Maria Sødahls Håp ^[1] er en enestående norsk film. Og ikke bare i betydningen god.

Mens selvbiografiske fortellinger har satt et sterkt preg på norsk samtidslitteratur de siste årene, og dokumentarfilmskapere (Margreth Olin ^[2], Aslaug Holm ^[3], Solveig Melkeraaen ^[4] med flere) har vendt kamera mot seg selv og sine nærmeste, er den eksplisitte selvbiografiske «spillefilmen» mer uvanlig i Norge. Iram Haq ^[5]s Hva vil folk si ^[6] var basert på regissørens ungdomstid, men ble ikke lansert som ren selvbiografi. Lanseringen av Håp har koblet film og levd liv tett, inkludert en lang rekke intervjuer hvor manusforfatter og regissør Maria Sødahl ^[7] har fortalt om sin kreftdiagnose og dødsdom, og om prosessen med å lage film basert på egne og næres private erfaringer. I en tid hvor det private har stor offentlig interesse har filmen fått (velfortjent) oppmerksomhet i mediene, men i et omfang som neppe ville blitt en «ren» fiksjonsfilm til del.

Norsk filmhistorie er full av fortellinger basert på «sanne historier», filmer som handler om andre enn regissørene selv (gjerne kjente menn), men kanskje er det selvbiografiske trekk i langt flere norske filmer enn publikum vet? Som Jesse (Ethan Hawke) sier i Richard Linklaters Before Sunset ^[8] (2004): «Well, I mean, isn’t everything autobiographical? I mean, we all see the world through our own tiny keyhole, right?»

En rekke av de fremste regissørene i filmhistorien (François Truffaut, Louis Malle, Andrej Tarkovskij, Richard Linklater) har laget mesterverk basert på egen bakgrunn, kanskje særlig uttalt i barndomsskildringer. Sødahl trakk også på egne barndomserfaringer i debuten som spillefilmregissør Limbo ^[9] (2010). I år har Pedro Almodóvar (Smerte og ære ^[10]) og Joanna Hogg (The Souvenir ^[11]) laget filmer som er selvbiografiske og omhandler hendelser som har formet dem som kunstnere. The New Yorker ^[12] beskrev for eksempel Hoggs film som «obsessively autobiographical».

At opplevelsen av å få en dødsdom midt i livet, dagen før julaften, med påfølgende hasteoperasjon, har potensial til å bli en sterk film er det lett å tenke, men en slik film er neppe like lett å lage. Fortellinger om sykdom og død kan enten bli for sentimentale eller i overkant mørke. At Maria Sødahls fortelling om uhelbredelig kreft formidles så sobert og med styrke, humor og innsikt er ikke mindre enn en kunstnerisk bragd.

Håp vil bli stående i norsk filmhistorie, ikke bare fordi den forteller en dramatisk, sann historie, men fordi den er et ekstremt vellykket eksempel på at det går an å bearbeide kriser og vonde livserfaringer til stor kunst. Ved siden av den sterke historien, er det de usedvanlige skuespillerprestasjonene fra Andrea Bræin Hovig ^[13] og Stellan Skarsgård ^[14] som umiddelbart gjør dypest inntrykk. Men som jeg håper den videre gjennomgangen demonstrerer, er disse hele og troverdige rollene forbilledlig støttet opp, ikke bare av manusets konstruksjon av rollefigurer, tid og rom, men også gjennom hvordan kamera, klipp, lyd og setting hele tiden holder fokus på kjernen i det som skal fortelles. Som seer føler man at alt som er viktig er med, og at alt som var unødvendig er skåret bort.

^[15]

Strukturering i tid og rom

Filmen åpner med teksten «Dette er min historie slik jeg husker den». Tekstplakaten er dermed en markør, ikke bare på at filmen er basert på en sann historie, men at historien er regissørens egen, at den formidles med en viss avstand og fra hennes perspektiv.

Koreografen Anja Richter (Bræin Hovig) kommer hjem til jul etter et fire uker langt arbeidsopphold til et hus fullt av barn og rot, mens teaterinstruktøren Tomas (Skarsgård), som vanlig virker det som, jobber sent. Han fortsetter sitt arbeid i sengen når de legger seg; hun ber ham slukke lyset fordi hun har vondt i hodet. Etter en mellom-tekst med tidsmarkøren «Lille julaften» klippes det til Anja på legekontoret hvor fastlegen raskt rekvirerer MR-undersøkelse. Det må skje i dag, fordi ‹det er stengt i julen›.

