjett på 28 millioner kroner og at det ifølge regissøren ble brukt mye tid på research og å «sette premisset for glemsel», spør jeg meg hvorfor syntes de involverte at akkurat dette var en god idé?

Norske barne- og ungdomsbokforfattere holder et høyt internasjonalt nivå, og det finnes utallige bøker å velge mellom som ville blitt vesentlig bedre filmer enn dette. Vi har dessuten mange gode manusforfattere som kunne skrevet en original historie satt til en tilsvarende lekker eventyrverden. Med flinke folk foran og bak kamera, en fantastisk setting og julestemning i bøtter og spann kunne og burde dette blitt så bra.

Men for å skape en julefilm vi ønsker å vende tilbake til år etter år, måtte noen ha innsett det som nå er åpenbart: Alf Prøysens historie passer best som en kort, liten fortelling man leser høyt. Selv Musevisa har større potensial som langfilm enn Den vesle bygda som glømte at det var jul.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>