Fordi filmen følger faktiske hendelser tett har Sødahl fått en dramatisk struktur i hendene som nesten er for god/vond til å være sann. I løpet av 11 dager rundt julen går hun fra en dødsdom via sykehus og familieselskaper til en livreddende operasjon. Dette skaper en fortettet dramatisk fortelling, hvor Anja skal takle et ras av følelser – tungt medisinert på steroider som sender henne ekstra høyt (og lavt) – og ta livsviktige valg (bokstavelig talt) for seg selv, mannen og familien.

Som den korte beskrivelsen av handlingen over indikerer fortelles dette ekstremt effektivt. Når Anja får beskjed om et akutt behov for MR hviler fotograf Manuel Alberto Claro ^[16]s kamera på ansiktet hennes. Men i stedet for å vie hele bildet til henne er det delt, med fastlegens sorte stol i halvparten av utsnittet. Innrammingen gir dermed en følelse av at Anja er fanget, og at det ligger et mørke ved siden av henne. I de to neste klippene ligger kamera tettere på ansiktet hennes, før vi ser hennes innesperrede ansikt ovenfra i MR-maskinens maske. Lyden av fastlegens tasting på datamaskinen avløses av den enerverende pipingen og duren fra MR-apparatet. I neste scene rer Anja opp gjestesengen til faren (Einar Økland ^[17]) hjemme i leiligheten, før en telefon sender henne og Tomas tilbake til legen. Dramaturgisk og estetisk er filmens tre hovedlinjer – Anja og sykdommen, Anjas relasjon til Tomas, og Anjas relasjon til barna, sin far og vennekretsen – tett vevd sammen gjennom grepene som gjøres i bildekomposisjoner og klipper Christian Siebenherz ^[18]’ arbeid.

^{[19] [20]}

Til tross for at den ytre rammen i Håp synes fastsatt – det er jul, og over 11 dager følger vi noen viktige hendelser – er det ikke gitt på hvilket tidspunkt i fortellingen vi som tilskuere skal få vite det rollefigurene vet. Filmen er fortettet i tid på en forbilledlig måte. Vi får for eksempel vite at Anja gjennomgikk en lungekreftoperasjon for et år siden, samtidig som vi hører fastlegen gi den nye diagnosen: en svulst på hjernen som trolig er en spredning fra lungekreften. At forholdet mellom Anja og Tomas har skrantet en stund blir antydet bitvis gjennom samtaler med andre eller i scenene dem i mellom, men porsjoneres forsiktig utover i fortellingen. Hvordan Anja og Tomas ble et par kommer frem i en tale sent i filmen, og at dette ikke bare er gode minner synliggjøres i reaksjonene til Anjas stesønner. Med andre ord får manuset fram at denne familien har en komplisert forhistorie, men Sødahl overforklarer aldri disse punktene.

I en scene på vei mellom sykehuset og parets hjem har Anja og Tomas stoppet på en bensinstasjon og kjøpt seg pølser. Mens Anja tar en avgjørende telefon står Tomas for seg selv, og i mørket og støyen fra veien spiser han en pølse i lompe mens han gråter. Noen av de mest virkningsfulle scenene i filmen styrkes også av hvor de utspiller seg. Virkeligheten tar ikke hensyn til at du er på en parkeringsplass når du får de viktigste beskjedene i livet. I dette og mange andre eksempler brukes også filmens lydbilde til å markere forskjellen mellom det som skjer med Anja, det som skjer med Tomas og avstanden til verden rundt dem, som fortsetter med sitt eget sus. Her må lyddesigner Gisle Tveito ^[21]s arbeid trekkes frem; han viser nok en gang hvilken magiker han er på dette feltet.

Bruken av steder og rom som baktepper for dramaet i Håp er altså svært elegant og gjennomtenkt utført. Produksjonsdesigner Jørgen Stangbye Larsen ^[22]s utforming og utsmykning av disse rommene er så helhetlig og gjennomført at man nesten blir skuffet over at eksempelvis familiens leilighet er en konstruksjon, og ikke befinner seg et sted i Oslo i virkeligheten.

^[23]

Det er særlig fire rom som går igjen og danner faste holdepunkter i fortellingen og tilværelsen til Anja og Tomas disse vinterdagene: Legekontoret/sykehuset, stuen, soverommet/sengen og bilen. Grovt forenklet representerer stedene henholdsvis sykdommen, familien og parforholdet. Stuen er der høytiden feires, gløgg drikkes og juletreet pyntes, venner samles og samtalene med barna finner sted. Sykehuset, med alle sine ulike rom, er stedet hvor beskjedene, mange dårlige og noen gode, gis til Anja. Bilen og sengen er de intime rommene hvor parforholdets indre liv spilles ut.

Som hos regissør Dag Johan Haugerud ^[24] (særlig nydelig eksemplifisert i hans film Barn ^[25]) anvendes parets seng som et sted, ikke bare for sex, men som scene for forholdets mange nyanser og skygger. Senga er stedet både for ensom tosomhet, men også etter hvert ny nærhet. De mange samtalene mellom Tomas og Anja i bilen uttrykker på samme måte både nærhet og distanse, spisse formuleringer og ærlige svar. Bilens rom blir utnyttet til å skape den fortettede stemningen dramaet krever, samtidig som tilskuerperspektivet kan skifte – mellom å sitte midt i, stå på utsiden og bokstavelig talt bli plassert i baksetet. Gode bilscener får en ny betydning i denne filmen.

Sykehusrommene er helt annerledes – her kan viktige samtaler finne sted og avgjørende beskjeder bli gitt enten i store åpne korridorer eller i sammenpressede kontoravlukker. Samtaler med sykepleieren om hvordan de kan snakke med barna om døden og med kirurgen om hva som skjer når man opererer i hjernen får ytterligere kraft av rommenes påtrengende tilstedeværelse. Håp er altså en film hvor forholdet mellom hva som skjer og hvor det skjer er utnyttet til fulle.

Et av de viktigste premissene for den narrative strukturen er ikke nevnt – fordi vi vet at det er Maria Sødahls historie, fordi vi har lest tekstplakaten som forteller om hendelser i fortid og fordi tittelen er Håp, vet vi at det vil gå bra. Dette er helt avgjørende for at tilskueren også kan fokusere underveis – ikke på at Anja skal dø, men på hva det gjør med et menneske og relasjonene til alle rundt henne at hun har fått beskjeden om at hun skal dø.

^{[26] [27] [28]}

*

To fantastiske skuespillere og alle legene

Andrea Bræin Hovig har lenge vært en av våre beste skuespillere, noe for eksempel Dag Johan Haugerud ^[24] har benyttet seg godt av i tre filmer på rad. Høsten 2019 har hun markert seg i hele tre kinofilmer (Håp, Barn og Disco ^[29]), og hennes store spennvidde har også tidligere kommet til uttrykk, kanskje særlig i Haugeruds Det er meg du vil ha ^[30] (2014) og Henrik Martin Dahlsbakkens En affære ^[31] (2018). Siden mitt første møte med Håp på kino har jeg forgjeves forsøkt å komme på en bedre kvinnerolle i norsk film – her har Sødahl virkelig gitt Bræin Hovig en gave av en rolle, og skuespilleren forvalter muligheten på utsøkt vis.

Alt Anja er, og har vært, kommer til overflaten i filmens fortettede tidsrom, hvor sorg, fest og hverdag møtes, og hele livet skal bearbeides. Hun er karrierekvinnen som kommer hjem fra jobbsuksess til et hus som flyter av rot og oppvask. Hun er datteren, kollegaen, venninnen. Hun har vært «den andre kvinnen», som har hatt et forhold til en gift mann med tre små barn. Hun er stemoren. Hun er samboeren. Hun er pasienten. Hun er sinnet, hun er angsten, hun er minnene. Hun er moren som skal fortelle sine barn at hun skal dø. Med så store motsetninger og emosjonelle svingninger kan melodramaet og overspillet være farlig lett å ty til, men her balanseres alt på en perfekt måte – i manus, regi og ikke minst skuespill.

Bræin Hovig formidler et sterkt indre drama, der alle opp- og nedturene til Anja kan leses av i ansiktet hennes. Aller sterkest er skuespilleren i scener hvor både de gode og de vonde følelsene kjemper om å ta størst plass. Samspillet med Stellan Skarsgård i rollen som Tomas er også glitrende. Jeg tror på at disse menneskene har vært sammen i tjue år. Der hun er hyper, er han traust. Samtidig får Skarsgård fram hvor krevende dette også er for Tomas, og rolletolkningen hans skaper sympati med en mann som kanskje ikke har vært så til stede som han burde. Der Bræin Hovig gjør fantastiske ting med ansiktet, er Skarsgård en skuespiller som kan utrykke sterke følelser ved hjelp av en rygg og en frakk.

I møte med Tomas kommer det biografiske likevel litt i veien for denne tilskueren. Sødahl er i virkeligheten gift med regissør Hans Petter Moland ^[32], og fordi Skarsgård har spilt i så mange av Molands filmer – og Sødahl i så stor grad har vektlagt hvor viktig det var å ha en skuespiller som kunne forsvare ektemannen – blir det vanskelig ikke å tenke på at Tomas er Hans Petter Moland. Denne forstyrrelsen inn mot det private hindrer heldigvis ikke filmen fra å formidle følelser og forhold som gjenkjennbare og allmenne.

^{[33] [34]}

Eksempler på allmenne tematikker i filmen er flere: Sykdom og sykehus er noe vi alle møter i livet, før eller senere, om enn ikke i så dramatisk og fortettet form som her. Et annet tema som berøres uten å overpoengteres er kjønnsrollemønster og forskjellene i forventinger til hva menn og kvinner kan og skal gjøre i og utenfor familien. Filmen er relativt tydelig på at Anja har båret familiebyrdene i større grad en faren i familien, men utfordringene med å balansere jobb, familier og partnere kan nok flere kjenne seg igjen i.

Til tross for filmens kammerspillaktige natur har den et stort rollegalleri utover de to hovedpersonene. Mest originalt er valgene som er gjort med framstillingen av alle legene og sykepleierne. Disse rollene spilles av mennesker som er helsepersonell til vanlig og dette skaper autensitet, også ved at de er så mange og så forskjellige. Ansiktene Anja og Tomas møter på sykehuset er spesialiserte, travle og nye hver gang, med et par unntak. Slik gir filmen ikke bare et innblikk i et privatmenneskes historie, men også et blikk på sykehus-Norge, med sine styrker og svakheter. De upersonlige, de irriterende og litt brutale menneskene gjengis også i Håp, men Anja er i hovedsak omgitt av en omsorg og kompetanse som bare en moderne velferdsstat kan tilby.

Filmen gir også plass til å skildre hva alvorlig sykdom betyr for alle de rundt dem som er rammet, fra barna til foreldrene. Både Einar Økland (far), Elli Rhiannon Müller Osbourne ^[35] (datter) og Steinar Klouman Hallert ^[36] (stesønn) har enkeltscener som står ut som særlig berørende.

^[37]

En film som vokser

Et av privilegiene som følger med det å skrive en analyse som dette er at man, til forskjell for anmeldere i dagspressen og de fleste vanlige tilskuere, ser filmene igjen og igjen. Etter første visning av Håp var det den sterke historien og skuespillerne, enkeltscener og ikke minst slående replikker som utgjorde førsteinntrykket. Ved flere gjennomsyn står det filmkunstneriske arbeidet i alle ledd (manus, foto, klipp, lyd, produksjonsdesign) fram som sjeldent grundig, og helheten som slående vellykket.

Håp er også en film som har den kvaliteten at det tilsynelatende er lett å si hva den handler om: en kvinne får en dødsdom i julen. Men samtidig som den er en film om kreft, sykdom og død, er den også en film om så mye mer, om kjærlighet, familie og livshistorier.

Stein Thorleif Bjella ^[38]s musikk spilles i en av filmens fineste scener, og teksten til «Romantikken gjer meg sjuk» føles nesten som essensen i fortellingen: «Lagt vonde visu og trøbbeltanka bort. Dei hjølpe lite skal eg få noko gjort. God vilje og varm energi er det som funka på jenta mi.»

Håp er til tross for sin vintermørke tematikk en lys film.

^[39]